Verdens oppskrytte undergang

Står vi med ryggen mot veggen, uten noen mulig frelse? Flere miljøstrømninger mener menneskeheten har ødelagt sitt livsmiljø og at sivilisasjonen snart vil bryte sammen.

august 2019

Klimakrise, rovdrift på naturressurser, avskoging, drastisk fall i biodiversitet, økning i miljøkatastrofer og lignende fenomener som blir stadig bedre dokumentert av forskerne, har kastet et brennaktuelt tema inn i den offentlige debatten: Visse menneskelige aktiviteter vil skape omveltninger eller har allerede satt i gang prosesser som vil føre til at sivilisasjonen kollapser.

Mens noen «kollapsologer» argumenterer for at frykten for undergang kan være en katalysator for handling, innser andre at politikerne er fullstendig handlingslammet og mener vi bør forberede oss på tiden etter katastrofen. I Frankrike har emnet inntatt mediene for fullt. 5. februar kunne dagsavisen Le Monde melde om «uventet suksess for kollapsteorier», mens Libération 7. november i fjor skrev om «kollaps: begynnelsen på slutten» og magasinet Géo 28. oktober stilte spørsmålet «kollapsologi: verdens undergang, en mulighet?».

20. juni sendte tv-kanalen France 2 en dokumentar kalt Fin du monde: et si c’était sérieux? («Verdens undergang: Hva om det var reelt?»), som iscenesatte verdens tilstand anno desember 2029 med soldater som vokter køene foran de siste stedene med rent drikkevann, ettersom vannforsyningen og strømnettet er utslettet, samtidig som morderiske landeveisrøvere streifer rundt og klimaflyktninger strømmer mot Europa.

«Jeg vil ikke at dere skal være håpefulle, jeg vil at dere skal få panikk. Jeg vil at dere skal føle frykten jeg føler hver dag. Jeg vil at dere skal handle», sa den svenske klimaaktivisten Greta Thunberg på Verdens økonomiske forum i Davos i år. Mens handlingsiveren til verdens økonomiske ledere uteblir, flommer franske bokhandlene over av bøker om en kommende klimakatastrofe og sivilisasjonskollaps.1Foruten bøkene som tas opp her, har det kommet ut en rekke andre apokalyptiske bøker i Frankrike de siste årene, som Julien Wosnitzas Pourquoi tout va s’effondrer («Hvorfor alt vil bryte sammen», 2018), Dmitry Orlovs Les Cinq Stades de l’effondrement («Sammenbruddets fem faser», 2016), Enzo Lesourts Survivre à l’anthropocène. Par-delà guerre civile et effondrement («Overleve i antropocenen. Hinsides borgerkrig og sammenbrudd», 2018), Fred Vargas’ L’Humanité en péril. Virons de bord, toute! («Menneskeheten i fare. Skift kurs!», 2019), Corinne Morel Darleux’ Plutôt couler en beauté que flotter sans grâce. Réflexions sur l’effondrement («Heller gå under med stil enn å flyte uten eleganse. Refleksjoner over sammenbruddet», 2019).

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal

Endetidstanken har nådd helt til den franske statsministerens kontor. «Tanken plager meg mye mer enn mange tror. Tar vi ikke de rette beslutningene, kan et helt samfunn bokstavelig talt kollapse, forsvinne», sa statsminister Édouard Philippe i juli i fjor i en samtale med daværende miljøvernminister Nicolas Hulot. I samtalen, som ble strømmet på nett, snakket både Philippe og Hulot positivt om amerikanske Jared Diamonds internasjonale bestselger Kollaps.2Jared Diamond, Kollaps. Hvordan samfunn går under eller overlever, Spartacus, Oslo, 2012 (2005).

Geografen og miljøaktivisten Diamond hevder i boka at flere fortidige sivilisasjoner bukket under fordi de ødela sitt eget naturmiljø. Han ber derfor dagens økonomiske eliter ta «rasjonelle» valg, det vil si verne miljøet og begrense befolkningsveksten. Diamond får stadig større innflytelse, på tross av at påstandene hans har blitt mye kritisert fra vitenskapelig hold, som i 2009 da en gruppe spesialister på samfunnene han beskriver i Kollaps pulveriserte bokas påstander.3Patricia A. McAnany og Norman Yoffee, Questioning Collapse: Human Resilience, Ecological Vulnerability, and the Aftermath of Empire, Cambridge University Press, 2009. I stedet for å angripe dagens kapitalistiske samfunn går Diamond heller til sak mot fortidens samfunn, bemerker kritikerne.

Om vi ser bort fra omtrentlighetene til en bestselgende forfatter, reiser denne nye «kollapsologien» en rekke spørsmål: Er frykt for kollaps en god måte å motivere folk og ledere til å jobbe mot miljøødeleggelser på? Er det et uttrykk for at folk har fått nok av dagens produksjonsmåte og gir etter for en apokalyptisk mystisisme i stedet for å handle politisk? Eller dreier det seg om intellektuelle som ivrer etter å forlate forurensede, overvåkede og dyre byer for å finne tilbake til naturen og sine medmennesker i nyrurale samfunn? Det store utbudet av katastrofist-retninger antyder at kollapsologien omfatter litt av alt dette.

Hver sin bunker

Hvis verden går mot undergangen, må vi handle. Det store spørsmålet er imidlertid hva som må gjøres. «Hvis vi fortsetter med dagens befolkningsvekst og ekspanderende industriproduksjon inn i neste århundre, vil det utslette sivilisasjonen vår», skrev René Dumont i 1974 i À vous de choisir. L’écologie ou la mort («Valget er ditt. Miljø eller døden»). På 1970-tallet tok miljøforskere i Frankrike naturtemaet tilbake fra konservative ruralister og tradisjonalistiske katolikker og knyttet det til samfunns- og miljøspørsmål. Det ga opphav til en miljøpolitikk godt forankret til venstre.

Dumont kritiserte både sosialistlandene og de kapitalistiske samfunnene for deres misbruk av teknologiske framskritt. Landbruksingeniøren var en iherdig forkjemper for den tredje verden og politisk modernisering. Når han tydde til katastrofismer, dreide det seg for ham om å få fram årsakene til at både biosfæren og folks levekår ble forringet. Dumont angrep eksplisitt «de rike i de rike landene» og ga en behørig kritikk av kapitalismen. I boka L’Utopie ou la mort («Utopi eller døden», 1973) avsluttet han med at opplysningstenkningen «la grunnen for 1789: Vi har en lignende oppgave foran oss». Denne miljøpolitikken basert på vitenskapelig forskning ga skyts til en kompromissløs kritikk av løftebruddene til moderniteten, scientismen og de liberale idealene, uten å henfalle til antimodernisme, irrasjonalisme og pseudovitenskap.

Det gjør derimot Dumonts arvtakere. «I kollapsologien er intuisjonen – nøret av solid kunnskap – det primære», skriver forfatteren Pablo Servigne og forskeren Raphaël Stevens i Comment tout peut s’effondrer («Hvordan alt kan bryte sammen», 2015) som så langt har solgt 70 000 eksemplarer. De mener her vi må forberede oss på et både materielt og åndelig sammenbrudd ved å flytte på landet og leve et sparsommelig, kontemplativt liv i «små motstandsdyktige samfunn», slik som «overgangsfigurene» i for eksempel permakultur-bevegelsen. De foreslår rett og slett en slags gentrifisering av survivalismen, denne paranoide bevegelsen fra den kalde krigens USA som mente at alle måtte bygge sin egen bunker for å overleve den kommende atomvinteren.4Pierre Charbonnier, «Splendeurs et misères de la collapsologie. Les impensés du survivalisme de gauche», Revue du crieur, nr. 13, Paris, juni 2019.

Verdens undergang

Denne tilbakevendingen til naturen har lite å gjøre med 1970-tallets idé om å lage frie kollektiver på landsbygda: Den har mer til felles med den kristne anarkismen til Lev Tolstojs disipler på 1800-tallet enn protestbevegelsene i andre halvdel av 1900-tallet. «Åndelighet er en mer grunnleggende og universell virkelighet enn religionene», skriver Servigne og Stevens. «Det er et urfenomen som ligger til grunn for religionenes framvekst og som er like uunnværlig for et samfunn selv uten et religiøst system. Det finnes ikke-religiøse, sekulære og også ateistiske åndeligheter.»

Det siste er en god definisjon av kollapsologien. Den viser vei tilbake til en lang tradisjon med utopisk kommunalisme, med sekulære omformuleringer av religiøse dommedagsforestillinger der en nært forestående katastrofe vil innstifte «tusenårsriker» i form av nye bærekraftige samfunn. Fra syndfloden til de sju landeplagene i Egypt, fra apokalypsen i Det nye testamentet til surene i Koranen som annonserer jordskjelv, solefall, vandrende fjell og kokende hav, har de monoteistiske religionene gått svangre i to årtusener med religiøse samfunn som speider etter landeplager i håp om at de skal lede til en gjenoppstandelse for samfunnet, eller et endelig oppgjør mellom godt og ondt.5Henri Desroche, Dieux d’hommes. Dictionnaire des messianismes et des millénarismes du 1er siècle à nos jours, Berg International, Paris, 2010.

«Er det virkelig mulig å tilnærme seg verdens undergang på en verdslig måte? Vi tror ikke det», skriver Servigne, Stevens og Chapelle i Une autre fin du monde est possible («En annen verdens undergang er mulig», 2018). «Myten er sterkere enn fakta», ifølge disse kollapsologene, derfor må man «forsone mediterende og militante» og «mobilisere folket som i en krig». For det formålet har Pablo Servigne også lansert et tidsskrift om verdens undergang: Yggdrasil, som kommer ut fire ganger i året med et opplag på 51 000 eksemplarer trykket på resirkulert papir fra Østerrike. «Yggdrasil er det kosmiske treet i norrøn mytologi», forklarer utgiver Yvan Saint-Jours, som også har grunnlagt magasinet Kaizen knyttet til miljøforkjemperen og kristenkonvertitten Pierre Rabhi. «Yggdrasil er verdenstreet som knytter sammen himmel og jord, død og levende», legger Servigne til.

Klimakrisens profeter

Som sekulære dommedagsprofeter lover kollapsologene i siste instans en lykkelig apokalypse: «Vi vil gjennombores av smerte og glede. Smerte over å se sammenbruddet til det levende, til våre levesteder, vår framtid og mye vi holder kjært. Glede over (endelig!) å se den termoindustrielle verden og mange andre giftigheter kollapse, over å kunne skape nye verdener, vende tilbake til en enklere tilværelse, finne tilbake til minner (mot hukommelsestapet) og mening (mot bedøvelsen), over å få tilbake autonomi og kraft, over å dyrke det skjønne og det ekte, og over å knytte reelle bånd til det gjenfunne naturmennesket. Det er ingenting uforenlig med å gjennomleve en apokalypse og et happy sammenbrudd.»6Pablo Servigne, Raphaël Stevens og Gauthier Chapelle, Une autre fin du monde est possible. Vivre l’effondrement (et pas seulement y survivre), Seuil, Paris, 2018.

Ingenting er mindre sikkert, hvis vi følger Yves Cochets definisjon av kollaps i etterordet til Servigne og Stevens’ bok: «Det dreier seg om en irreversibel prosess som ender med at basisbehovene (vann, mat, husly) til flertallet av befolkningen ikke lenger vil dekkes av lovregulerte tjenester.» Altså noe mange hundre millioner mennesker allerede opplever: 821 millioner lider av underernæring, én milliard bor i slumbyer, 2,1 milliarder har ikke tilgang til rent drikkevann hjemme, nesten like mange bruker daglig forurensede vannkilder, 900 millioner mangler kloakk.

Apokalypsen har fått et tidsskrift og klimakrisen sine profeter. Greta Thunberg setter seg i respekt hos politiske ledere lamslått av frykten for å si noe feil. «Jeg er bare en budbringer», sier Thunberg i No One Is Too Small to Make a Difference (2019), en samling av hennes taler. I Frankrike har astrofysikeren Aurélien Barrau i år fått suksess med boka Le Plus Grand Défi de l’histoire de l’humanité («Den største utfordringen i menneskehetens historie»). Tittelen er den samme som på appellen fra filmskapere, rappere, dramatikere og skuespillere publisert 3. september i fjor på forsiden av Le Monde, med undertittelen: «Appell fra 200 kjente personer for å redde planeten». I boka advarer Barrau om at «vi står overfor en verdenskatastrofe» og mener at «strategisk sett må emnet avpolitiseres. Hvis vi forbinder klima med en venstrevridd verdensanskuelse, kommer ingen til å gjøre noe, for folk har ventet i århundrer på revolusjonen og den er ennå ikke kommet!» (Le Point, 13. juni 2019).

Et annet sammenbrudd er mulig

Enten de kjefter på de mektige i deres forgylte palasser eller vil trekke seg tilbake til egne åndelige samfunn, har «kollapsologene» samme verdensanskuelse. De reduserer verden til den abstrakte motsetningen mellom «natur» og «menneske» og konkluderer med at vi lever i antropocenen – den geologiske epoken der menneskelig aktivitet har en betydelig negativ innvirkning på planetens økosystem og geologi. «Jeg tror antropocen-begrepet kan forsterke den gamle borgerlige farsen der ansvaret for problemer som stammer fra kapitalismen legges på hele menneskeheten», sier Jason W. Moore, professor ved Universitetet i Binghamton (New York) og koordinator for World-Ecology Research Network.7Kamil Ahsan, «La nature du capital: un entretien avec Jason W.Moore», Période, 30. november 2015, http://revueperiode.net; se også Joseph Confavreux og Jade Lindgaard, «Jason W. Moore: ‘Nous vivons l’effondrement du capitalisme’», Mediapart, 13. oktober 2015.

I stedet for antropocen foreslår han kapitalocen: Klimakrisen kommer fra et økonomisk regime basert på «gratis» utvinning av naturressurser og energi, en utplyndring som lenge har blitt sett som selvsagt. Det er dette regimet basert på billige ikke-fornybare ressurser, og den grenseløse akkumulasjonen det bygger på, som går mot slutten, og ikke menneskeheten. «Vi er i ferd med å oppleve kapitalismens sammenbrudd», mener han. «Det er den mest optimistiske posisjonen vi kan omfavne. Vi trenger ikke frykte sammenbruddet. Vi må akseptere det. Det er ikke folk og bygninger som vil kollapse, men et maktforhold som har forvandlet menneskene og resten av naturen til gjenstander og satt dem til å arbeide gratis for kapitalismen.»

Et annet sammenbrudd er mulig.

Oversatt av redaksjonen

Jean-Baptiste Malet er journalist.

  • 1
    Foruten bøkene som tas opp her, har det kommet ut en rekke andre apokalyptiske bøker i Frankrike de siste årene, som Julien Wosnitzas Pourquoi tout va s’effondrer («Hvorfor alt vil bryte sammen», 2018), Dmitry Orlovs Les Cinq Stades de l’effondrement («Sammenbruddets fem faser», 2016), Enzo Lesourts Survivre à l’anthropocène. Par-delà guerre civile et effondrement («Overleve i antropocenen. Hinsides borgerkrig og sammenbrudd», 2018), Fred Vargas’ L’Humanité en péril. Virons de bord, toute! («Menneskeheten i fare. Skift kurs!», 2019), Corinne Morel Darleux’ Plutôt couler en beauté que flotter sans grâce. Réflexions sur l’effondrement («Heller gå under med stil enn å flyte uten eleganse. Refleksjoner over sammenbruddet», 2019).
  • 2
    Jared Diamond, Kollaps. Hvordan samfunn går under eller overlever, Spartacus, Oslo, 2012 (2005).
  • 3
    Patricia A. McAnany og Norman Yoffee, Questioning Collapse: Human Resilience, Ecological Vulnerability, and the Aftermath of Empire, Cambridge University Press, 2009.
  • 4
    Pierre Charbonnier, «Splendeurs et misères de la collapsologie. Les impensés du survivalisme de gauche», Revue du crieur, nr. 13, Paris, juni 2019.
  • 5
    Henri Desroche, Dieux d’hommes. Dictionnaire des messianismes et des millénarismes du 1er siècle à nos jours, Berg International, Paris, 2010.
  • 6
    Pablo Servigne, Raphaël Stevens og Gauthier Chapelle, Une autre fin du monde est possible. Vivre l’effondrement (et pas seulement y survivre), Seuil, Paris, 2018.
  • 7
    Kamil Ahsan, «La nature du capital: un entretien avec Jason W.Moore», Période, 30. november 2015, http://revueperiode.net; se også Joseph Confavreux og Jade Lindgaard, «Jason W. Moore: ‘Nous vivons l’effondrement du capitalisme’», Mediapart, 13. oktober 2015.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal