Britisk EU-joker

Mens Boris Johnsons konservative parti vil forlate EU og Jeremy Corbyns Labour er opptatt av å forsvare arbeidstakernes rettigheter, er anledningen kommet for Storbritannias tredje parti til å kapre de britiske EU-tilhengerne.

«Stopp brexit» var det tilsynelatende enkle løftet til Liberaldemokratene som ga Storbritannias tredje største parti en andreplass i EU-valget i mai.1Et valg landet oppdaget sent at de måtte delta i ettersom utmeldingsforhandlingene med EU ennå ikke var over. Siden har det slått De konservative i et viktig suppleringsvalg og tatt imot avhoppere fra både toryene og Labour.

I flere tiår har Liberaldemokratene forsøkt å endre det politiske landskapet i Storbritannia med ambisjonen om å bli en britisk kopi av Demokratene i USA, det vil si et næringslivsvennlig sentrumsparti. Etter den katastrofale deltakelsen i David Camerons konservative regjering (2010–2015), har partiet med sin kamp mot brexit endelig fått en sak som appellerer til skuffede velgere på begge sider av den politiske skalaen. Men partiet mangler en tydelig strategi.

Etter folkeavstemningen om brexit i 2016 har Liberaldemokratene gått imot alle kompromisser, med unntak av forslaget om en ny folkeavstemning. Samtidig har de inngått valgsamarbeid med konservative parlamentsmedlemmer som Rory Stewart, som stemte for Theresa Mays brexitavtale. De har også tatt imot flere nokså illiberale avhoppere, som parlamentsmedlemmet Phillip Lee, som er imot både likekjønnet ekteskap og innvandrere.

Kort fortalt fant SDP og Det liberale parti sammen mot det de kalte loony left, skrotvenstre.

Alt tyder dermed på at liberaldemokratene er åpne for en allianse med toryene, selv om flertallet der er for brexit, men ikke med Labour. Ingenting er verre enn utmelding uten avtale, gjentar de til stadighet, men avfeier samtidig den enkleste løsningen for å forhindre det: et mistillitsforslag mot Boris Johnson og en overgangsregjering ledet av opposisjonslederen, Jeremy Corbyn.

Disse selvmotsigelsene må ses i lys av liberaldemokratenes fremste prioritering og årsaken til at partiet i sin tid ble stiftet, nemlig å sperre veien for den radikale venstresiden.

Allianse mot fagbevegelsen

For Det liberaldemokratiske parti har røtter i to vidt forskjellige jordsmonn. På den ene siden ruinene etter Det liberale parti som dominerte britisk politikk på 1800-tallet, men ble redusert til et blast middelklasseparti etter at Labour dukket opp i 1900. På den andre siden en gruppe kaldkrigende NATO-tilhengere og atomvåpenfantaster i Labours høyrefløy som brøt ut og stiftet Social Democratic Party (SDP) i 1981.

SDP og Det liberale parti dannet raskt en valgallianse, kalt Alliansen. Her fant de sammen i saker som europeisk integrering og å bevare Storbritannias atomvåpen, samt at de begge foraktet de nye sosiale bevegelsene på venstresiden og antirasismen til det de kalte loony left, skrotvenstre. Men framfor alt var partnerskapet forankret i motstand mot fagbevegelsen, et standpunkt som passet perfekt med tidsånden i Storbritannia. Margaret Thatcher var nettopp valgt på løftet om å knuse arbeiderbevegelsen, som ifølge henne hindret en nødvendig modernisering av industrien.

Da Thatcher angrep de streikende gruvearbeidere i National Union of Miners i 1984, valgte Alliansen hennes side. Liberalernes partileder David Steel mente streikelederen Arthur Scargill forsøkte å «utvide det marxistiske imperiet», mens SDP-leder David Own minnet velgerne om at Scargill hadde vært et «aktivt medlem av Kommunistpartiet», et parti hvor «målene helliger midlene». Det ferske sosialdemokratiske partiet stemte i parlamentet for en resolusjon til støtte for streikebrytere og skjelte ut regjeringen for å ikke å slå hardt nok ned på streiken.

Angrep fra høyre flanke

Parlamentsvalget i 1983 var Alliansens høydepunkt, med 25,4 prosent av stemmene (mot 27,6 for Labour og 42 for de konservative). Da de to partiene slo seg sammen i 1988 og ble til Liberaldemokratene, hadde de en velgermasse som Labour måtte vinne tilbake for å ha håp om å komme til makten. Etter at Tony Blair tok over Labour i 1994, og dro partiet i nyliberal retning med «New Labour», var samarbeid ikke lenger utenkelig. Blair ville ha et partnerskap mellom de to partiene og gikk så langt som å antyde på Labours hundreårsjubileum i februar 2000 at stiftelsen av Labour var et historisk feiltak, fordi det hadde splittet det progressive flertallet.

Det ble ikke noe samarbeid og Liberaldemokratene reagerte på New Labours høyrevridning med å gå til venstre. Under den folkelige sosialdemokraten Charles Kennedys ledelse nølte de ikke med å opponere mot Blair. De gikk blant annet imot invasjonen av Irak og kritiserte innskrenkningen av individuelle friheter under dekke av «krigen mot terror».

I valget i 2005 klarte de også å erobre Labour-bastioner som Manchester, Leeds, Cardiff, Bristol og London. Men partiets høyrefløy likte ikke Kennedys moderate linje, spesielt ikke hans veto mot privatisering av postvesenet. I 2007 erstattet de ham med en adelig ung mann som behersket fem språk: Nick Clegg. Dermed gikk partiet igjen til angrep på Labour, men nå fra høyre flanke.

Clegg-boblen som sprakk

Upåvirket av tvilen den pågående finanskrisen sådde om markedsliberalismen, publiserte Clegg i 2009 pamfletten The Liberal Moment, der han kritiserte en allmektig stat som var «i utakt med vår tids krav». Partiet innså at budskapet – som allerede ble brukt av New Labour – ikke vekket særlig entusiasme, dermed gikk Liberaldemokratene inn i valgkampen i 2010 med et så upolitisk budskap som mulig, og begrenset seg til å kritisere de andre partiene for «brutte løfter» og å love «ærlighet» i politikken. «Brutte løfter. Det har det vært mange av de siste årene», klaget Clegg i en video på YouTube. «Landet vårt er overstrødd med brutte løfter. […] Jeg mener tiden er inne for å gjøre saker og ting annerledes. Jeg mener tiden er inne for å jobbe for rettferdighet i Storbritannia. Jeg mener tiden er inne for at løfter blir holdt.»

Liberaldemokratene kom også med løfter. Et av dem fant gehør hos partiets mange høytutdannede velgere, nemlig å fjerne skolepengene på universitetet. «Jeg mener at unge folk ikke skal nedlesses med så mye gjeld allerede før de har tatt sine første skritt i arbeidslivet», sa Clegg.

Clegg fikk vind i seilene og meningsmålingene gikk i hans favør. Med sitt gutteaktige ansikt og en sjelegranskende måte å snakke på, framsto han som den «ærlige fyren» landet trengte i en tid hvor en rekke underslagsskandaler hadde diskreditert politikerklassen enda mer. Noen meningsmålinger antydet at han vil vinne valget og pressen mente at kongeriket var rammet av «Cleggmania». Valgresultatet 6. mai 2010 viste at Clegg-boblen bare fantes i mediene: Partiet økte bare oppslutning med knappe ett prosentpoeng og mistet fem seter i parlamentet.

Katastrofal koalisjon

Ettersom de konservative ikke fikk rent flertall, kom Liberaldemokratene til makten i en koalisjonsregjering som ville vært utenkelig i Kennedys tid, men i The Liberal Moment hadde Clegg erklært at den eneste alliansen han utelukket var med Labour, som fortsatt var for «kollektivistisk».

I valgkampen hadde De konservatives leder, David Cameron, lovet britene en brutal økonomisk kur. Sammen med finansminister George Osborne og en regjering med et rekordhøyt antall mangemillionærer, holdt han løftet sitt. Liberaldemokratene skrøt av alt de hadde fått gjennomslag for i regjeringen – for eksempel legalisering av likekjønnet ekteskap i 2013 – men Cleggs rykte fikk seg en ubotelig knekk da han gjorde helomvending om skolepengene. I stedet for å gjøre slutt på årelatingen av studentenes lommebøker, gjorde regjeringen den verre. Clegg skulle senere skrive at alle hans forsøk på å forklare «denne politikkens logikk […] ikke hadde noen sjanse mot basale emosjoner».2Nick Clegg, Politics. Between the Extremes, The Bodley Head, London, 2016.

Partiet utnytter så godt det kan pressens hat mot konservative brexiteers og «raddisen» Corbyn.

Koalisjonen var en katastrofe for Liberaldemokratene. De klarte ikke å få gjennomslag for noen av sine kjernesaker, men delte ansvaret for de økonomiske innstramminger som i snitt skar bort ti prosent av britenes inntekter. Mens De konservative brukte koalisjonen til å kvitte seg med sitt image som the nasty party, ble Liberaldemokratene likevel skadelidende. De fikk bare åtte prosent av stemmene i parlamentsvalget i 2015 og mistet sin tradisjonelle rolle som Storbritannias tredje parti til UK Independence Party (UKIP), som gikk til valg på å melde landet ut av EU.

Nytt nederlag

Det gikk ikke særlig bedre etter det. Partiet forsøkte å få britene til å glemme den katastrofale koalisjonsregjeringen med en ny partileder i juli 2015, den fromme anglikaneren og sentristen Tim Farron. Men det liberale sentrum var under angrep fra alle kanter. Til høyre ble toryenes reaksjonære fløy stadig mektigere, mens Labour hadde valgt venstremannen Jeremy Corbyn til partileder bare noen uker i forveien. Farron reagerte med å kalle Corbyn «historiens verste politiske leder» og hevdet at Labour-lederen var fast bestemt på å «rive istykker vårt næringsliv i jakten på sin egalitære fantasi».3Pressemelding 16. januar 2016. Corbyn var en så farlig mann at Liberaldemokratene umiddelbart annonserte at de var villige til å gå i en ny koalisjon med De konservative om det kunne stanse Labour.

Brexit-avstemningen i 2016 ga partiet en sjanse til å markere seg. Mens konservative brexiteers kritiserte EU for overdreven arbeidslivsregulering og Corbyn anklagde unionen for å være på arbeidsgivernes side, hyllet Liberaldemokratene ukritisk det britiske EU-medlemskapet. Farrons tiltro til demokratiet var ikke nok til å få ham til å akseptere urnenes dom: Han ville at partiet skulle jobbe for en ny folkeavstemning. Var ikke det respektløst overfor velgerne, spurte den kjente liberaldemokraten Vincent Cable, mens tidligere partileder Jeremy «Paddy» Ashdown lurte på om remain-stemmerne virkelig ønsket en ny runde.4Heather Stewart og Jessica Elgot, «Lib Dem split emerges over policy of seeking second EU referendum», The Guardian, London, 19. September 2016.

Med støtte fra Clegg avfeide Farron disse innvendingene og lovet en ny folkeavstemning i valgkampen før parlamentsvalget i 2017. Det endte med et nytt nederlag: Liberaldemokratene stagnerte på åtte prosent nasjonalt. Clegg mistet sitt sete i parlamentet til Labour og skiftet beite som lobbyist for Facebook.

Den evige tredjeplassen

Nå synes vinden å ha snudd igjen. I en paradoksal situasjon der næringslivsledere har mistet sine privilegerte kommunikasjonskanaler inn i regjeringen – inntil nå har de alltid kunnet stole på at minst et av de to store partiene forsvarte deres interesser (som oftest begge) – framstår Liberaldemokratene som partiet for arbeidsgiversidens EU-tilhengere.

Partiet ledes nå av Jo Swinson, som hadde flere ministerposter i regjeringskoalisjonen med De konservative, og utnytter så godt det kan pressens hat mot konservative brexiteers og «raddisen» Corbyn. Partiet har også tatt imot proeuropeiske avhoppere fra De konservative og Labours høyrefløy.

Men mediene er ikke det samme som den offentlige opinionen. På tross av all støtten lover meningsmålingene ikke annet enn den evige tredjeplassen i et eventuelt parlamentsvalg. Partiets rolle kan dermed begrense seg til å karre til seg noen stemmer fra proeuropeiske Labour-velgere og dermed gjøre Boris Johnsons liv litt lettere. Spesielt med tanke på at Swinson 9. september lovet at hun simpelthen vil annullere brexit hvis Liberaldemokratene får flertall. At hun er rede til å tråkke på stemmene til de 17 millioner britene som stemte for å melde Storbritannia ut av EU, kan raskt få Johnson til å gjøre det samme mot de som stemte for å bli værende.

Oversatt av redaksjonen

Richard Seymour er forfatter av The Twittering Machine (The indigo Press, Southampton, 2019).

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Mål uten miljøgevinst

Neste sak

I sammenbruddets tjeneste

Andre saker om Storbritannia

I Orwells fotspor

Etter fire tiår med nyliberalisme og stadige kutt i sosial- og helsebudsjettene

0 kr 0