Unesco-paradokset

«Plutselig havnet Albi på verdenskartet. Bispebyen ble oppført på Unescos verdensarvliste 31. juli 2010. Neste morgen var byen full av folk.» Leder for kultur, arv og internasjonale relasjoner i Albi, Marie-Ève Cortés, husker godt dagen da livet til mursteinsbyen og dens 52 000 innbyggere ble snudd opp ned. Siden har antall turister mer enn doblet seg, fra 700 000 i året til én million i 2011, så 1,5 millioner i 2016, men med en liten nedgang i 2017.

Ett til to steder blir oppført på verdensarvlisten hvert år. Mange av stedene er allerede godt besøkt, men det finnes likevel en Unesco-effekt. «Oppføringen er et kvalitetsbevis. Det er en anerkjennelse for potensielle besøkende», sier Maria Gravari-Barbas, koordinator for Unesco-professoratet i kultur, turisme og utvikling ved universitetet Paris 1 Panthéon-Sorbonne.

Albi måtte lage en plan for å håndtere konsekvensene av utmerkelsen. Målet var å sikre bevarelsen av stedets eksepsjonelle betydning, men også å ta hensyn til alle de som ville bli berørt på lengre sikt og unngå at byen skulle bli et museum. «En overdreven velvilje har noen steder gjort oppføringen problematisk», forklarer Gravari-Barbas. «Byer har blitt restaurert ut fra en slags ‘kronologisk fanatisme’ eller en ‘temporal fundamentalisme’ og dermed blitt frosset fast i en historisk epoke.»

Turismen bringer penger, vekst og håp, men skaper også frykt når balansen blir brutt.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

For å unngå denne fellen involverte verdensarvkomiteen i Albi allerede fra starten av institusjoner, kulturaktører, vitenskapelige samarbeidspartnere og fagfolk, så vel som turistnæringen og innbyggerne. «Bispebyen ønsker ikke å utelukkende fokusere på verdensarven», forteller Cortés. «Vi inkluderer også menneskene, økonomien og samspillet mellom dem.» Hvert år arrangerer byen en generalforsamling for innbyggerne for å drøfte saker som parkering i sentrum, småbutikker og gatemøbler.

Gjenopplivet folklore

I 2014 ble Albi tvillingby med kinesiske Lijiang i Yunnan, 2400 meter over havet på den gamle karavaneveien mellom Tibet og Kina. Etter at Lijiangs gamleby, Dayan, ble erklært kinesisk nasjonalskatt i 1986, ble dens brosteinssmug langs kanalene og unike arkitektur viden kjent. Unesco oppførte Dayan, som har overlevd flere jordskjelv (det siste 3. februar 1996), på sin verdensarvliste i 1997 for den historiske bydelens «immaterielle kulturarv» og tradisjonelle hus. På få år ble byen fullstendig forvandlet.¹ Mens knappe 200 000 turister besøkte byen i 1992, kom 1,7 millioner i 1997, så 2,6 millioner i 1999, over 4 millioner i 2005 og 5,3 millioner i 2008.

For innbyggerne i Lijiang, spesielt de i gamlebyen som hovedsakelig stammet fra det tibeto-burmanske folkeslaget naxi, var konsekvensene ødeleggende. På begynnelsen av 2000-tallet ble bykjernen og dens unike arkitektur en dekorativ kulisse ofret på turismens alter, en turistenklave full av hoteller, restauranter, barer og suvenirbutikker. De lokale foretrakk å leie ut boligene sine til næringsdrivende fra naboprovinsene og flyttet til den nye delen av byen. Man kunne ennå møte naxi-kvinner som solgte varer på gata eller gikk rundt i tradisjonelle klær for turistenes skyld, men resten var turister. I 2008 advarte Unesco kommunen om at hvis de ikke tok bedre vare på gamlebyen, ville den havne på listen over truede verdensarvsteder.

Her ser vi ambivalensen i turismen. Den bringer penger, vekst og håp, men skaper også frykt når balansen blir brutt. Turistene tærer på stedene de besøker – som det nedslitte landskapet rundt bautasteinene i Carnac, skadene på hulemaleriene i Lascaux, nedtråkkingen av Machu Picchu – og irriterer innbyggerne som i utgangspunktet ønsket dem velkommen.

Kulturell oppblomstring

Myndighetene i Lijiang har forsøkt å snu trenden, men det har vist seg vanskelig, og kanskje umulig, å gi byen tilbake til innbyggerne. Unesco har også gitt opp. Naxiene har mistet sitt sentrum som i fjor tok imot 46 millioner besøkende. «Jeg husker en dag i fjor da det var så mange turister i gamlebyen at man advarte innbyggerne på sosiale medier mot å dra dit», forteller Emmanuelle Laurent, doktorgradsstudent i antropologi.

Samtidig har turismen bidratt til at mye av Lijiang er blitt restaurert og i tillegg hatt positive følger for naxi-folket og dongba-kulturen, som har fått flere elementer ført opp på Unescos liste over immateriell kulturarv mellom 2006 og 2014.² Kina har ikke behandlet folkeslaget spesielt godt opp gjennom historien, men nå er dongbaene, naxi-sjamanene kjent for sin piktografiske skrift, blitt et trekkplaster for turistene. Dagens utvikling har imidlertid gitt uventede konsekvenser, på godt og vondt.

«Det er vanskelig å tjene til livets opphold som dongba», forklarer Emmanuelle Laurent. «Noen, for det meste fra den yngre generasjonen, tar arbeid i turistindustrien, hvor de bruker sin kunnskap til å tjene litt penger. Andre kritiserer dem og hevder at de ikke er ‘sanne dongbaer’. Men mange har en mindre konservativ holdning til videreformidling av kunnskapen deres.» På tross av en iblant latterlig overdrevet framstilling, har turismen ført til en oppblomstring i dongba-kulturen med flere kultur- og forskningssentre og gjenopplivet noen ritualer og tradisjoner. Myndighetene oppmuntrer nå også naxiene til å bruke sitt eget språk.

Demonstrasjoner mot turistene

Albi og Lijiang utveksler jevnlig erfaringer. Forvaltningen av verdensarven er svært forskjellig i de to landene: I Frankrike vektlegger man samarbeid med lokalbefolkningen, mens innbyggerne i Kina fortsatt har lite de skulle ha sagt. «Hver gang det kommer en delegasjon fra Lijiang er de interessert i hvordan vi forvalter verdensarven, hvilke materialer og farger vi bruker, vårt syn på autentisitet knyttet til håndverk», forteller Cortés. «I Kina er bruksverdien viktigere. De er også imponert over reguleringene våre. Frankrike har ikke bare et bedre system for å beskytte kulturarven, men også for miljøet. Vi er svært opptatt av å beskytte det biologiske mangfoldet langs elva Tarn, som ligger like ved bispebyen. Det forbløffet dem.»

Mange Unesco-steder sliter med masseturisme. I kroatiske Dubrovnik truet byggingen av et rekreasjonssenter med tilhørende golfbaner i fjellet over byen med å ødelegge vernet skog langs Dalmatia-kysten. Da Unesco varslet om at byen risikerte å havne på listen over truede verdensarvsteder,³ begynte lokalmyndighetene også å begrense antall besøkende i gamlebyen til 8000 og senere 4000 per dag. Antallet cruiseturister er blitt begrenset etter forhandlinger med Cruise Lines International Association (CLIA) om å spre cruisebesøkene bedre.

I fjor satte også Venezia et tak på 20 000 besøkende på Markusplassen under åpningsseremonien for byens kjente karneval. Fra og med september i år vil turistene dessuten måtte betale en avgift på tre euro. Mengdebegrensning er ikke en ideell løsning, sier Gravari-Barbas: «Kvoter er problematiske, for de har en tendens til å gjøre byer til museer eller urbane fornøyelsesparker, med regulert og kontrollert adgang, hvor du må betale for å komme inn.»

I flere europeiske byer, som Barcelona, San Sebastian og Amsterdam, har det vært demonstrasjoner mot turisthordene som skaper mye støy og bidrar til gentrifisering. Oppføring på verdensarvlisten kan være et tiltak mot kvelende masseturisme og et utgangspunkt for en effektiv bevaringsstrategi. «Albi fikk en ordentlig forvaltningsplan først da vi ble tvunget til det. Siden har vi blitt et forbilde», sier Cortés.

Reduktiv visjon

I Frankrike har organisasjonen Grands sites de France (GSF) siden 1980-tallet jobbet for å tilpasse besøkskapasiteten. «Vi har gjort studier for å fastslå hvor mye hvert sted tåler og finne en balanse mellom besøk og bevaring, men også for å sørge for at innbyggerne ikke føler seg overkjørt og at turismen ikke blir den eneste økonomiske aktiviteten i området», forteller leder Soline Archambault. Det finnes mange mulige tiltak for hvert sted: sette opp tellepunkter, fjerne parkeringsplasser, tilby shuttlebusser og elsykler, få de næringsdrivende til å oppgradere varene sine. I juli i fjor ble den franske fjellkjeden Puys og Limagne-forkastningen oppført på verdensarvlisten. Her har man laget parkeringsplasser som glir inn i landskapet, en tannstangsbane og informasjonsskilt utformet i samråd med lokalbefolkningen.

GSF driver også en opplæring for verdensarvledere i samarbeid med Unesco, hvor ledere fra 35 land kan utveksle erfaringer om helhetlig drift av stedene og inkludering og bevisstgjøring av innbyggerne. «Folk som lever av turismen presser iblant på for mindre regulering eller regelrett turistdumping», forteller Gravari-Barbas. «Men trusselen om å havne på listen over truede verdensarvsteder eller å bli fjernet fra verdensarvlisten kan hjelpe lokalmyndighetene. Liverpool ble for eksempel oppført på listen over truede verdensarvsteder hovedsakelig på grunn av boligutbygging som svekket stedets unike verdi. Det samme skjedde i Wien da InterContinental planla et nytt hotell som ville betydelig endre det historiske perspektivet kjent fra det berømte maleriet til Bernardo Bellotto.»

Barcelona har valgt billig masseturisme og er nå offer for sin egen suksess. Kina ser turistnæringen som et utstillingsvindu for sin makt og innovasjonsevne. Frankrike har utnyttet sin kulturarv for alt den er verdt, men har ikke hatt et eget turistdepartement siden 1995 og det økonomiske aspektet er mer dominerende enn noen gang. Det gjør det vanskelig for de som forsøker å finne en bærekraftig balanse mellom økonomi, miljø og mennesker.

Oversatt av redaksjonen

Geneviève Clastres er journalist.

1
Geneviève Clastres, «Tourisme et identité en Chine du Sud. Le cas des Naxi de Lijiang», i Jean-Marie Furt og Franck Michel (red.), Tourismes et Identités, L’Harmattan, Paris, 2006.
2
Heather Peters, «Dancing in the market: Reconfiguring commerce and heritage in Lijiang», i Tami Blumenfield og Helaine Silverman (red.), Cultural Heritage Politics in China, Springer, New York, 2013.
3
«Report on the Unesco-Icomos reactive monitoring mission to old city of Dubrovnik, Croatia» (PDF), Unesco / International Council on Monuments and Sites, november 2015.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal