En film på trods

Jafar Panahis Tre kvinder kan læses som en allegori over filmskaberens rigide arbejdsvilkår, men filmen er stærkest som en antropologisk beretning om en del af Iran, vi sjældent hører om.

juni 2019

Som to opdagelsesrejsende drager skuespilleren og filmskaberen på en tur ut i det pastorale Iran. Foto: Arthaus.

Det hele begynder med et filmet opråb. Rystede billeder i grynet kvalitet skabt af en mobiltelefon, der er holdt på højkant. Pigen i billedet er febrilsk. Hun kalder ud mod verden. Hun taler om forældrenes forventninger til hende, at hun skal se at blive gift, tage en fornuftig uddannelse og få et hæderligt job. Men hun vil ikke den slags. Hun vil kunsten. Hun vil skabe. Derfor kalder hun ud mod verden en sidste gang. Så tager hun et skridt op af en støvet klippe, folder rebet rundt om halsen og lader sig falde.

Faldet bliver begyndelsen på en tur udi det iranske samfund. Modtageren af videoen er nemlig den kendte skuespillerinde Behnaz Jafari (i rollen som vel nærmest sig selv), og hun kan ikke slippe tanken om pigen med de kunstneriske ambitioner, der netop har begået selvmord for åben skærm. Eller har hun? Er det hele blot et velkomponeret mediestunt skabt af en ung kvinde fra Instagram-generationen? Usikkerheden vibrerer et godt stykke ind i filmen, men Tre kvinder er ikke nogen thriller. Den er derimod en nærmest antropologisk studie af de dele af det iranske samfund, vi meget sjældent hører om, nemlig det pastorale, traditionelle Iran. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal