Foto: Josh Felise, Unsplash.
Miljø Lysforurensning

Nattens krise

Lysforurensning er i ferd med å utslette natten for mange mennesker. Det som en gang var en selvfølge er nå blitt et gode. Mørket er blitt en politisk sak.

Posted on

Den finnes verken i Menneskerettserklæringen fra 1789 eller FNs verdenserklæring om menneskerettigheter fra 1948, ikke desto mindre kan retten til mørke bli en ny menneskerett. Mørke, en rettighet? Lysforurensning er en av vår tids store plager. Livene våre blir stadig mer innhyllet i kunstig lys som fortrenger mørke og natt. Som med svevestøv, giftig avfall og hormonforstyrrende stoffer blir lys forurensing over et visst nivå. I det siste halve århundret har mengden kunstig lys tidoblet seg i i-landene.1Robert Dick, Guidelines for Outdoor Lighting in Dark-Sky Preserves, Royal Astronomical Society of Canada, Toronto, 2013.

Det som i sin tid var et stort framskritt er nå blitt et problem. Lysforurensningen skader miljø, fauna og flora. Lysglorien rundt byene våre forvirrer trekkfugler. Den får dem til å forlate overvintringsstedet for tidlig eller å fly rundt glorien til de kollapser av utmattelse. Naturlig lys regulerer også atferden til mange typer insekter, som blir tiltrukket av eller skyr lys. Lysintensitet og -varighet angir årstid for plantene. For sterkt lys som kunstig forlenger dagen forsinker mange planters biokjemiske vinterforberedelser.2Travis Longcore og Catherine Rich, «Ecological light pollution», Frontiers in Ecology and the Environment, vol. 2, nr. 4, Washington, mai 2004.

60 prosent av europeerne og nesten 80 prosent av amerikanerne kan ikke se Melkeveien.

Men lysforurensning er framfor alt et problem for menneskene. Kunstig lys forsinker utskillelsen av «søvnhormonet» melatonin og gir mange problemer med å sovne. Menneskekroppen har en rekke biologiske klokker, med sykluser som følger vekslingen mellom dag og natt, som i sin tur ligger til grunn for månedlige sykluser eller årstidssykluser. Disse kalles «cirkadiske rytmer», fra latinske circa dies, «rundt dagen». Forstyrrelsen av disse rytmene påvirker flere deler av vårt stoffskifte: blodtrykk, stress, trøtthet, appetitt, irritabilitet eller oppmerksomhet. Blåfargen, som finnes i lysspekteret til blant annet i tv-, mobil- og dataskjermer, har vist seg å være spesielt skadelig.

En rekke medisinske studier viser en korrelasjon mellom lysforurensning og kreft, spesielt brystkreft.3Samuel Challéat, «La pollution lumineuse: passer de la définition d’un problème à sa prise en compte technique», i Jean-Michel Deleuil (red.), Éclairer la ville autrement. Innovations et expérimentations en éclairage public, Presses polytechniques universitaires romandes, Lausanne, 2009. Tankene våre og humøret vårt påvirkes også av den kunstige belysningen. Menneskesinnet er bokstavelig talt forurenset.4Se Barbara Demeneix, Le Cerveau endommagé. Comment la pollution altère notre intelligence et notre santé mentale, Odile Jacob, Paris, 2016. I tillegg til disse fysiologiske og psykologiske skadevirkningene kommer de kulturelle aspektene. Å se på stjernehimmelen har siden tidenes morgen vært en eksistensiell erfaring for mennesket, uavhengig av klasse, kjønn eller etnisk bakgrunn. Men hvem i de yngre generasjonene har fått beundre Melkeveien? Hvem har opplevd en bekmørk natt ute i det fri?

En måte å erfare verden på

I 2001 presenterte tidsskriftet Monthly Notices of the Royal Astronomical Society en studie som skulle bli sentral for bevisstgjøring om lysforurensningen.5Se Samuel Challéat og Dany Lapostolle, «(Ré)concilier éclairage urbain et environnement nocturne: les enjeux d’une controverse sociotechnique», Nature Sciences Sociétés, vol. 22, nr. 4, Les Ulis, 2014. Studien kalt «The first World atlas of the artificial night sky brightness» inneholdt en rekke tragisk vakre kart av kontinenter som stråler av kunstig nattelys. Senere forskning har vist at lysmengden varierer etter regionenes demografi og/eller økonomiske utvikling. Jo høyere BNP per innbygger, jo mer intenst lys.6Terrel Gallaway et al., «The economics of global light pollution», Ecological Economics, vol. 69, nr. 3, New York, 2010. Europakartet i «atlaset» hadde så å si ingen områder uten kunstig nattelys, mens kartet over Afrika var relativt upåvirket av lysforurensningen med store mørkeområder.

I Singapore, verdens mest opplyste sted, er natten så lys at det menneskelige øye ikke skifter fra dagsyn til nattsyn. Her er det midnattssol året rundt. Blant G20-landene har Saudi-Arabia og Sør-Korea størst andel av befolkningen som utsettes for en «ekstremt lys» nattehimmel. En annen kartserie over USA viser utvidelsen til lysglorien på kontinentet fra 1950 til 1970, 1990 og fram til 2020. Med denne hastigheten vil nattemørket nesten forsvinne fra USA i det kommende tiåret. På den andre enden av skalaen finner vi Tsjad, Den sentralafrikanske republikken og Madagaskar, som er minst påvirket.

Målet er å minimere menneskelig aktivitet for å bevare faunaen og floraens naturlige natteliv.

Havene forurenses også. Akkar fiskes i dag med kraftige lamper som trekker dem opptil overflaten. Fiskeflåtene kan iblant ses fra verdensrommet, ettersom lampene deres ofte avgir enda mer lys enn byene de fisker utenfor.7Verlyn Klinkenborg, «Our vanishing night», National Geographic, Washington DC, november 2008.

«83 prosent av verdens befolkning og over 99 prosent av innbyggerne i Europa og USA bor under en lysforurenset himmel», forteller en oppdatert utgave av «atlaset» fra 2016.8Fabio Falchi et al., «The new world atlas of artificial night sky brightness», Science Advances, Washington, juni 2016. «På grunn av lysforurensningen er Melkeveien bare synlig for en tredjedel av menneskeheten. 60 prosent av europeerne og nesten 80 prosent av amerikanerne kan ikke se den.» Det er ikke bare det abstrakte «miljøet» miljøkrisen truer, men også en måte å erfare verden, med dens rytmer og kontraster, på.

Politisk valg

I 1941 publiserte Isaac Asimov novellen «Nightfall» som skulle bidra til å gjøre ham berømt. Den handler om planeten Lagash som er omgitt av flere soler og dermed badet i evig lys. Innbyggerne har verken opplevd natt eller sett stjerner. De vet dermed ikke at de er omgitt av et univers. Under en ytterst sjelden solkonstellasjon vil Lagash snart bli kastet ut i mørke en halv dag. Bare tanken på mørket gjør innbyggerne skrekkslagne, overbevist om at det er umulig å leve om natten. De takler ikke mørket og det plutselige synet av stjernene og det uendelige universet, derfor setter de fyr på byene i et desperat forsøk på å lyse opp himmelen.

I novellen antyder Asimov at mennesket, både individuelt og kollektivt, formes av sitt forhold til natten, av at det lærer å håndtere frykten i natten. Men det krever at dag og natt veksler regelmessig, for hvis mørket kom plutselig, uten forvarsel, ville vi blitt overmannet av angst. Fristelsen til å avskaffe natten, til å leve i evig dag, framstår her som å nekte å bli voksen, eller mer presist, å nekte å akseptere sin endelighet.

Hvordan havnet vi her? For å undersøke det må vi forlate science fiction-universet, vende tilbake til Jorda og lete i de moderne samfunns historie etter mekanismene bak nattens krise. For belysning har aldri bare vært et teknologisk spørsmål, men like mye dreid seg om politiske valg.

Lyset vinner terreng

De første gatelysene dukket opp midt på 1500-tallet. I første halvdel av 1800-tallet fikk de europeiske storbyene gasslys – London helt på begynnelsen av århundret, Paris på 1840-tallet. Gasslyktene ble etter hvert erstattet av oljelykter. Gatebelysning hadde to hovedforklaringer. For det første økte trafikken i byene med hestebussene og trikkene, og for å kjøre om natten måtte man ha lys. Samtidig fikk stormagasinene i metropolene lysende fasader og skilt.

Inntil siste tredjedel av 1800-tallet var det lettere å lukte enn se London og Paris på avstand. Elektrisk lys ble først vanlig i de to første tiårene på 1900-tallet, med Edisons oppfinnelse av glødelampen. Glødelampen ga også betydelig mer lysstyrke enn gass og bidro til å trenge natten tilbake. På denne tiden vokste byene og med dem det kunstige lysets domene. Lysrevolusjonen snudde opp ned på det offentlige rommet og omgangsformene. «Den nye elektrisiteten ble forbundet med fest og gikk hånd i hånd med en ny tiltrekning til det lekne nattelivet», skriver byplanlegger Sophie Mosser. «Lysreklame ble tatt i bruk i Frankrike rundt 1900 og fikk en massiv utbredelse i mellomkrigstiden. Boligene, butikkene, utstillingsvinduene, kafeene og konsert- og teaterscenene ble opplyst. I 1920 var Paris blitt de elektriske lysenes by og stolt over det.»9Sophie Mosser, «Éclairage urbain: enjeux et instruments d’action», doktoravhandling, Université Paris 8, 2003.

Etter hvert som lyset vant terreng ble natten et tema i kunsten på 1800-tallet, spesielt i musikken og litteraturen. Frédéric Chopin oppfant ikke nokturnen – John Field (1782–1837) regnes vanligvis som dens far – men med nokturnene han komponerte mellom 1827 og 1847 definerte han en musikkform som blant andre Robert Schumann, Franz Liszt, Gabriel Fauré og Claude Debussy tok videre. «Innholdets utålmodige leven sprenger de tradisjonelle rammene; sinne, gru, håp, stolthet og angst trenger seg urolig sammen i dette nattlige hjertet», skriver filosofen Vladimir Jankélévitch i Chopin et la nuit (1957).

Trygghet og sinnsro

I mellomkrigstiden innledet bilen et nytt kapittel i den offentlige belysningens historie. Med veilysene beveget lyset seg ut av byene. Eller mer presist, den koblet byen til omlandet. Å kjøre er noe annet enn å gå: Farten krever mer konsentrasjon og dermed mer lys. I etterkrigstiden etablerte staten de store drabantbyene, ofte et godt stykke fra arbeidsstedene. Å komme seg på jobb og hjem igjen forutsatte ofte veier som måtte opplyses om natten. Slik ble alle kriker og kroker i de vesteuropeiske landene opplyst, før EU til slutt innførte felles standarder for offentlig belysning.10 Se «Les normes européennes de l’éclairage» (PDF), Lux. La revue de l’éclairage, nr. 228, Paris, mai-juni 2004.

Natten sluttet å være en tid for restaurerende søvn; den ble et sted for frigjøring.

I moderne tid forbindes belysning ikke bare med natteliv og fest, men også trygghet. De fleste mener at belysningen hindrer kriminalitet. Jo mer lys, jo tryggere er det. Derfor er også mer gatebelysning klassisk valgflesk i lokalvalg. Men påstanden er mye diskutert blant kriminologer, for det finnes ingen forskning som underbygger den.11 Robert Dick, Guidelines for Outdoor Lighting in Dark-Sky Preserves, se over. Ulike typer kriminalitet blir begått til ulike tider av døgnet. Innbrudd i hus og leiligheter skjer som oftest om dagen, når de som bor der er på jobb, mens butikker og fabrikker blir robbet på natten.12 Se www.darksky.org. Voldelige ran skjer vanligvis på dagtid på offentlig transport og på kveldstid på parkeringsplasser. Lyset har kanskje en innvirkning på folks følelse av trygghet, men sikkerheten er knyttet til andre faktorer.

Likevel ses lys som viktig for trygghet i byer. For eksempel utarbeidet det franske innenriksdepartementet i 2008 anbefalinger til kommunene om lysnivå. «Synlighet er sentralt for forebygging», erklærer Éric Chalumeau, direktør for selskapet Icade-Suretis som har spesialisert seg på å hjelpe franske kommuner med sikkerheten. «Å bli sett og kunne se på lang avstand er en av de fremste faktorene for sinnsro.»13 Le Monde, 26. januar 2008.

Mørketurisme

Med nye plager kommer som regel også nye sosiale bevegelser med krav om nye rettigheter eller å få dekket et nytt behov. Det skjer nå med «retten til mørke». I 1988 kom International Dark-Sky Association (IDA), spydspissen for den såkalte dark-sky movement. Bevegelsen oppsto i USA på begynnelsen av 1970-tallet. De fleste initiativtakerne var forskere i vitenskaper hvor observasjon av stjernehimmelen eller på nattestid er viktig, som astronomi og ornitologi. Bevegelsen har siden vokst med den økende bevisstheten om lysforurensningen.

IDA jobber for å etablere parker eller reservater med naturlig nattemørke, de fleste midt i naturen, men også noen i byer. I disse parkene er kunstig lys redusert til et minimum eller fullstendig forbudt etter et visst klokkeslett. Mørke har som oftest negative konnotasjoner i Vesten, men på disse stedene er det motsatt. Her er målet å minimere menneskelig aktivitet for å bevare faunaen og floraens naturlige natteliv, og å la mennesker få oppleve en bekmørk natt. For endelig å oppleve, som en aktivist sier, «nattens nærmest hørbare stillhet».14 Marc Lettau, «The lights of Switzerland awaken the friends of the night», Swiss Review, Bern, oktober 2016.

Det finnes nå rundt førti slike parker i verden. Den største europeiske parken ligger i Storbritannia. Park-merkelappen IDA tildeler kan åpenbart være et trekkplaster for turister og en måte å kommersialisere en tilbakeført natur på, men det er ikke det viktigste. Parkene viser oss framfor alt at mørke er blitt en mangelvare, like dyrebar som ren luft og mat, og noe folk – i alle fall de som har råd til det – er villige til å reise langt for å oppleve.

Nattehimmelen som naturarv

I Sveits har bevegelsen for nattemørke presset fram flere lovendringer. I 2011 havnet en nabokrangel i landets høyesterett. Innbyggerne i kantonen Argovie klaget over plagsomt lys om natten fra fasaden til et bygg i nabolaget deres. Retten kom fram til at «ornamental» nattbelysning, både privat og kommersiell, ikke hadde noen sikkerhetsfunksjon og måtte slukkes etter ti på kvelden for å unngå lysforurensning.15 Dom 1C_250/2013, 12. desember 2013. Det eneste unntaket retten tillot var i julen, da lyset kunne være på til ett om natten. I dommen skriver retten: «Denne beslutningen begrenser i liten grad eiendomsretten, samt saksøkernes andre grunnleggende rettigheter.» Dommen åpnet en bresje mellom privat eiendom og retten til belysning. Ettersom kunstig lys er potensielt skadelig for andre, er besittelse av eiendom i seg selv ikke god nok grunn til å belyse den.

I en annen dom har sveitsisk høyesterett uttalt at «fargespillet på toppen [av fjellet Pilatus] ved skumring» må vernes. Siden 1997 har det vært tillatt med delvis belysning om natten på fjellet sørvest for byen Luzern for turistenes skyld. Som den sveitsiske grenen av IDA bemerker, har man sett en tendens til stadig mer opplysning av fjelltopper i Alpene de siste årene.16 «Inquiétante augmentation de la lumière dans les Alpes», Dark-Sky Switzerland, pressemelding, 6. april 2013. Toppturindustrien tilbyr også stadig oftere de ferierende å kjøre ski om natten. Ved å begrense kunstig belysning for å beskytte «fargespillet» på fjelltoppen, har sveitsisk høyesterett fastslått at skumringen på Pilatusfjellet er en verneverdig naturarv.

Også flere internasjonale institusjoner har begynt å se nattehimmelen som en «naturarv». FN drøfter for tiden muligheten for å klassifisere nattehimmelen som «menneskets felles arv». I sin «Erklæring om rettigheter for kommende generasjoner» anerkjenner Unesco disse generasjonene en ukrenkelig rett til en «ikke-forurenset himmel», som dagens generasjoner må sikre dem.17 Se Cipriano Marín og Francisco Sánchez, «Starlight reserves and world heritage: scientific, cultural and environmental values», World Heritage Review, nr. 54, 2009.

Franske lysplager

I Frankrike publiserte noen amatørastronomer i 1993 «Charter for vern av nattmiljø», som ble signert av flere kjente forskere, blant andre Jacques-Yves Cousteau og Hubert Reeves. Charteret ledet til opprettelsen av Association nationale pour la protection du ciel nocturne («Nasjonal forening for vern av nattehimmelen») i 1998, som er med i IDA og i 2007 ble med i paraplyorganisasjonen France nature environnement, sammen med tre tusen andre miljøorganisasjoner.

France nature environnement var sentral for å få begrepet lysforurensning inn i miljøloven Grenelle i 2009. «Utslipp av kunstig lys egnet til utgjøre en fare eller forårsake unødvendige forstyrrelser for mennesker, fauna, flora eller økosystemer og som medfører sløsing av energi eller sperrer for synet av nattehimmelen vil bli gjenstand for tiltak for forebygging, fjerning eller begrensning», sier lovens artikkel 41.

Frankrikes første dekret om «lysplager» ble offentliggjort i juli 2011. Et annet dekret fra januar 2012 innførte slukking av butikkskilt og reklameskilt mellom ett på natten og seks om morgenen med unntak for byer med over 800 000 innbyggere, det vil si Paris, Lyon, Marseille, Bourdeaux, Lille, Nice og Toulouse. Det franske miljøverndepartementet mente at påbudet ville gi innsparinger på rundt 800 gigawattimer (GWh) for butikkskiltene og 200 GWh for reklameskiltene, det vil si «det årlige strømforbruket (unntatt oppvarming og varmtvann) til over 370 000 husstander».18 «Nuisances lumineuses», Det franske miljøverndepartementet, 15. februar 2012. Utelys står for rundt halvparten av strømforbruket til de franske kommunene og nær 40 prosent av strømregningene deres.19 Se Éclairer juste, Agence de l’environnement et de la maîtrise de l’énergie (Ademe), Association française de l’éclairage (AFE) og Syndicat de l’éclairage, 2010.

Behov og belastning

Ideen om å skape en sosial bevegelse for å verne nattemørket ville vært nesten ubegripelig for tidligere generasjoner, men med «lyskoloniseringen» er noe som en gang var en selvfølge blitt et gode man må gjenerobre. Mørket er blitt en politisk sak. Nattens eksistens avhenger av handling (eller manglende handling) fra staten, av økonomiske og teknologiske prosesser, og av konflikter mellom ulike interesser og aktører.

Som filosofen Jacques Rancière har vist i boka La Nuit des prolétaires (1981), var natten en politisk sak for den gryende arbeiderbevegelsen på 1830-tallet. Natten var øyeblikket da arbeiderne var fri fra det infernalske arbeidstempoet sjefene påtvang dem på dagtid og endelig kunne være «tenkende vesener». Natten sluttet å være en tid for restaurerende søvn; den ble et sted for frigjøring. Arbeiderne Rancière skriver om tok inn i natten aktiviteter utbyttingen hindret dem fra å gjøre på dagtid: tenke, skape og organisere seg. Bevegelsen mot «tapet av natten» ønsker derimot at natten skal bli en helt annen tid, med bestemte aktiviteter – eller inaktiviteter.

Kunstig lys både ute og inne er utvilsomt et framskritt. Nattelivet er en uunnværlig del av vår moderne eksistens. Middag med venner på restaurant og å spasere alene eller med kjæresten i en by om natten er utenkelig uten kunstig lys. Og selv om lyset er blitt en plage, har de gode sidene ikke forsvunnet. De som kjemper for «retten til mørke» krever ikke, med unntak av en og annen «prepper», at kunstig lys skal forbys eller at man skal gå tilbake tidligere tiders belysning. De ber bare om at det dempes der det er mulig.

Retten til nattemørke reiser vårt århundres store, fundamentale spørsmål: Hva har vi egentlig behov for? Er kunstig lys et legitimt behov? Er det et behov som er bærekraftig for miljøet og for vår fysiske og psykiske helse?

Kunstig belysning er åpenbart ikke et naturlig behov på nivå med mat eller beskyttelse mot kulde. Våre forfedre levde i årtusener uten gatelys. Men selv om det ikke er et vitalt behov, er vårt levesett, aktivitetene vi ikke vil gi slipp på, i stor grad av avhengig av kunstig lys.

Det avgjørende er dermed å innse at kunstig belysning er både et legitimt behov og en type forurensing som bør begrenses. Det dreier seg om å fastsette en terskel for å skille kunstig lys fra lysforurensning. Den grønne overgangen som må komme, forutsetter drastiske valg om produksjon og forbruk for å redusere vår sløsing med råvarer og energi. Men hvordan skille legitime behov, som bør dekkes i et framtidig miljødemokrati, fra egoistiske og ikke-bærekraftige behov?Oversatt av redaksjonen

Denne teksten er en bearbeidet versjon av forordet til boka Les besoins artificiels. Comment sortir du consumérisme (La Découverte, Paris, 2019).

Razmig Keucheyan er sosiolog.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Miljø

Et marked i vekst

Klimatiseringens framtid er ikke lenger i USA. Amerikanerne bruker fortsatt stadig mer

0 kr 0
Gå til Toppen