Keynes og fredens pris

Vil Versaillestraktaten bli feiret hundre år etter at signeringen 28. juni 1919 satte et endelig punktum for første verdenskrig og omorganiserte verden? Sannsynligvis ikke. Den vil nok mest nevnes for sine mangler. Avtalen levde ikke opp til forhåpningene etter krigens slutt. De beseirede mente den var urettferdig, mens seierherrene heller ikke ble enige. Mange av dem skulle senere kritisere den for ikke å ha skapt en stabil verdensorden, ettersom de brutale sanksjonene mot Tyskland ifølge dem skapte grobunn for nazismen og dermed andre verdenskrig. Historikere har også hevdet at uten avtalen ville det blitt med én verdenskrig. Etter å ha blitt utskjelt, ble innholdet i Versaillestraktaten glemt. Men historien om fredsavtalens ødeleggende virkninger skulle leve videre.

I juni 1919 måtte Weimarrepublikken motvillig signere traktaten uten noen intensjon om å etterleve den. Tyskerne mente at artikkel 231 var en dobbel straff, siden den både ga dem det moralske hovedansvaret for krigen og i tillegg påla dem å betale en gigantisk krigserstatning. Denne ideen om en elendig fredsavtale skulle også økonomen John Maynard Keynes et bidrag til noen måneder etter signeringen, med boka The Economic Consequences of the Peace som fortsatt anses som en sentral kilde for å forstå avtalens konsekvenser.

Pasifistisk byråkrat

Keynes deltok i fredskonferansen i Paris, hvor han representerte det britiske finansdepartementet som rådgiver for statsminister David Lloyd George fra Liberal Party, der Keynes selv var medlem. Han var svært aktiv i noen av forhandlingene og nølte ikke med å kritisere det foreslåtte beløpet på krigserstatningen, manglende matforsyninger til Tyskland og de nye grensene avtalen la opp til. Hans reservasjoner mot å gi Alsace tilbake til Frankrike sjokkerte den franske forhandlingsdelegasjonen. I debattene syntes Keynes å stå nokså nær Tysklands standpunkter. Så nær at André Tardieu, den franske statsministeren Georges Clemenceaus høyre hånd, senere mente at Keynes gjentok de tyske argumentene «ord for ord».¹

Hvem var så den unge britiske rådgiveren? Keynes var et produkt av britisk elitisme, som sønn av en mektig Cambridge-professor og en mor som skulle bli byens borgermester, og var selv blitt en framtredende akademiker og redaktør for det anerkjente tidsskriftet The Economic Journal. Han tilhørte den lukkede klubben Cambridge Apostles og Bloomsbury-gruppen sammen med intellektuelle som forfatteren Lytton Strachey, maleren Duncan Grant, Vanessa Bell og søsteren hennes, Virginia Woolf. Keynes var alltid omgitt av prominente venner, fine familier og maktmenn. Da han forlot universitetet i 1915 for finansdepartementet ble vennene sjokkerte.

Krigsutbruddet i 1914 hadde overrumplet hans pasifistiske standpunkt, inspirert av vennen Norman Angell som i den innflytelsesrike boka The Great Illusion (1910) mente at gjensidig økonomisk avhengighet hadde gjort krig umulig. Ikke bare hadde første verdenskrig tilbakevist tesen; tilbakevisningen hadde i tillegg blitt utført av Keiser Vilhelm 2s Tyskland. Keynes var fascinert av landet, dominert av en prøyssisk militærkaste, industriherrer og imperialistiske akademikere. Dermed var han i den underlige posisjonen av å være en pasifistisk og germanofil byråkrat i tjeneste for en regjering som var i krig med Tyskland.

Under krigen publiserte han artikler under pseudonymet Siela som argumenterte for at Storbritannia skulle holde seg nøytral og søke et kompromiss. I 1916 gikk han imot verneplikten som han mente ville svekke Storbritannias produksjon. Han fikk selv fritak, fordi han utførte et arbeid av nasjonal interesse.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Redaksjonell hevn

På fredskonferansen i Paris argumenterte Keynes for en mild fredsavtale med Tyskland, den eneste stormakten som i hans øyne var i stand til å få Europa på fote igjen. Han var negativ til Frankrikes syn og uttrykte en tydelig frankofobi. Han la ikke skjul på sin antisemittisme og hans utenrikspolitiske oppfatninger var preget av en utbredt idé i den britiske overklassen om et hierarki mellom rasene.

Keynes utnyttet at det britiske diplomatiet på den tiden var splittet mellom en imperialistisk linje i de andre verdensdelene og nøytralitet i Europa på den ene siden, og på den andre en tradisjonell søken etter balanse mellom stormaktene på kontinentet for å forhindre at en av dem skulle bli dominerende. I 1914 vant den sistnevnte linjen fram uten å fullstendig utviske den førstnevnte. De som ikke hadde ønsket å gå til krig mot Tyskland og fryktet at en «hard» fred bare ville gjøre Frankrike dominerende på kontinentet, skulle etter seieren i 1918 paradoksalt nok bli styrket av Keynes som brukte sin økonomiske autoritet til å gi dette politiske standpunktet et skinn av vitenskapelig nøytralitet.

Keynes flagget sin uenighet med den endelige avtalen da han gikk av 9. juni 1919, noen dager før den ble signert i speilsalen i Versailles. Beslutningen hans viste at høyere embetsmenn fortsatt hadde en aristokratisk status, der lojalitet til embetet betydde mindre enn personlige overbevisninger. På den andre siden av bordet gikk også lederen for den tyske delegasjonen, grev Ulrich von Brockdorff-Rantzau, og delegaten Carl Melchior av etter uenighetene om avtalen. I motsetning til Melchior, som gikk tilbake til å være bankmann, var Keynes ikke ferdig med saken og publiserte, som en slags redaksjonell hevn, The Economic Consequences of the Peace høsten 1919.

Fattiggjørende berikelse

Boka er mer en pamflett enn en økonomisk analyse. Den veksler mellom portretter, anekdoter og kritikk av Versaillestraktaten. Han gir en giftig beskrivelse av den amerikanske presidenten Woodrow Wilson, franske Clemenceau og britiske Lloyd George. Keynes sjokkeres av at en mann som Wilson, en universitetsprofessor, ikke har de riktige kvalitetene: «Et raskt blikk på presidenten antydet ikke bare at han, uansett hva han ellers måtte være, ikke hovedsakelig hadde en students eller akademikers temperament, men at han heller ikke hadde den verdensvante kulturen som gjorde Clemenceau og Balfour til dannede gentlemen av sin klasse og generasjon.»

Keynes’ nidportretter av hovedpersonene i fredskonferansen baserer seg ofte i nasjonale fordommer. For eksempel kaller han den franske generalen Ferdinand Foch bondsk, uten å nevne at han hadde utdannelse fra den anerkjente ingeniørhøyskolen École polytechnique.

Boka fikk mye oppmerksomhet. Ikke bare fordi Keynes’ spydigheter bekreftet manges fordommer, men også for anklagene han retter mot fredsavtalen i et språk gjennomsyret av økonomismer. Det var tross alt ikke så vanlig å sette som historisk fortolkningsprinsipp at freden først og fremst dreide seg om økonomi. Og enda mindre å hevde at felles økonomiske interesser gjorde at man måtte være mild mot krigens taper.

Når det gjelder fredsbetingelsene gjentar og utvider Keynes i boka argumentene han kom med under forhandlingene, hvor han hadde forsvart prinsippet om å fastsette en bestemt sum og frist i samråd med tyskerne. Mens beløpet på krigserstatningene ennå ikke var fastsatt, hevdet han i boka at Tyskland ikke var i stand til å betale. Med utgangspunkt i de påståtte konsekvensene av Freden i Frankfurt i 1871 hevdet Keynes også at store krigserstatninger var kontraproduktive og skadelige for mottakerlandene. For hadde ikke de fem milliarder francene Frankrike måtte betale etter 1871 forårsaket den europeiske og nordamerikanske finanskrisen i 1873?

I dette paradokset om en fattiggjørende berikelse blander Keynes kortene. Summen Frankrike betalte i krigserstatning (en fjerdedel av BNP i et år) blåste opp inflasjonen i sentralmaktene og var en av faktorene for krisen i 1873, men ikke dens strukturelle årsak. Årsaken til krisen befant seg snarere i lave inntekter for landeiere som hadde satt seg i stor gjeld som følge av konkurranse fra hvete importert i stort monn av Storbritannia fra andre verdensdeler. Samtidig nedtoner Keynes skadene Frankrike ble påført ved bare å se på landets areal uten å ta hensyn til ressursene i de okkuperte og ødelagte landområdene.

Bainvilles kritikk

The Economic Consequences of the Peace ble skrevet for et britisk og amerikansk publikum og bidro til at den amerikanske kongressen nektet å ratifisere traktaten. Det endret balansen i avtalen, siden det førte til bortfall av garantien Frankrike fikk i bytte mot å gi opp sine territoriale krav på Rhinens venstre bredd. I traktaten var Frankrike lovet umiddelbar amerikansk hjelp dersom Tyskland gikk til uprovosert angrep.

Etter at traktaten var signert fortsatte Keynes å lange ut mot bestemmelser han var imot. Gjennom Melchior som han hadde blitt kjent med i Paris, fikk han kontakt med Wilhelm Cuno (rådgiver på fredskonferansen i Paris og tysk kansler i 1922–1923) og Hjalmar Schacht (sjef for Reichsbank og senere finansminister i det tredje riket) på Genovakonferansen i 1922. Her møtte han også bolsjeviken Georgij Tsjitsjerin, Sovjetunionens utenriksminister, som i likhet med Melchior ga Tsar-Russland skylden for krigen. Disse kontaktene skapte en underlig allianse mellom det revolusjonære Russland og Weimarrepublikken, som Keynes, som en ikke spesielt klarsynt ekspert, hadde utelukket som fullstendig naturstridig i 1919.

Keynes’ bok skapte særlig furore i Frankrike, til tross for at den krasse kritikken mot den franske politikken var tonet ned i denne utgaven. Historikeren Jacques Bainville var i 1920 den første som svarte kritikken, med en bok med den utvetydige tittelen: Les conséquences politiques de la paix – Fredens politiske konsekvenser. Mot Keynes økonomisme ga Bainville en skarp geopolitisk analyse. «Keynes’ oppsiktsvekkende verk er en tilsynelatende vitenskapelig pamflett som har gjort suksess med nysgjerrigheten og skandalen dens utallige paradokser har vekket. Den er blitt en håndbok for alle de som ønsker at Tyskland ikke skal betale eller betale så lite som mulig av kostnadene for landets mislykkede angrep. […] I sin åpenbare stillingstakning for Tyskland, har Keynes’ bestemt seg for svaret på forhånd.»

Formildende omstendigheter

Det ble den fremste forhandleren, Tardieu, som måtte forsvare traktaten. Han så seg som en fredsbygger, avviste beskyldningen om en mangelfull fredsavtale og viste at problemene ikke bare skyldtes Frankrike, men de problematiske handlingene til flere allierte. Utover det stolte han – i likhet med Clemenceau – også lite på tyskerne.

Midt under andre verdenskrig plukket den unge franske økonomen Étienne Mantoux opp kritikken til Tardieu. Faren hans, Paul Mantoux, hadde vært tolk for den franske delegasjonen i 1919. Mantoux skrev The Carthaginian Peace, or the Economic Consequences of Mr. Keynes ved Princeton i 1941–1942, men boka ble først utgitt to år senere, etter at han hadde mistet livet i strid åtte dager før krigens slutt. I boka mener Mantoux at nazistenes brutalitet tilbakeviser Keynes’ argumentasjon.

Mantoux kritiserer Keynes’ utregninger, skjeve framstillinger (eller fordommer) og geopolitiske feil. Han klandrer ikke Keynes for å ha bidratt til et tysk ønske om revansj, men snarere for den svake motstanden mot nazismen. Han angriper «syndsbekjennerne», som lenge før Hitler kom til makten «agiterte for å revidere traktaten. Da de etter gjentatte innrømmelser fra de allierte til slutt ble belønnet med den nasjonalsosialistiske revolusjonen, gjentok de uavlatelig at Hitler var konsekvensen av Versaillestraktaten og den skandaløse behandlingen av den tyske republikken».

Noen bøker får et underlig etterliv, hvor de blir så berømte at ikke alle føler de må ha lest dem for å sitere dem. For eksempel mente historikeren François Furet (1927–1997) at Keynes hadde gitt en av de to beste analysene av Versaillesfreden. Den andre var Bainville som motsier Keynes! Mange år senere er også Keynes-biografen Robert Skidelsky hellig overbevist: «Hadde Keynes’ program i 1919 blitt gjennomført er det usannsynlig at Hitler ville blitt tysk kansler.»² En fiksjon det er umulig å bevise all den tid man også kan hevde det motsatte: Ville ikke nazismen vært unngått hvis traktaten hadde blitt håndhevd?

For Tyskland endte til slutt opp med å ikke betale krigserstatningen og kom seg på fote igjen, fram til 1929-krakket, som på ingen måte kan skyldes på krigserstatningen. Som så ofte når det dreier seg om en mye sitert, men lite lest bok, skyldes det lange etterlivet til Keynes’ analyse mer tendenser i samtiden enn dens egne kvaliteter. For etter at Keynes ga ut hovedverket sitt Allmenn teori om sysselsetting, rente og penger i 1936, ble han en internasjonalt anerkjent økonom, som fortsatt i dag blir brukt til å anklage tilhengerne av en hard fred, unnskylde de som søkte forsoning med Hitler på 1930-tallet, eller til å finne noen formildende omstendigheter med nazismen.

Oversatt av redaksjonen

Alain Garrigou er professor emeritus i statsvitenskap ved Université Paris Nanterre.
Jean-Paul Guichard er professor emeritus i økonomi ved Université de Nice Sophia-Antipolis.