I mars 2014 startet etterforskningen Lava Jato («bilvask») som skulle avdekke den største korrupsjonsskandalen i Brasils nyere historie. Dommeren Sérgio Moro ble gitt i oppgave å lede etterforskningen, ettersom han hadde fått erfaring med denne typen saker som assistent i den mye omtalte mensalão-skandalen i 2005, der det ble avslørt at Arbeiderpartiet (PT) hadde kjøpt støtte fra andre folkevalgte.
Moros metode, som han beskrev i en artikkel på midten av 2000-tallet, var basert på korrupsjonsetterforskningen Mani Pulite («rene hender») i Italia på begynnelsen av 1990-tallet, en etterforskning som senket de italienske regjeringspartiene og bidro til å ende Italias første republikk. I artikkelen trekker Moro fram to aspekter ved den italienske etterforskningen: preventiv fengsling for å framprovosere angiveri, og lekkasjer fra etterforskingen til pressen for å pirre offentligheten og legge press på de mistenkte og domstolene. Dramatisering i mediene er, ifølge Moro, viktigere enn uskyldspresumpsjonen.
Alle operasjonene ble gitt et nummer og et kodenavn fra filmhistorien, antikken eller bibelen.
I løpet av etterforskningen viste Moro seg som en eminent impresario. En rekke operasjoner med razziaer, arrestasjoner, håndjern og tilståelser fikk maksimal oppmerksomhet i pressen og tv-kanalene som var blitt tipset på forhånd. Alle operasjonene ble gitt et nummer og et kodenavn fra filmhistorien, antikken eller bibelen: Dolce Vita, Casablanca, Aletheia («sannhet» på gammelgresk), Dommens dag, Omertà, Avgrunn. Om italienerne hevder å ha et medfødt talent for det spektakulære, fikk Moro dem til å framstå som amatører.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Moros nådestøt
I et år rettet operasjonene seg mot tidligere ledere i det statlige oljeselskapet Petrobras, som ble siktet for å ha tatt imot og gitt store bestikkelser. Så, i april 2015, arresterte de den første ledende PT-politikeren, partikasserer João Vaccari Neto. Noen uker senere var turen kommet til lederne i de to største byggeselskapene i landet, Odebrecht og Andrade Gutierrez. Nå vokste demonstrasjonene til støtte for Moro og krevde at Kongressen måtte straffe PT og avsette president Dilma Rousseff. Parlamentspresident Eduardo Cunha, som fortsatt formelt var med i regjeringskoalisjonen, trengte ikke mer for å sette riksrett på dagsorden.
Isolert og svekket ba Rousseff om hjelp fra tidligere president Luiz Inácio «Lula» da Silva. Han satte raskt i gang med å reparere forholdet til Cunhas parti, PMDB. Samtidig ble det avslørt at Cunha hadde plassert flere millioner dollar i hemmelige bankkontoer i Sveits. Cunha foreslo derfor en pakt for gjensidig beskyttelse: Han skulle stanse prosessen mot Rousseff imot at regjeringen gjorde det samme for ham. Lula rådet Rousseff til å akseptere avtalen, men hun nektet, i likhet med PTs nasjonale ledelse, som fryktet at avtalen ville bli kjent og få partiet til å framstå som gjennomkorrupt. Partiledelsen ba PT-parlamentarikerne stemme for rettsforfølgelsen av Cunha, som i sin tur umiddelbart startet avsettelsesprosedyren mot Rousseff.
Moro forberedte på sin side sitt nådestøt. I begynnelsen av mars 2016 ble Lula pågrepet tidlig på morgenen foran tv-kameraene og pressen som var blitt varslet på forhånd. Den tidligere presidenten ble siktet for å ha tatt imot gaver fra Odebrecht. Så lekket Moro en telefonsamtale mellom Rousseff og Lula, som han avlyttet. Her snakket de to om muligheten for å gjøre Lula til kabinettsjef (en stilling tilsvarende statsminister). Ettersom ministre og kongressmedlemmer ikke kan straffeforfølges uten tillatelse fra høyesterett, var ideen utvilsomt å hindre at han ble arrestert. To dommere i Brasília motsatte seg utnevnelsen. Den ene kjent for sine tirader mot PT på Facebook, mens den andre var plassert i høyesterett av opposisjonspartiet PSDB.
Partiet på bunnen
Store demonstrasjoner krevde nå at Rousseff måtte avsettes. Men det var lite som antydet at det var et to tredjedels flertall i parlamentet for å starte en riksrettssak mot Rousseff. Nye razziaer avdekket Odebrechts notatbøker med detaljer om summene gitt til rundt to hundre politikere fra så å si alle partiene.
Varsellampene lyste nå rødt i politikerklassen. Innen få dager sa en sentral skikkelse i PMDB til en kollega, uvitende om at det ble tatt opp: «Blødningen må stanses». Men han hadde fått høre av «folkene i høyesterett» at det var umulig så lenge Rousseff satt med makten og mediene var etter henne. Dermed fantes det ingen andre alternativer enn å erstatte henne så raskt som mulig med senatspresident Michel Temer og en samlingsregjering med støtte fra høyesterett og militæret. Innen to uker stemte nasjonalforsamlingen, ledet av Cunha, for å avsette Rousseff. Deretter kunne Moro kvitte seg med Cunha, som nå hadde utspilt sin rolle. Han ble først kastet ut av nasjonalforsamlingen, så fengslet. Senatet godkjente avsettelsen av Rousseff og Temer tok over ledelsen av landet.
Utnevnelse til høyesterett har tradisjonelt vært mer basert på personlig nettverk enn ideologi.
På begynnelsen av 2017 ble Lula arrestert etter mistanker om korrupsjon i forbindelse med et planlagt kjøp av en leilighet ved sjøen, som han aldri formelt ble eier av. Sommeren etter ble han dømt til ni år i fengsel. Med PTs første president bak lås og slå og partiets andre president avsatt i vanære, syntes partiet å ha havarert fullstendig.
Rettslig utpressing
I boka O Lulismo em crise (2018) avviser den brasilianske sosiologen André Singer de vanlige fortolkningene av dommernes rolle i Lava Jato, som enten fryktløse korrupsjonskrigere eller skruppelløse politiske aktører. Dommerne er snarere, ifølge ham, både genuine forkjempere for rettsstaten og tydelig partiske. For hvordan ellers beskrive fengsling av landets rikeste og mektigste næringslivsledere, samtidig som de systematisk har gått etter PT mens de andre partiene synes å ha blitt spart (med unntak av Cunha, som var blitt for brysom)? For ikke å snakke om de politiske sympatiene og antipatiene dommerne har gitt uttrykk for på Facebook, eller bildene av dem på konservative tilstelninger. Men er dommerne like opptatt av rettsstaten som de er partiske?
I Brasils rettssystem er politiet, de offentlige anklagerne og dommerne uavhengige enheter. Politiet samler inn bevis, anklagerne sikter og dommerne feller dom (i Brasil er det bare jury i drapssaker). I Lava Jato-saken smeltet disse tre funksjonene i praksis sammen. Politiet og anklagerne jobbet under dommeren, som ledet etterforskningen, bestemte siktelsene og avsa dommene. Det var en åpenbar negasjon av rettsprinsippene i et slikt system, selv uten Moros avfeiing av uskyldspresumpsjonen.
I tillegg ble flere tvilsomme juridiske verktøy tatt i bruk. «Angiverbelønning» gjorde at arresterte personer kunne trues med lange fengselsstraffer hvis de ikke anga de andre involverte, noe som i praksis var en slags rettslig utpressing. Problemene med en slik ordning ble tydelig i saken mot Marcelo Odebrecht, den rikeste næringslivslederen etterforskningen fikk kloa i. Han ble først dømt til 19 år for korrupsjon, men fikk så straffen redusert til to og et halvt år da han begynte å angi andre.
Nedrige drivkrefter
Enda mer problematisk var bruken av domínio de fato, som allerede var blitt brukt i mensalão-saken. Det betyr i praksis at Moro kunne dømme folk uten direkte bevis for at de var involvert i forbrytelsen, ut fra antakelsen om at de var ansvarlige for at den skjedde. Begrepet er hentet fra prinsippet tatherrschaft («kontroll over gjerningen»), som den tyske juristen Claus Roxin utarbeidet for nazistenes krigsforbrytelser. Roxin har selv kritisert Brasils misbruk av prinsippet: å ha en posisjon i organisasjonen er ikke tilstrekkelig for forbrytelsen slik han definerte den – det må også finnes bevis for at det er blitt gitt en ordre. Moro har ikke brydd seg nevneverdig om slike detaljer. For angivelig å ha hatt intensjon om å motta en leilighet til en verdi av 600 000 dollar, ble Lula dømt til tolv år i fengsel med basis i domínio de fato.1I tillegg til denne første straffen kom en ny dom på tolv år i februar i år. Red. anm. Det er mer enn to tredjedeler av den opprinnelige fengselsstraffen til Odebrecht, selv om summene Lula ble siktet for er under to prosent av summene Odebrecht ble dømt for å ha underslått.
Dermed ligner sakene mot PT mer eller mindre på kombinasjonen av rettsstatlig iver og partiskhet som Singer har identifisert. Men beveger man seg oppover i rettshierarkiet til høyesterett endrer bildet seg. Her finnes det verken moralsk ryggrad eller ideologisk iver, og drivkreftene er langt mer nedrige.29. juni avslørte den amerikanske nettavisen The Intercept en rekke krypterte meldinger fra Moro hvor han bekreftet at han hadde brukt Lava Jato til politiske formål. Red. anm.
I motsetning til i andre land har Brasils høyesterett tre funksjoner: Den tolker grunnloven og er siste ankedomstol i sivile saker og straffesaker, men den er også den eneste instansen som kan dømme politiske leder – kongressmedlemmer og ministre – som har strafferettslig immunitet, kjent som foro privilegiado. Høyesteretts elleve medlemmer blir utnevnt av regjeringen, men i motsetning til i USA er parlamentsgodkjennelsen bare en formalitet. Det kreves ikke erfaring som dommer, det holder å ha vært advokat eller anklager.
Utnevnelse til høyesterett har tradisjonelt vært mer basert på personlig nettverk enn ideologi. I dagens høyesterett sitter blant andre Lulas tidligere advokat, en venn av tidligere president Fernando Henrique Cardoso, og en fetter av den tidligere presidenten Fernando Collor de Mello. Da presset for å avsette Rousseff kulminerte, var åtte av de elleve høyesterettsdommerne utnevnt av Rousseff eller Lula. Men dommerne viste seg å være politiske kameleoner, og de PT-utnevnte dommerne var mest opptatt av å vise sin partipolitiske uavhengighet. De nøyde seg i praksis med å erstatte en lojalitet med en annen: Lojaliteten til PT-pampene ble byttet ut med underdanighet for de store mediene.
Nasjonalhelt i regjering
Fra starten av brukte Moro-teamet lekkasjer og avsløringer i pressen for å omgå normale prosedyrer. Offentlig stigmatisering av en siktet før rettssaken er forbudt, men ingen hindret Moro i å gjøre det, ettersom han brukte mediene til å presse høyesterett i sin favør. Da en høyesterettsdommer instruerte ham til å løslate en av Petrobras-lederne, i tråd med habeas corpus-prinsippet om at en fange må stilles for retten innenfor en viss tid, henvendte Moro seg til pressen og erklærte at han i så fall også måtte løslate narkolangere. Høyesterettsdommeren gjorde helomvending. Etter å ha brutt reglene for telefonavlytting og offentliggjort telefonsamtalen mellom Lula og Rousseff, forsvarte Moro seg med at han handlet i offentlighetens interesse. Pressen hyllet ham som en nasjonalhelt, og hindret dermed enhver reprimande.
Noen dager etter at Jair Bolsonaro ble valgt til president annonserte Moro at han hadde akseptert stillingen som justisminister. På 1990-tallet så de italienske dommerne i Mani Pulite-etterforskningen sjokkert at deres kamp mot korrupsjon var med på å bringe Silvio Berlusconi til makten. I Brasil var stjernedommeren i Lava Jato begeistret over å bli med i regjeringen til en av de få politiske lederne som kan få Berlusconi til å framstå som plettfri.
Oversatt av redaksjonen. En tidligere versjon av denne artikkelen
sto på trykk i London Review of Books 7. februar 2019.
Perry Anderson er historiker og professor ved Universitetet i California (Los Angeles).
- 1I tillegg til denne første straffen kom en ny dom på tolv år i februar i år. Red. anm.
- 29. juni avslørte den amerikanske nettavisen The Intercept en rekke krypterte meldinger fra Moro hvor han bekreftet at han hadde brukt Lava Jato til politiske formål. Red. anm.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
