Sivilisasjonens speilbilde

Siden Freud lanserte begrepet for over hundre år siden, har narsissisme blitt brukt til å forklare menneskets forfengelighet og samfunnsmessig forfall.

Narsissisme er et ord som har grepet om seg, enten det er Donald Trump som kalles narsissist, eller alle andre som hungrer etter flere likes på sosiale medier. Det er dermed all grunn til å undersøke begrepets historie nærmere. Da er det fristende å ta utgangspunkt i Sigmund Freuds berømte artikkel fra 1914, som Vidarforlaget nå har utgitt på norsk under tittelen Til innføring i narsissismen.1Sigmund Freud, Til innføring i narsissismen, oversatt og med etterord av Eivind Tjønneland, Vidarforlaget, Oslo, 2019. Oversetter Eivind Tjønneland avslutter sitt etterord nettopp med å betone tekstens aktualitet.

Som Tjønneland også skriver, er det mer naturlig å kalle Freuds korte skriftstykke et essay enn en artikkel, tatt i betraktning hvor lite opptatt Freud virker av å konkludere i spørsmålet om narsissisme. I det hele tatt er det tvilsomt hvor mye klokere man blir på begrepet av å lese Freuds tekst. Den trenger så definitivt kontekstualisering, noe da også Tjønneland tilbyr.

Barnet føler at det selv er innbegrepet av alt godt – det er kort sagt sitt eget ideal.

I seg selv framstår Til innføring i narsissismen som skrevet for andre psykoanalytikere. Betydningen av flere av psykoanalysens grunnlagsbegreper tas for gitt, og selv om Freud utvilsomt gjør interessante observasjoner som stadig har gyldighet, ikke minst om foreldres holdninger til egne barn, er teksten som helhet svært teknisk, og det på en nokså datert måte. Datert er også koplingen som etableres innledningsvis mellom homoseksualitet og narsissisme. Freud ser for seg at homofil legning er noe som oppstår på et (svært tidlig) tidspunkt i livet, på samme måte som han forutsetter at så å si alt vesentlig ved hvert individ skyldes de første barneårene, med andre ord at knapt noen ting er medfødt. De færreste psykologer og psykiatere av i dag vil være enige med ham i det.

At Freuds sentrale tekster blir oversatt til norsk bør applauderes, men undervurderte skrifter som Zur Geschichte der psychoanalytischen Bewegung («Historien om den psykoanalytiske bevegelsen», 1914) og Selbstdarstellung («Selvframstilling», 1925/1935) burde i mine øyne vært prioritert før Til innføring i narsissismen. Etterordet gjør likevel den norske utgivelsen verdifull. Det leder oss til å tenke om narsissisme i bredere termer enn det Freuds tekst gjør. Samtidig minner det oss om at vi ikke kommer utenom å begynne med Freud.

Freuds venteværelse

Venteværelset til Freuds kontor, Berggasse 19, Wien, 19. november 1909: En gruppe menn i sin angivelig beste alder diskuterer ulike former for perversjon, så som selvcoitus, autoerotikk, onani, analerotikk, ekshibisjonisme, voyeurisme, sadomasochisme – og narsissisme. Perversjon er nemlig et vidtfavnende begrep på denne tiden, og det vinner stadig nytt terreng. Ti år tidligere har den tyske psykiateren og kriminologen Paul Näcke tilføyd nettopp narsissisme til katalogen over perversjoner, der begrepet betegner en person som behandler sin egen kropp som seksualobjekt.2Rolf Reitan, Freuds narcissisme, Klim, Århus, 1988. Reitan henviser til Protokolle der Wiener Psychoanalytische Vereinigung.

Visstnok var det den britiske fysiologen Havelock Ellis som først brukte ordet narsissisme, ett år før Näcke. På kløktig, om enn tidstypisk, vis gikk han til antikkens mytologi for å beskrive det moderne menneskets merksnodige tilbøyeligheter. Helt ny var tanken rett nok ikke: Allerede på 1700-tallet var myten om Narcissus, som elsket sitt eget speilbilde, særlig kjent fra Ovids Forvandlinger, blitt allemannseie. Uttrykket narsiss betegnet allerede da en selvopptatt person, særlig en som var «forelsket i sitt eget utseende» – kort sagt en forfengelig person.

Mennene i Freuds venteværelse er ingen ringere enn medlemmene av Freuds myteomspunne «onsdagsklubb». Tilsvarende møter har funnet sted helt siden 1902, men først i 1908 har klubbmedlemmene blitt tilstrekkelig grandiose til å omtale seg som Wiens psykoanalytiske forening. Alle venter med spenning på at sjefen sjøl skal ta ordet. Akkurat denne kvelden kunngjør han at han anser narsissisme for å være et nødvendig trinn fra autoerotikk til alloerotikk, altså fra kjødelig selvkjærlighet til kjødelig begjær etter andre. Dermed er det gjort.

Det senkapitalistiske individet led, ifølge Adorno, av «jeg-svakhet.

Også autoerotikk er et ord Freud har hentet fra Havelock Ellis. Første gang vi kjenner til at Freud bruker det, er i et brev fra 1899, til kollegaen Wilhelm Fliess. I 1908 foreslo Karl Abraham, som sognet til Freuds krets i Wien, å tenke autoerotikk som et nøkkelbegrep for å forklare forskjellen på nevrose og psykose – et slett ikke ubetydelig skille i psykologisk tenkning gjennom store deler av 1900-tallet. Senere skulle Freud komme til å avvise at det fantes noe slikt som en «autoerotisk fase» i tidlig barndom. Men det er en annen historie.

I 1910, altså året etter seansen på venteværelset der Freud for første gang, så vidt vi vet, tok ordet narsissisme i sin munn, finner vi den første forekomsten av begrepet narsissisme i Freuds skrifter, i en note til andre utgave av Tre essays om seksualteori, opprinnelig utgitt i 1905. Her heter det, om de som senere, slik Freud tenker det, skulle slumpe til å bli homoseksuelle, at de «med utgangspunkt i narsissismen oppsøker unge menn, som likner dem selv, og som de vil elske slik deres mor elsket dem».3Freud sitert i Reitan, Freuds narcissisme. Jeg har fornorsket sitatet. Tilsvarende oppfatning finner vi i Freuds essay om Leonardo da Vinci – den lille gutten fortrenger sin kjærlighet til moren, og vips: «På denne måten blir han homoseksuell.»4Freud sitert i Sigmund Karterud, Fra narsissisme til selvpsykologi, Oslo, Ad notam Gyldendal, 1995.

Uavhengig av hvor datert vi finner dette perspektivet, må vi ikke underkjenne den intellektuelle revolusjonen Freuds syn på barndommen skapte da psykoanalysen fikk sitt gjennombrudd. Plutselig ble det lov å minne om at overleger og generaler, overlærere og lensmenn, prester og borgermestere alle i sin tid hadde kommet kaukende ut av mors mage, før de i en fase hadde vært besatt av sutting, inntil de omsider gikk over til å konsentrere seg om å kontrollere egen avføring. Om det så rent faktisk var slik at de aldri helt sluttet å være preget av disse stadiene, eller om de var «fødte ledere», ble det nå i det minste mulig å diskutere det.

His Majesty the baby

Da Freud i 1911 skrev om den tyske dommeren Daniel Schrebers selvbiografier om egne mentale lidelser, omtalte han individets tidlige utvikling som inndelt i fire faser: autoerotikk, narsissisme, homoseksuelt objektvalg og heteroseksuelt objektvalg. Samme skjema gjøres gjeldende i Totem og tabu (1912–1913). Fram til 1914 fulgte Freud evolusjonsteorien til Darwin og opererte følgelig med to medfødte drifter: selvoppholdelsesdriften og seksualdriften. Men, som Tjønneland skriver, i og med Til innføring i narsissisme «sprekker denne oppdelingen basert på skillet mellom sult og seksualitet».

Mye sitert fra Til innføring i narsissisme er Freuds uttrykk for å omtale det lille barnets allmaktsfølelse, på engelsk i originalen: His Majesty the Baby. I utgangspunktet føler barnet at det selv er innbegrepet av alt godt – barnet er kort sagt sitt eget ideal. Dette er primær narsissisme. Gjennom identifikasjon med foreldre, barnepassere og andre i omgivelsene, altså ved å oppleve at disse er del av dets eget selv, danner barnet et «idealjeg» i sin bevissthet. Men når det på et svært tidlig stadium blir nødt til å forholde seg til omverdenen som noe annet enn seg selv, må barnet oppgi forestillingen om seg selv som fullkomment. Erfaringen av å bli irettesatt gjør at det må gi avkall på sitt storhetsvanvidd. Fra nå av vil barnet strebe etter å vinne tilbake fullkommenheten som lå i idealjeget.

Barnet henter sine første seksualobjekter fra selvoppholdelsesdriftenes objekter, altså de menneskene som sørger for ernæring, pleie og beskyttelse, som i første rekke er moren eller morserstatningen. Objektvalgene i tidlig barndom danner, slik Freud tenker seg det, forbilder for de objektvalgene man gjør senere i livet. Hvis det skulle forholde seg slik at seksualdriftene ikke klarer å bli tilknyttet selvoppholdelsesdriftenes objekt, for eksempel hvis barnet opplever for lite fysisk kontakt ved inntak av føde, vil seksualdriftene lade (eller «besette») jeg-et – og dermed blir jeg-et sitt eget kjærlighetsobjekt. Denne formen for libidoladning kaller Freud sekundær narsissisme, og det korresponderende objektvalget «narsissistisk objektvalg». Gitt denne sistnevnte formen for objektvalg, vil alle objekter jeg-et etterstreber være reproduksjoner av individets libidinøse forhold til sitt eget jeg.

Og gitt et narsissistisk objektvalg elsker man, ifølge en av Freuds nøkkelpassasjer i Til innføring i narsissismen:

a) Den man selv er (seg selv)
b) Den man selv var
c) Den man selv ønsker å være
d) Den person som var en del av ens selv

Sagt på en annen måte: Narsissisme gir seg utslag i identifikasjon med objekter (personer man føler sterkt for). All beundring er således narsissistisk til en viss grad: Den skyldes at andre er slik man selv helst skulle ønske man var.

Når narsissismen blir patologisk hos Freud, skyldes det at det har foregått en tilbaketrekning av objektlibido, som så har blitt omformet til jeglibido. Det kan føre til selvbebreidelse, overdreven forminskelse av selvtilliten, voldsomme mindreverdighetskomplekser, sterk følelsesmessig ambivalens overfor den man elsker, selvforakt med tilbøyelighet til selvmordstanker, og en markant forvirring i selvoppfattelse. Freud mente også at det narsissistiske objektvalget har som mål å bli elsket uten å yte noe til gjengjeld.

Narsissisme og nazisme

I 1929 publiserte Aschehoug den liberale teologen Kristian Schjelderups oversettelse av Sigmunds Freuds Forelesninger til innføring i psykoanalyse. For det som med tiden har blitt kjent som narsissisme, valgte oversetteren her den kortere formen narsisme, som utvilsomt må ha ledet lesere i de etterfølgende årene til å spekulere i en kopling til nazismen. Men etter alt å dømme skyldtes Schjelderups valg av ortografi noe Freud selv skrev i 1911: «Man har betegnet det som narsissisme [Narzissismus]; jeg foretrekker det muligens noe mindre korrekte, men kortere og mindre illeklingende navnet narsisme [Narzissmus]».5Freud sitert i Reitan, Freuds narcissisme, s. 30. Reitan opplyser samme sted at tysk er det eneste språket som har fulgt Freud i hans preferanse. Men Schjelderup valgte altså Freuds løsning, og den forefinnes flere steder i norske aktstykker, også av nyere dato; en sjelden mulighet for et «rent ortografisk» studium i norsk oversettelsespraksis ligger altså her og venter for den som måtte være interessert.

Det er ikke dermed sagt at ingen anså narsissisme som relevant for å forstå nazismen som bevegelse. I 1951 publiserte den tyske filosofen Theodor W. Adorno en artikkel om fascistisk propaganda som en form for massesuggesjon, med utgangspunkt i Freuds Massepsykologi og jeg-analyse (1921), hvor han så dette verket som en nøkkel til å forstå Hitlers appell.6Theodor W. Adorno, «Freudian Theory and the Pattern of Fascist Propaganda», i The Culture Industry, Routledge, London, 2003.

I verket om massepsykologi hadde Freud skrevet at ledere av grupper trenger å skape og spre illusjonen om at de elsker alle i gruppen like mye – dermed må lederen være «absolutt narsissistisk, men selvsikker og uavhengig». Samtidig må han – for det er selvsagt en mann – framstå som en person alle i gruppen er i stand til å identifisere seg med. Han må kort sagt være en kombinasjon av supermann og gjennomsnittsmenneske.

Ifølge Adorno dreier hele «Führer-ideologien» seg om å få massene til å idealisere førerskikkelsen. Narsissismen spiller her en essensiell rolle, fordi individene i gruppen lader førerskikkelsen med narsissistisk libido, identifiserer seg med ham, og lar ham erstatte sitt eget idealjeg. Slik blir over-jeget eksternalisert, noe som medfører at individene i gruppen aldri utvikler noen selvstendig samvittighet. I stedet bekrefter lederen deres grandiose fantasier, og vender seg mot alle dem som måtte stå i veien for realiseringen av disse fantasiene, det vil si alle utenfor gruppen, alle fremmede, alle som er annerledes.

Adorno trakk ikke bare veksler på Freud, men også Marx, og anla et historisk og samfunnsmessig perspektiv på individenes psyke, hvor han knyttet narsissismen til det vestlige individets status under senkapitalismen.7Simon Jarvis, Adorno: A Critical Introduction, Polity Press, London, 1998. Det senkapitalistiske individet led, ifølge Adorno, av «jeg-svakhet», det vi si uselvstendighet og manglende evne til å tenke selv. Med andre ord et narsissistisk individ, som når som helst lot seg underkaste direkte ytre dominans. Ettersom han identifiserte narsissisme og jeg-svakhet med homoseksualitet, kom Adorno til å postulere en slags sammenheng mellom høyrevridd totalitarisme og homoseksualitet. Slik Adorno så det, var den presumptive «viriliteten» i den fascistiske bevegelsen i realiteten en frykt for det feminine. At det er finnes en forbindelse mellom høyreekstremisme og misogyni er en påstand som ikke har mistet sin gyldighet, men at homoseksuelle har sterkere fascistiske tilbøyeligheter enn andre, er langt mer kontroversielt. Her står Adorno i en problematisk direkte linje fra Freud i synet på hvordan homoseksualitet og narsissisme hører sammen.

Omdefinering av begrepet

Den moderne forståelsen av narsissisme kan særlig knyttes til psykoanalytikeren Heinz Kohut (1913–1981), som var født og oppvokst i Wien, men virket store deler av sitt liv i USA. Det har blitt sagt om ham at han gjorde det samme med narsissismen som Freud tidligere hadde gjort med seksualiteten: Han påpekte hvor allestedsnærværende den var, og gjorde den synlig for alle som våget å gjennomskue samtidens hykleri og dobbeltmoral.8Se Sigmund Karterud, Fra narsissisme til selvpsykologi, se over, samt Paul H. Ornstein, «From Narcissism to Ego Psychology to Self Psychology», i Freuds On Narcissism: An Introduction, Yale University Press, New Haven, 1991.

Kohuts utgangspunkt var den såkalte ego-psykologien, den kanskje viktigste videreføringen av den psykoanalytiske arven etter Freud, i hvert fall i USA. I ego-psykologien ble begrepet narsissisme etter hvert brukt med en langt mindre spesifikk betydning enn hos Freud, som en generell betegnelse for et individs sterkt konsentrerte oppmerksomhet om seg selv. Men alt i alt ble narsissisme viet ganske begrenset oppmerksomhet fram til 1960-tallet. Da mente Kohut å se i sin kliniske praksis det samme som mange andre psykoanalytikere bemerket, nemlig at såkalte overføringsnevroser var blitt sjeldnere, mens narsissistiske lidelser forekom stadig hyppigere. Endringen gjenspeilet samfunnsutviklingen, mente Kohut. Narsissistiske lidelser ble prototypen på personlighetslidelser i den moderne vestlige verden.

Men kunne psykoanalysen behandle annet enn overføringsnevroser? Narsissistiske lidelser var for Freud en form for psykoser og kunne således ikke bli gjenstand for analyse. Kohut så det derimot helt annerledes, og hans omvurdering er vesentlig for den betydelige utbredelsen narsissismebegrepet har fått. Kohuts forståelse av narsissismen ledet ham stadig lenger bort fra klassisk psykoanalyse, og med The Restoration of the Self (1977) endte han opp med å grunnlegge sin egen tradisjon, den såkalte selvpsykologien. Her forsøkte han å bevege seg bort den freudianske metapsykologien og i retning av en mer erfaringsnær teori. Han godtok ikke Freuds forestilling om objektkjærlighet som en videreutvikling av narsissismen. I stedet postulerte han to separate utviklingslinjer: én for narsissisme og én for objektkjærlighet. Dermed ble ikke narsissisme noe som skal overvinnes eller bekjempes. Kohut tenkte seg snarere at individet gjennom mentalt arbeid kan evne å omforme den arkaiske narsissismen til mer modne former for narsissisme, uten å gå veien om de ødipale overføringsnevrosene.

Kort sagt normaliserte Kohut narsissisme. Narsissisme ble nå noe som bidro til å bygge opp strukturer i psyken. Når pasientene hans framsto selvopptatte, tilskrev Kohut det all energien de måtte bruke på å regulere sin «narsissistiske balanse». Selv om de var sårbare og lett reagerte med sinne når de følte seg krenket, så ikke Kohut menneskene han behandlet som grunnleggende forskjellige fra andre. Nå hadde selvsagt også Kohuts pasienter sine problemer. Ikke minst anså de ofte livet sitt for å være meningsløst, noe som ifølge Kohut gjorde at de ble ofre for motebølger og opptatt av kjendiser og lignende, alt for å dekke over følelsen av meningsløshet.

Kulturelt trekk

På 1970-tallet tok den tyske sosialpsykologen Thomas Ziehe utgangspunkt i Kohuts arbeider, og mente at det fantes en økende andel narsissistiske trekk og reaksjonsmønstre i befolkningen. Ziehe så et økende antall diffust sinnslidende særlig preget av jeg-svakhet og mente «narsissistiske forstyrrelser» var den bakenforliggende årsaken.9Jens Frimondt, Narcissisme: Freud, Kohut, Ziehe, Unge pædagogers serie, København, 1983.

Ziehe omtalte samfunnet før 1970 som «skjebnesamfunnet» og det etter 1970 som «valgsamfunnet». I det sistnevnte har ytelse blitt erstattet av nytelse, tradisjoner har gått tapt, og barn og ungdom ender opp med å bli ambivalente i verdispørsmål. Ziehe mente unge var blitt påfallende unnvikende og giddalause, og at de var patologisk avhengige av sosial omgang. Han mente at den store innflytelsen reklame hadde fått, som «drømmefabrikk», førte til at borgerne fikk urealistiske forventninger til livet, og følte en ny form for prestasjonspress, der det gjaldt å «skape sin egen identitet». Mange søkte kompensasjon gjennom gruppesamvær med andre, og ønsket å smelte sammen med gruppen gjennom å lytte til musikk og ta dop.

Etter hvert ble narsissisme et motebegrep, som skulle forklare alt mellom himmel og jord. Ikke minst var Christopher Laschs verk Den narsissistiske kultur (1979), et verk Tjønneland omtaler som «en klassiker», vesentlig for å spre påstandene om at en «narsissistisk karakterstruktur» hadde vunnet fram i det vestlige samfunnet. Alle dyrket nåtiden, framtiden ble ikke viet noen interesse, og alderdom ble sykeliggjort. Ifølge Lasch hadde nå «narsissistiske verdier» som sjarme, skjønnhet, makt og berømmelse vunnet fram på bekostning av tradisjonelle verdier som lojalitet, trofasthet, respekt og tillit.10 Trond Berg Eriksen, Briste eller bære. Posthistoriske anfektelser, Universitetsforlaget, Oslo, 1990.

Mindre rolle hos Kernberg

Der Kohut gjorde narsissismebegrepet så bredt at det nærmest framsto allestedsnærværende, spiller det mindre rolle hos den østerrikske psykoanalytikeren Otto F. Kernberg. Kernberg er stadig i live, men sitt mest kjente arbeid om narsissisme utga han i 1975, Borderline Conditions and Pathological Narcissism. Her opererer han med en såkalt narsissistisk personlighetsstruktur.11 Anders Evang, Det vanskelige liv. Om nærhet og vekst, smerte og livsmestring, Cappelen, Oslo, 1990. Pasienter med narsissistisk personlighetsstruktur kjennetegnes av å være påfallende selvsentrerte, og har sterkt behov for å bli elsket og beundret. De opphøyer seg selv overfor andre, og har lite empati. De har gjerne grandiose fantasier om seg selv, og opplever liten annen glede i livet enn den de får når andre bekrefter disse fantasiene. De kjeder seg lett, og føler seg rastløse når de ikke får selvbekreftelse fra nye mennesker. De nedvurderer andre, og reagerer gjerne med forakt på folk som ikke bekrefter deres selvbilde, selv om det skulle være personer de tidligere har idealisert. De er ofte preget av raseri og hevntanker. Forholdet til andre mennesker er vanligvis utnyttende, tidvis parasittisk. De kontrollerer og utnytter andre uten å føle noen skyld. Ifølge Kernberg har personer med narsissistisk personlighetsstruktur en oppdemmet aggresjon fra tidlig barndom. Dessuten framstår narsissistene opptatt av å søke makt, rikdom og skjønnhet, og de forsøker gjerne å benekte aldringen og dens konsekvenser.

Innenfor sitt grovmaskede raster av personlighetsstrukturer omtaler Kernberg en rekke tilstander av ulik alvorlighetsgrad, fra passive, utnyttende og parasittiske mennesker til åpent sadistiske forbrytere. Noen kjennetegnes primært av fortielse og løgn. Andre vil hevde at de har en moralsk rett til å oppføre seg sadistisk og utnyttende, og blir rasende hvis noen stiller spørsmål ved det.

Kohut og Kernberg legger altså til grunn to ganske ulike forståelser av narsissisme. Kohut var eksempelvis vant til pasienter som tok avstand fra sin egen selvopptatthet og grådighet. Det gjorde det antakelig lettere for ham å tenke at mennesker opplever narsissistisk tilfredsstillelse når de lever opp til sine egne idealer og forestillinger om seg selv, men føler skam og fortvilelse hvis ikke.

Kernberg har ikke bare vært tilknyttet Columbia Psychoanalytic Institute, men også vært leder for det psykiatriske sykehuset Westchester Division i New York. Der møtte han pasienter som hadde færre samvittighetskvaler. Den ungarske psykiateren Paul Ornstein skal ha sagt at «når terapeuter leser Kernberg, kjenner de igjen sine mest brysomme pasienter; når de leser Kohut, kjenner de igjen seg selv». Problemet er med andre ord kanskje ikke at Kohut og andre terapeuter undervurderer hvor ille narsissister er – de undervurderer hvor ille alle er, hvor selvopptatt og manipulativt det jevne mennesket er.

Fra Freud til Trump

Det er stor avstand fra Freuds tekniske utlegninger i Til innføring i narsissismen og den utbredelsen begrepet narsissisme etter hvert har fått. Likevel finnes det dem som forsøker å holde på Freuds perspektiv. Et tydelig eksempel er fra en artikkel i The Independent i vår, der den tidligere rådgiveren for George W. Bush, Larry Lindsay, ble sitert på at Donald Trump var en «fullkommen narsissist», noe han knyttet til Trumps barndom: Moren hans kan umulig ha gitt ham tilstrekkelig oppmerksomhet.12 Emma Snaith, «Trump a ‘10 out of 10 narcissist’ with long-term decision-making ability of an ‘empty chair’, former Bush official says», The Independent, 16. mai 2019.

Hvordan man enn stiller seg til slike overlevninger fra den klassiske psykoanalysen, er det liten tvil om at begrepet narsissisme har kommet for å bli. Og at en statsleder har klare narsissistiske trekk, ville neppe overrasket verken Freud, Kohut, Kernberg eller Lasch.

© norske LMD

Espen Grønlie er doktorgradsstipendiat ved UiO.

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Korrupsjonens politikk i India

Default thumbnail
Neste sak

Korrupt atferd

Andre saker om Psykologi

Default thumbnail

Virtuell sykdom

Internetts utbredelse har endret måten vi arbeider, tar utdanning og sosialiserer på.

Default thumbnail

For barnets beste

EU har bestemt at «fravær av følelsesmessig tilgjengelighet» og «manglende evne til

0 kr 0