Da Dimitri Tsafendas knivstakk og drepte statsminister Hendrik Verwoerd i Sør-Afrikas parlament i september 1966, rystet han landet og verden – og kastet min greske familie ut i panikk og fortvilelse. Mannen som drepte «apartheidens arkitekt» var min fars fetter. Selv om jeg bare var fem år, kunne jeg kjenne frykten for represalier som hang i lufta.
Men så, som om ingenting var hendt, nevnte familien min, i likhet med resten av Sør-Afrika, nesten aldri Tsafendas og forbrytelsen hans igjen. Han levde i 33 år til og ble Sør-Afrikas lengstsonende fange, glemt og forlatt av alle. Tsafendas unnslapp dødsstraff, men prisen han måtte betale var å miste sin identitet, mens offerhandlingen hans ble oversett. Han ble begravd i oss, som et skjult sår som aldri ble leget.
Gjerningen til en sinnsforvirret omstreifer kunne lett forklares som et uhell.
Nå har greske Harris Dousemetzis, foreleser ved Universitetet i Durham, møysommelig gransket Tsafendas’ liv og motiver, skrelt bort tiår med likegyldighet og taushet, og tilbakevist en dom som har stått i over et halvt århundre – at mordet var utført av en galning på ordre fra en bendelorm. «Jeg kan like lite dømme en mann som ikke har et rasjonelt fungerende sinn som jeg kan dømme en hund eller et livløst redskap», sa dommer Andries Beyers da han sendte 48-årige Tsafendas i forvaring på ubestemt tid.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Tyrannmord
Dousemetzis’ ni år med research har blitt til boka The Man Who Killed Apartheid (med Gerry Loughran, 2018) og en 2192 sider lang rapport til Sør-Afrikas justisminister, som gir Tsafendas tilbake sin verdighet og plasserer hans gjerning i sitt rette historiske perspektiv. Her framstår Tsafendas – som i 1991 døde 81 år gammel på et psykiatrisk sykehus hvor han var blitt flyttet etter apartheidregimets fall – som en komplisert mann, en angstfylt og dypt engasjert revolusjonær som ofret seg selv for å stanse Sør-Afrikas institusjonaliserte rasisme. Det sa han også klart og tydelig til politiet.
«Jeg trodde at hvis Sør-Afrikas statsminister forsvant ville politikken endres. Jeg ga meg selv i oppgave å ødelegge statsministeren. Det var min egen idé å drepe ham», sa Tsafendas i avhøret etter mordet, gjengitt i politirapportens oppstyltede språk. «Jeg bryr meg ikke om konsekvensene, om hva som vil skje med meg etterpå. Jeg var så frastøtt av den rasistiske politikken at jeg gjennomførte min plan om å drepe statsministeren.»
Uttalelsen ble ikke hørt i retten. I stedet ble Tsafendas’ motiver utvisket fra historien. Grunnene var mange. I ledtog med justisminister John Vorster, som ble statsminister etter Verwoerd, valgte sikkerhetstjenestene å framstille Tsafendas som sinnssyk for ikke å innrømme at han hadde overlistet regimets omfattende sikkerhetsapparat. Gjerningen til en sinnsforvirret omstreifer kunne forklares som et uhell, det kunne ikke et tyrannmord. Men som Dousemetzis bemerker: «Av de rundt 200 som ble avhørt, ytret bare fire seg negativt om Tsafendas sinnstilstand og ingen av dem kjente ham særlig godt.»
Galskapsnarrativ
Under daglig tortur fra politiet og med trusselen om dødsstraff hengende over seg, ble det gjort klart for Tsafendas at han ville beholde livet om han ble erklært mentalt utilregnelig. Det var et triks han hadde brukt før, for å komme seg ut av politiets klør eller få tak over hodet når han befant seg på bar bakke i fremmede land. Han aksepterte politiets «tilbud» og fortsatte skuespillet gjennom alle sine år i fengsel, av frykt for å bli henrettet om han ble erklært frisk.
«Han trøstet seg med tanken om at det var like mye en seier som en kapitulasjon», skriver Dousemetzis. «Han hadde drept tyrannen og klart å beholde livet. Innerst inne var han overbevist om at apartheidregimet ville kollapse før eller siden uten Verwoerds hjerne. Da ville han kanskje til og med bli benådet. Og hvis ikke, kunne han alltids rømme fra et sykehus eller et fengsel.»
Greske butikker ble angrepet og greske barn ble kalt mordere av klassekamerater.
I stedet ble Tsafendas i flere tiår daglig mishandlet i Sør-Afrikas verste fengsler. Vokterne banket ham opp og urinerte eller spyttet på maten hans. Han slapp ikke ut før i 1994, da landets første demokratisk valgte regjering flyttet ham til et psykiatrisk sykehus, hovedsakelig fordi ingen ville ta inn den syke gamlingen.
Galskapsnarrativet passet også bra for Tsafendas famile og Sør-Afrikas greske samfunn, som fryktet gjengjeldelse fra apartheidtilhengere. Et av mine sterkeste barndomsminner er fra drapsdagen: familien som var samlet rundt radioen og lyttet stille til en brysk nyhetsoppleser, så snakket de høyere og høyere mens jeg forsøkte å finne ut hva som skjedde. Siden hørte jeg ikke mer om saken. Jeg visste at vi var i slekt med Tsafendas, at han var gal og at ingen snakket om ham. Han hadde selv sagt at en bendelorm i magen hadde bedt ham drepe statsministeren. Hva mer var det å si? Ganske mye, skulle det vise seg.
Moralsk nødvendighet
Dimitri Tsafendas ble født i Mosambik i 1918. Foreldrene var Michalis Tsafandakis, en gresk mariningeniør fra Kreta, og tysk-mosambikiske Amelia Williams. De giftet seg aldri, men Michalis påtok seg ansvaret for sønnen. Noen år senere giftet han seg med greske Marika, min bestemors søster, som oppdro Dimitri sammen med de fire barna hun fikk med Michalis. Både Michalis og Marika bodde i likhet med min far i Egypt før de flyttet til Sør-Afrika.
Dimitri ble knust da han 17 år gammel fikk vite ved en tilfeldighet at Marika ikke var moren hans. Fra Dimitri var helt ung hadde Michalis, som ble anarkist da han studerte i Italia, lært ham å være stolt av det greske demokratiet og sin kretiske families opprørshistorie. Sønnen valgte selv å fjerne diminutivet «-akis» fra etternavnet da han fikk vite at det var noe tyrkerne hadde pålagt kreterne da de styrte øya.
Dousemetzis, som aldri møtte Tsafendas, har intervjuet 137 personer, hvorav 69 kjente Tsafendas personlig, og gått gjennom nærmere 12 000 dokumenter i sørafrikanske, portugisiske og britiske arkiver, sammen med utallige avisartikler og andre vitnesbyrd. Han gir et omhyggelig detaljert og overbevisende portrett av Tsafendas, av hans livslange interesse for politikk, hans avsky for apartheid og kolonialisme, hans desperate ensomhet i fengsel, og ikke minst gradvise avsløringer om Tsafendas liv og motiver fra de som kjente ham før mordet og de som besøkte ham i fengsel.
«Jeg følte det var moralsk nødvendig å grave fram en av de største mørkleggingene i apartheidregimets historie og avsløre sannheten om en modig og ydmyk mann som ble behandlet så stygt av historien», skriver Dousemetzis.
Odysseens ende
Boka kartlegger reisen til en oppvakt gutt som vokste opp til å bli en lidenskapelig idealist og rastløs sjel. Tsafendas oppholdt seg i flere land før han planla og utførte mordet på den hollandskfødte psykologiprofessoren Verwoerd, hvis politiske karriere i Sør-Afrika gikk ut på å institusjonalisere rasisme med apartheidsystemet. I en rapport fra 1964 sier det portugisiske hemmelige politiet (PIDE), som hadde hatt en mappe på Tsafendas siden han var 20, at livet hans «hadde vært en ekte eventyrroman streifende verden over».
I 1942 dro Tsafendas, som hadde vokst opp i Mosambik, Egypt og Sør-Afrika, til Canada. Der ble han fengslet for å ha vært blindpassasjer, men rømte og ble arrestert i USA. I 1944 var han innom England før han dro tilbake til USA. Han jobbet en stund på handelsskip før han ankom Hellas, der han kjempet på kommunistenes side i borgerkrigen fra 1947 til 1949. Derfra reiste han til Frankrike, Spania og Portugal før han returnerte til Mosambik, hvor han underviste fattige landsbyboere i engelsk og historie og forkynte uavhengighet for den portugisiske kolonien.
Han ble utvist til Portugal i 1951, før han besøkte Danmark og Sverige, og tilbrakte to år i det som den gang var Vest-Tyskland. I 1955 var han tilbake i Portugal, før han dro til Belgia og Vest-Tyskland igjen, etterfulgt av England, der han deltok i demonstrasjoner mot apartheid og fascisme. Derfra reiste han tilbake til Tyskland, så Østerrike, Jugoslavia, Egypt, Libanon og Israel. I 1961 var han i Tyrkia, hvor en stilling som engelsklærer på en prestisjetung britisk skole ga ham gode referanser som han senere brukte til å få jobb som budbringer i parlamentet i Sør-Afrika.
I 1962 dro Tsafendas på ny til Hellas, etterfulgt av Italia og en retur til England. Etter et år var han tilbake i Mosambik og fikk et midlertidig visum for Sør-Afrika. I 1964 besøkte han Rhodesia (nå Zimbabwe) og ble deportert til Mosambik. Derfra dro han til Sør-Afrika i mars 1965, hvor odysseen hans endte med mordet på Verwoerd året etter.
Revolusjonær familietradisjon
Underveis på reisene sine ble Tsafendas forfulgt av PIDE-mappen fra 1938. Han hadde tidlig omfavnet kommunismen, og hans opprørske natur og politiske aktiviteter fikk ham i vansker flere ganger i Mosambik, Portugal, Sør-Afrika, Canada og USA. Fra den første arrestasjonen i USA i 1943 lærte han å lure fengselsvakter og leger til å tro at han var gal. Men når han trengte det, som da han søkte jobben som budbringer i det sørafrikanske parlamentet i 1966, presenterte han seg som mentalt stabil og hadde også gode referanser fra tidligere arbeidsgivere.
Avgjørende for at han befant seg i Sør-Afrika i 1966, til tross for tidligere innreiseforbud, var familiens beslutning om å gi etter for hans bønn om hjelp. De bestakk en ansatt på den sørafrikanske ambassaden i Mosambik for å skaffe ham visum, som han brukte sammen med sitt portugisiske pass for å komme inn i Sør-Afrika.
Bestikkelsen var en av grunnene til at familien fryktet represalier fra regjeringen, og årsaken til deres sinne mot Tsafendas. Gjennom hele sitt liv hadde han flere ganger opprørt familiemedlemmer ved å havne i krangel med fremmede om politikk. Men i 1965, da de fleste av dem bodde i Sør-Afrika, hadde han overbevist dem om at den tiden var forbi og overtalt dem til å hjelpe ham inn i landet. Selv om han hadde lovet å holde seg unna trøbbel, følte han at han måtte handle mot Verwoerd, som han kalte «Hitlers flinkeste elev».
I Dousemetzis’ detaljerte rekonstruksjon av Tsafendas’ liv bemerker han den sterke forbindelsen mellom den unge Dimitri og faren Michalis, og sistnevntes revolusjonære sympatier. Da den spanske borgerkrigen brøt ut i 1936, hadde Michalis uttrykt et ønske om å kjempe mot Franco. 18 år gamle Dimitri hørte dette og måtte overtales til ikke å dra til Spania selv. Før han tok båten til Canada i 1942, oppfordret Michalis ham til å «bli et nyttig medlem av samfunnet». Det var de siste ordene han hørte faren si. Da han skammet seg over sin frykt for å seile over Nord-Atlanteren, hvor tyske ubåter jaktet på konvoiene, spurte han seg selv hva Michalis ville tenkt om hans feighet. Han var konstant drevet av ønsket om å imponere sin far, for å ta sin plass i familiens revolusjonære tradisjon.
«Hvis vi ikke brenner»
Å lese Dousemetzis’ bok har vært et personlig oppgjør for meg. Utover de mange åpenbaringene, ble jeg rystet av at det blant hans viktigste kilder var mange jeg kjente, inkludert nære familiemedlemmer. Spesielt min fars søster, Mary Eintracht, sto Dimitri nær og hadde mye å si om livet hans, om hans karakter og reiser. Verken hun eller min far, som begge er døde, snakket noen gang om Tsafendas til meg. Ikke engang da jeg spurte. Ikke engang etter at jeg ble journalist.
Akkurat som jeg beundrer Dousemetzis’ engasjement og hans ønske om å rette opp en historisk feil, har jeg følt skam og skyld fordi jeg ikke gjorde det samme. Selv om familien min tiet, kunne jeg ha søkt i arkivene og snakket med de som hadde møtt Tsafandas. Jeg kunne brukt andre kilder, som dokumentarene som ble laget om ham på hans eldre dager (av den greske filmskaperen Manolis Dimelas og apartheidmotstanderen Lisa Key), for å innse at galskapsnarrativet ikke stemte. Selv om disse kildene sådde tvil om den offisielle versjonen (slik som den nederlandske forfatteren og kunstneren Henk van Woerdens bok Glasskår i munnen), har ingen av dem noe i nærheten av det materialet Dousemetzis har avdekket i sin forskning.
Jeg gikk glipp av det som kunne vært mitt livs største sak, fordi jeg trodde at det ikke var noe å undersøke. Nå blir jeg hjemsøkt av spørsmål: Hva om familien hadde stått sammen med Tsafendas? Ville det blitt verre hevnaksjoner mot grekerne og andre innvandrergrupper, som mange fryktet? Umiddelbart etter drapet ble greske butikker angrepet og greske barn ble kalt mordere av klassekamerater. Tsafendas’ «galskap» roet ting ned. Og ville familiemedlemmer argumentert for at han ikke var gal i visshet om at det kunne føre til at han ble henrettet?
En av grunnene til at jeg forlot Sør-Afrika i 1983 i en alder av 22, var den lammende motsetningen mellom at jeg som en ung hvit mann var syk av skyld for apartheiden, men også følte meg maktesløs, at jeg ikke hadde noen plass i denne kampen. Men hvis sannheten om Tsafendas’ motiver ble kjent, ville ikke det ha inspirert til mer handling? Ville motstand ha syntes mindre nytteløst? Ville jeg, og andre, fortsatt ha forlatt kampen?
Tsafendas’ drap tok ikke livet av apartheidregimet. Gjennom å spille gal levde han imidlertid lenge nok til å se slutten på det syke systemet. Selv i fengselets fysiske og psykiske isolasjon forble han sikker på at hans offer var nødvendig.
«Du er ikke bare skyldig når du begår en forbrytelse, men også når du ikke gjør noe for å forhindre en når du har muligheten», sa Tsafendas til to greske prester som besøkte ham i 1994. «Hvis jeg ikke brenner, hvis dere ikke brenner, hvis vi ikke brenner, hvordan skal lyset overvinne mørket?» spurte han, med et vers av den tyrkiske dikteren Nazim Hikmet.
Appell til justisministeren
Fem fremtredende sørafrikanske jurister har signert et brev som følger med Dousemetzis’ rapport til justisministeren, der de ber om en revurdering av Tsafendas’ dom. «Sørafrikansk historie burde, for å anerkjenne generasjonene før oss så vel som de som skal komme etter oss, gi en nøyaktig redegjørelse for drapet på Dr. Verwoerd som viser at Tsafendas’ motiv var en dyp motstand mot apartheid og at han virkelig var en frihetsforkjemper og en helt», skriver advokatene George Bizos, Dumisa Ntsebeza og Krish Govender, jusprofessor John Dugard og dommer Zak Yacoob.
Etter Dousemetzis’ monumentale arbeid kan vi fortsatt fordømme Tsafendas’ gjerning, men vi kan ikke lenger ignorere alvoret i hans motiver, heller ikke prisen han betalte, eller vår stillhet.
© tyske og norske LMD. Oversatt av redaksjonen
Nikos Konstandaras er journalist.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
