Apartheiden som ikke vil forsvinne

Afrikas økonomiske gigant fortæres av ekstreme sosiale ulikheter. I 25 år har ANC lovet å omfordele land som opprinnelig ble tatt fra de svarte, uten å gjøre noe. Nå tvinger en ny radikal venstreside dem til å handle.

På den grønne landsbygda i KwaZulu-Natal, mellom åkrer med sukkerrør og elegante landsteder, ligger det en liten slumby med rønner i halmmørtel og blikktak. Her bor landarbeidere og familiene deres. De jobber på afrikandergårdene for 1500 til 3000 rand (900–1800 kroner) i måneden, et godt stykke under minstelønna som i januar ble justert til 3500 rand. De fleste er zuluer, men det finnes også noen xhosaer fra naboprovinsen Øst-Kapp. Landarbeiderne kom hit sammen med arbeidsgiveren da han etablerte seg i Natal i 1981.

Da landeieren pensjonerte seg i 2016 solgte han jorda til en annen hvit farmer. «Og denne vil ha oss bort», forteller zulubonden David T. Den nye eieren kom med en advokat og tilbød de 14 familiene «50 000 rand [30 000 kroner] hver for å forsvinne. To takket ja.» Siden har han truet med å komme tilbake med bulldoser. «Det er her vi hører til! Her er slekten vår begravd», sier David og peker mot jordet ved siden av: «Der er gravene deres, men vi får ikke gå dit lenger. Den hvite har forbudt det. Han har revet opp korsene.»

De har sluppet løs pytonslanger. De truer også med å sette ut løver. Men vi er født her.»
THOKOZANI NDAWO, BONDE I ULU

Her finnes det ikke innlagt vann, men to ganger i uka kommer en lastebil fra kommunen og fyller opp sisternen. En mobil helseklinikk kommer innom en gang iblant. Hvorfor blir de værende? «Hvor skal vi dra?» innvender innbyggerne unisont. «Til en township i byen, hvor gjengene styrer? Der vil vi ha enda færre rettigheter enn her! Vi har bodd her i førti år. Vi har rettigheter her», sier xhosa-bestemoren Boniswa B. En taxi stopper foran husklyngen. Et virvar av hoder og hender stikker ut i vinduene. To, fire, seks, åtte barn lirker seg ut av bilen. «ANC lovet en skolebuss før valget. Vi må ta taxi helt til Howick [tjue kilometer unna] for å handle. Noen ganger haiker vi.»

Brems for omfordeling

Nær tre fjerdedeler av Sør-Afrikas privateide landbruksjord eies av hvite, ifølge myndighetene.1«Land audit report 2017», Sør-Afrikas departement for rural utvikling og landbruksreform, Pretoria, 5. februar 2018. Totalt 30 000 kommersielle gårder sysselsetter rundt 840 000 landarbeidere.2Ben Cousins, Amelia Genis og Jeanette Clarke, «The potential of agriculture and land reform to create», Institute for Poverty, Land and Agrarian studies (Plaas), Universitetet i Vest-Kapp, Cape Town, oktober 2018. Laurel Oettle, leder for Association for Rural Advancement (Afra) i Pietermaritzburg som har støttet svarte landarbeidere siden 1979, gir et usminket bilde av Sør-Afrikas landbruk. «Sesongarbeiderne har ingen inntekter i flere måneder», forklarer den hvite kvinnen, som også jobber for likestilling. «Noen blir fortsatt betalt med matvarer. Seksuelle overgrep florerer. Det er mange konflikter rundt tilgangen til forfedrenes graver.»

Mekaniseringen av landbruket har gjort situasjonen enda verre for de svarte arbeiderne, forteller Ben Cousins, professor ved Universitetet i Vest-Kapp og spesialist på fattigdom og landbruksspørsmål: «I dag finnes det bare én landarbeider for annenhver hektar, mot én per hektar i 1994.»

Boer betyr bonde på nederlandsk. Disse bosetterne begynte å stikke av med jorda allerede på 1600-tallet. Plyndringen ble institusjonalisert etter den andre boerkrigen (1899–1902), da de seirende britene forsonte seg med de beseirede boerne på de svarte innbyggernes bekostning, før de ble våpenbrødre i skyttergravene i første verdenskrig.3Martin Bossenbroek, The Boer War, Seven Stories Press, New York, 2018. I 1913 bestemte Natives Land Act at innfødte bare kunne eie sju prosent av landet (utvidet til 13 prosent i 1936). Dermed ble fire millioner bønder fratatt jorden sin. «Målet var å få billig arbeidskraft», forteller Tseliso Thipanyane, leder for Den sørafrikanske menneskerettskommisjonen (SAHRC). «De svarte bøndene ble forpaktere eller gruvearbeidere. Familien min var fra Kroonstad. Gården deres der ble ekspropriert. Hva tror du vi føler når vi kjører gjennom landet og ser alle disse jordene?»

ANC ble dannet i 1912 delvis som en reaksjon på Natives Land Act, som da var under behandling. Loven kom sammen med en rekke andre diskriminerende beslutninger, blant annet at flere jobber i gruveindustrien ble forbeholdt hvite. I 1955 krevde ANCs «Frihetscharter» at jorda måtte deles «mellom de som dyrker den». Men på 1990-tallet byttet partiet, som så mange andre, ut sosialismen med nyliberalisme for å smiske med de internasjonale finansinstitusjonene og for å få til et kompromiss med den siste apartheidpresidenten Frederik de Klerk.

Black First Land First (BLF) ble grunnlagt i 2015 av Andile Mngxitama, etter at han ble kastet ut av Economic Freedom Fighters. Det radikale BLF vil ha en «ekspropriasjon uten kompensasjon» av alt privat land eid av hvite. FOTO: GULSHAN KHAN, AFP / NTB SCANPIX.

I 1996 lovet regjeringen å omfordele 30 prosent av jorda på fem år, basert på frivillighet. Lovene Labour Tenants Act i 1996 og Extension of Security of Tenure Act i 1997 skulle beskytte forpakterne mot utkastelse og gi dem rett til å kreve deler av jorda de levde på. Men med den nyliberale fredingen av privateiendommen viste lovene seg å ha begrenset innvirkning: I 2006 hadde bare 3,1 prosent av de 87 millioner hektarene som var omfattet blitt omfordelt.4Ward Anseeuw og Chris Alden, «From freedom charter to cautious land reform – Politics of land in South Africa», Universitetet i Pretoria, oktober 2011. I 2009 gjorde Jacob Zumas regjering omfordelingen til en hovedprioritering og opprettet Direktorat for rural utvikling og landreform, men de bevilget aldri mer enn én prosent av statsbudsjettet til formålet.

Mangler politisk vilje

For å gjøre krav på land må man levere en søknad om et bestemt stykke land. Søkerne møter så et byråkrati som involverer fem ulike myndigheter før de til slutt kanskje får kravet godkjent og staten fastsetter en kompensasjon for eieren. At omfordelingen avgjøres fra sak til sak og uten noen forhåndsbestemt pris på kompensasjonen, åpner for korrupsjon og favorisering. Landbruksprofessor Ruth Hall ved Universitetet i Vest-Kapp kaller det en «tilraning for elitene»: «I mange tilfeller har jordene blitt overført til folk med gode forbindelser, snarere enn de som trengte dem.»5Ruth Hall og Tembela Kepe, «Elite capture and State neglect: new evidence on South Africa land reform», Review of African Political Economy, vol. 44, nr. 151, Cape Town, 2017.

I desember 2017 vedtok ANC en resolusjon med krav om «ekspropriering uten kompensasjon» (EWC). Målet med resolusjonen drevet fram av tilhengerne til president Zuma – som ble tvunget til å gå av to måneder senere – var å stanse framveksten til det venstreradikale partiet Economic Freedom Fighters og å begrense handlingsrommet til landets nye president Cyril Ramaphosa.

Ramaphosas holdning beroliget først det private næringslivet. «Zuma-faksjonen i ANC ønsker å implementere EWC, men presidenten vil gjøre det så skånsomt som mulig», sa John Purchase, direktøren for landbrukshandelskammeret Agbiz, i januar. Men etter hvert som valget i mai nærmet seg ble presidenten stadig mer offensiv. I Ebenhaeser (Vest-Kapp) i slutten av mars tilbakeførte han offisielt 1566 hektar som Khoi- og Griqua-samfunn var blitt fordrevet fra på 1920-tallet. Kravet deres hadde da tatt to tiår og kostet staten 362 millioner rand (218 millioner kroner). Presidenten var nå bestemt: «Tiden er inne for å gi jorda tilbake til de rettmessige eierne.» Og han advarte de hvite gårdeierne: «Dette er et program dere ikke kan stoppe, dere ikke kan stå imot. Vær snill, kom og jobb med oss. Dette er land vi alle må dele.» Han erkjente også korrupsjonen som så langt hadde preget tilbakeføringen og la til: «Vi må kunne gjøre rede for hvert eneste øre.»6Thabo Mokone, «Land reform can no longer be resisted – Ramaphosa», Sunday Times, Johannesburg, 23. mars 2019.

«På 22 år har landbruksreformen knapt endret landbruksstrukturen i Sør-Afrika og hatt liten innvirkning på levekårene på landsbygda», skriver professor Ben Cousins. «Åtte–ni prosent av landbruksjorda har blitt overført gjennom tilbakeføring og omfordeling, og mange krav om tilbakeføring har ikke blitt fullstendig implementert.»7Ben Cousins, «Land reform in South Africa is sinking. Can it be saved?» (PDF), Plaas, for Nelson Mandela Foundation, mai 2016. ANC mangler den politiske viljen. «Frigjøringspartiet» som sitter trygt med makten av rent demografiske grunner, har mistet interessen for folket på bygda og konsentrerer seg om den svarte middelklassen i byene.

Katastrofescenario

Landbruksspørsmålet dukker opp hvert valgår, men var enda mer i fokus før valget i mai. Mye på grunn av framgangen til de svarte venstrenasjonalistene, som ønsker mer nasjonalisering og ikke kvier seg for å komme med hatefulle utfall mot hvite sørafrikanere.

Economic Freedom Fighters ble stiftet i 2013 av ANCs tidligere ungdomsleder Julius Malema og ble i valget i mai landets tredje største parti med 44 parlamentsmedlemmer, opp fra 25 i forrige valg. ANC har nå 230 av parlamentets 400 seter, mens sentrumhøyrepartiet Democratic Alliance har 84, Inkatha Freedom Party 14, og det hvite konservative Frihetsfront Pluss har 10. I 2015 startet tidligere folkevalgt for Economic Freedom Fighters, Andile Mngxitama, et enda mer radikalt parti kalt Black First Land First.

Spenningene innad i ANC har også lagt press på partilederne om å gjennomføre omfordelingen. I desember 2017 oppildnet Zuma til sinne mot hvite farmere for å trekke oppmerksomheten bort fra korrupsjonsskandalen han var innviklet i. Han hyret til og med inn et britisk PR-byrå for å oversvømme sosiale medier med emneknaggen #WhiteMonopolyCapital.

«Ingen vet hva regjeringen vil gjøre», sukker Rossouw Cillié, en av Sør-Afrikas største gårdeiere. «Hvis jorda vår blir ekspropriert, vil vi flytte, slik som de mange sørafrikanerne som dro til Australia etter 1994. Jeg har 700 fast ansatte og flere tusen sesongarbeidere. De er også bekymret.»

Cillié, en etterkommer av franske hugenotter som kom til Øst-Afrika på 1600-tallet, eier gården Laastedrif som produserer frukt og grønnsaker for det nasjonale markedet og for eksport. «Sju gårder med 20 000 tusen hektar til sammen.» Han sier han er bekymret: «Fjerner du den intellektuelle kapitalen kollapser alt. Se bare hva som skjedde i Zimbabwe». Etter at Robert Mugabe eksproprierte gårder fra hvite eiere og ga dem til veteraner fra uavhengighetskrigen og andre med bånd til regimet falt produksjonen drastisk og skapte hyperinflasjon. De fleste gårdene gikk konkurs. Dette katastrofescenariet brukes som skremselspropaganda av både gårdeiere og myndighetene i Sør-Afrika, og som et vektig argument for de som vil bevare dagens ekstreme ulikheter i landbruket.

En trussel mot banksystemet

Å gjennomføre EWC vil kreve endring av seksjon 25 i grunnloven fra 1996, som forbyr staten å ekspropriere land for allmennhetens nytte uten å utbetale en «rimelig og rettferdig» erstatning. En grunnlovsendring krever to tredjedels flertall i parlamentet og dermed støtte fra Malemas uberegnelige representanter. «ANC står med ryggen mot veggen», mener Ruth Hall. «Partiet har sittet på problemet i et kvart århundre, nå må de handle.»

«Det er forkastelig at grunnleggende rettigheter blir undergravd og grunnloven endret bare for å vinne stemmer», sukker Annelize Crosby i Pretoria. Hun er landbruksansvarlig i næringsorganisasjonen Agri SA som representerer de største eksportgårdene. «Vi er for en landbruksreform», presiserer hun og sier at et kvart århundre med brutte løfter har skapt en skummel frustrasjon: «Problemet må løses før gårdene blir invadert.» Agri SA er imidlertid imot EWC: «Vi foretrekker offentlig-private samarbeid.» Slike samarbeid har under andre himmelstrøk vist seg å være både kostbart og ineffektivt.

De sørafrikanske landeierne sliter allerede med en av historiens verste tørkeperioder8I Kapp-provinsen har tørke redusert landbruksproduksjonen med 20 prosent og kostet økonomien 5,9 milliarder rand (3,5 milliarder kroner), ifølge Bureau for Food and Agricultural Policies (BFAP). og mener at EWC vil svekke sektoren ytterligere. Selv om de mest fruktbare områdene ikke vil bli omfattet – det har i det minste president Ramahposa forsikret, for ikke å svekke matsikkerheten – produserer storgårdene (15 prosent av landbruket) 80 prosent av maten, påpeker Crosby. «Hvis de omfattes vil det få innvirkning på matsikkerheten. Hele verdikjeden vil rammes.»

Agri SA frykter en dominoeffekt: en nedgang i prisen på jorda som i sin tur vil redusere produksjonen og øke matvareprisene, mens utlånsbankene vil revurdere risikoen og skru opp rentene. «Usikkerheten har allerede fått konsekvenser. Investorene har mistet interessen for sektoren». Mens presidenten håper på å tiltrekke hundre milliarder dollar i direkte utenlandsinvesteringer på fem år, har økonomien bremset opp siden 2013.

«Optimismen har ikke vært så lav på ti år», sier Purchase. Agbiz-direktøren peker på usikkerheten knyttet til landbruksspørsmålet, men også tørken, og selv brexit. «Sørafrikanerne selv foretrekker å investere i Zambia, noe som ikke akkurat beroliger utenlandske investorer.» Han advarer: «Landbruksnæringens gjeld er nå over 200 milliarder rand. 77 prosent av lånene er tatt opp med sikkerhet i jorda.» Hvis EWC svekker verdien til jordene kan det «true hele banksystemet».

Økonomisk apokalypse

Jeg møter Mngxitama, partilederen i Black First Land First, i en villa i en velstående forstad til Pretoria. Porten er åpen, svømmebassenget tomt. Det er verken vann eller strøm her. «I tre år har vi okkupert dette huset som en boer forlot da han flyttet til utlandet», forklarer han smilende. Black First Land First lever opp til slagordet sitt: White monopoly capital, we are coming for you!

«Jeg vokste opp på en gård. Da jeg var tolv løp den hvite gårdeieren etter meg med en batong fordi jeg nektet å kalle ham ‘bass’ [sjef]», forteller han. «Jeg forlot Economic Freedom Fighters fordi de er blitt for høyrevridde. EWC er en farse: Ramaphosa snakker om å bare ekspropriere jord som ligger brakk. Altså ekspropriering uten å ekspropriere. Det er bare snakk for å vinne stemmer uten å gi noe, så kapitalakkumulasjonen kan fortsette», sier Mngxitama.

Han avfeier faren for at ekspropriering vil føre til en krise: «Ikke snakk til meg om økonomisk apokalypse. Hverdagen for svarte i dette landet er allerede en økonomisk apokalypse!» Noen dager etter at jeg snakket med ham i slutten av januar skapte en av partiets talspersoner skandale da han godtet seg på Twitter over at fire hvite barn hadde mistet livet i en skole som kollapset.9Iavan Pijoos, «BLF to be reported to Human rights commission over racist Hoërskol Driehoek remarks», Sunday Times, 3. februar 2019.

Zuluenes jord

«Land er en sensitiv sak», forteller professor William Gumede ved universitetet Witwatersrand i Johannesburg og daglig leder for tenketanken Democracy Works Foundation. Han er kritisk til de som vil risikere å ruinere det kommersielle landbruket for å gi rettferdighet til de som engang ble frastjålet landet: «Jeg tar denne jorda fra en hvit farmer. Jeg hevner meg, men hva med i morgen når magen min er tom fordi vi må importere mat?»

Andre mener juridiske prinsipper er nok til å stanse debatten. «Sør-Afrika er ikke Zimbabwe, det er en rettsstat», argumenterer Neo Masithela fra den mektige African Farmers Association of South Africa (Afasa) med 300 000 medlemmer. Masithela er positiv til ECW og arbeider med myndighetene for å få gjennomført eksproprieringen: «Landbruksspørsmålet er en forsinket bombe», advarer han. Han insisterer på at EWC må gjennomføres innenfor loven, uten ulovlige landokkupasjoner. «Vi må unngå panikk og kapitalflukt, slik vi klarte i 1994 [under overgangen til demokrati].»

AfriForum og zulukongen er begge konservative. De bryr seg ikke om individets rettigheter.»
RUTH HALL, LANDBRUKSPROFESSOR

En annen faktor gjør saken enda mer komplisert, nemlig zuluenes jord. Mellom 1986 og 1994 mistet flere tusen sørafrikanere livet i volden mellom ANC og Inkatha Freedom Party, ledet av zuluhøvdingen Mangosuthu Buthelezi som styrte bantustanen KwaZulu og var alliert med apartheidregimet. Zulukongen Goodwill Zwelithini kaBhekuzulu (Buthelezis nevø) fikk tre dager før det første frie valget 27. april 1994 opprettet Ingonyama Trust, styrt av Ingonyama Trust Board (ITB). Stiftelsen forvalter 2,8 millioner hektar land hvor det bor 4,5 millioner mennesker.

Besynderlig allianse

Folk jeg møter her forteller om en rekke overgrep. I en husklynge langt ute på savannen i nærheten av Inkatha-bastionen Ulundi bor det sju familier, uten innlagt vann eller strøm. Thokozani Ndawo forteller at han og familien hans, som i apartheidtiden arbeidet for boerfarmere, opplevde mye vold og ble kastet ut med militærmakt. Da de vurderte å kreve dette landområdet i 1997, tok ITB det i besittelse og opprettet et naturreservat: «Ingen advarte oss», forteller Nwado.

Nå må kveget hans beite sammen med sebraene og giraffene stiftelsen har satt ut. «De har sluppet løs pytonslanger. De truer også med å sette ut løver. Men vi er født her. Hvis vi drar har vi enda færre rettigheter. Landet der vil nødvendigvis tilhøre noen andre.» Situasjonen hans skiller seg lite fra landarbeiderne på hvite gårder: «Vi vil ha EWC, for vi krever denne jorda!»

Den pensjonerte politibetjenten Bongani Zikhali overførte familiejorda til ITB etter krav fra landsbyens tradisjonelle leder: «Jeg trodde det var for kongen vår, for stammesakene.» Men så krevde stiftelsen en leie på 3000 rand i året. Den tidligere politimannen lot seg ikke skremme og mener at «bare frykten» tvinger zuluene til å betale.

Edward Mpeko eide et hotell på kysten. Etter en krangel med den lokale høvdingen, ble hotellet plyndret. «ITB ville ha hotellet mitt. Særlig fordi jeg ikke er zulu, men sotho.» Rettsvesenet dømte i hans favør, men uten å gi ham noen erstatning. Innbyggerne utenfor Eshowe forteller også om hvordan de måtte kjempe for å beholde jordene sine, som ITB hadde gitt til et indisk gruvekonsern uten å rådføre seg med dem: «Jorda tilhører samfunnet, men i praksis bestemmer høvdingen alene», sier landsbyboerne. En av dem snakker oppglødd om den franske revolusjonen.

Ingonyama Trust, med hovedkontor i Pietermaritzburg, har ikke svart på mine henvendelser. I 2017 erklærte en kommisjon, som var blitt nedsatt etter flere lignende vitnesbyrd og ledet av tidligere president Kgalema Motlanthe (2008–2009), at Ingonyama Trust Act var grunnlovsstridig og anbefalte å oppløse stiftelsen. Inkatha Freedom Party, hvor medlemmene ofte demonstrerer væpnet med spyd, svarte med trusler. «Noen nær meg var klare for krig, men jeg sa nei», sa kong Zwelithini.10Lwandile Bhengu, «Zulu king says he prevented war over legal action against Ingonyama Trust», Sunday Times, Johannesburg, 14. mars 2019.

«Regjeringen vil ikke oppløse denne føydale stiftelsen, denne staten i staten, for de ønsker ikke borgerkrig», mener en ekspert, som ikke vil ha navnet sitt på trykk av sikkerhetsmessige årsaker. Ingonyama Trust, forteller han, var del av «det store kompromisset i 1994». Av samme grunn «tolererer Oranje eller Vanderkloof», selvstyrte enklaver med apartheid-nostalgiske boerekstremister væpnet til tennene.11James Pogue, «The myth of white genocide», Harper’s Magazine, New York, mars 2019.

Zwelithini har fått støtte fra boerorganisasjonen AfriForum, som hevder å ha 260 000 medlemmer: «Vi har et felles standpunkt mot EWC», sier organisasjonens leder, Ernst Roets. Ruth Hall er ikke overrasket over denne besynderlige alliansen: «AfriForum og zulukongen er begge konservative. De bryr seg ikke om individets rettigheter.»

Oversatt av redaksjonen

Cédric Gouverneur er journalist, i Sør-Afrika for Le Monde diplomatique.

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Wisemans hverdagsepos

Neste sak

Gülenistenes europeiske håp

Andre saker om Sør-Afrika

Default thumbnail

Vekst på lånt tid

Låneboble i Sør-Afrika. Den nye svarte middelklassens forbruksønsker har skapt et overopphetet

Default thumbnail

Helse på skinner

Offentlige helsetjenester kollapset etter apartheid-regimets fall. Innbyggerne bor langt fra sykehusene i

0 kr 0