Oslo 19750918 . Dikteren Jan Erik Vold og Briskebytrikken. FOTO: STIG NÆSS

Volds virkelighetsbilder

Den evigunge poeten, vismannen og trubaduren Jan Erik Vold fyller 80 år 18. oktober. Det er en anledning til å feire et spesielt forfatterskap og fenomenet Vold med et tilbakeblikk på hans diktning fra 1960- og 1970-tallet.

Siden debuten i 1965 har Jan Erik Volds primære bidrag til poetisk fornyelse vært å flytte grenser for hva som er lov, kutyme eller meningsfullt å si. Og å insistere på at han beskriver en virkelighet og knytte den til sitt navn, våge å stille sin verden i sentrum og bruke språket kritisk: «jeg prøver ikke / være morsom, jeg er bare ute og går i språket».

Et av de definitivt grensesprengende Jan Erik-øyeblikkene kommer når dikteren i «Funny» (Mor Godhjertas glade versjon. Ja, 1968) fremstiller sin egen fødsel, som et under, men uten sentrallyrikkens tunge metaforikk, heller som et kappløp. Først til zygoten: «SORRY BRØDRE, DET BLE MEG».

Det var for drøyt femti år siden han leverte sin karakteristiske greie. Med bakgrunn i aktive iakttagelser og litteraturstudier i Oslo, Uppsala og fra høsten 1962 i Santa Barbara, California, fremsto Vold som en av de unge som var lei den litterære tradisjonalismens utslitte trylleformularer. Dette utsnittet fra «God dag!» (kykelipi, 1969) sier sitt: «Hvordan står det til? / Svømmer vildanden fremdeles stille? / Og dei gamle fjell i syningom / er de alltid eins å sjå?» Vold leste ikke dikt som en høystemt 17. mai-taler.

I en selvbevisst 60-tallsgenerasjon der maktkritikk stadig vokste seg sterkere, hadde Vold mange han kunne tale til. Øverland var ut, Dylan, Baez og Beatles var in. Det var også europeiske modernister, men Vold holdt avstand til den parnassopphøyde sensymbolismen à la T.S. Eliot og Paal Brekke. Han verdsatte noen av gamlingene, som Kristoffer Uppdal og Claes Gill, Gunvor Hofmo og Tarjei Vesaas, Rolf Jacobsen og Olav H. Hauge. Det var NRKs Ønskediktet i sin arkaistiske utgave han hadde bakfot på. Protestdikter skulle Vold især bli på 90-tallet, med Ikke (1993) og Kalenderdikt (1995), som byr på en lang rekke kampsaker i diktform. Han protesterte mot at gamle Bislett Stadion skulle rives og at det var farlig glatt i gatene. Han syntes at kongen burde besøke bankofrene på linje med de stormutsatte, og forsvarte aktivist Stein Lillevolden mot «Storevolden».

Den tidlige kjernen i forfatterskapet, Mor Godhjerta, ble i vår gjenaktualisert av Kaja Schjerven Mollerins monografi Historien om Mor Godhjerta. Diktsamlingen som i original telte hele 256 sider har Vold selv kalt sin Blonde on Blonde, med andre ord et epokegjørende dobbeltalbum. Året etter kom den spinnville provokasjonen av en oppfølger, kykelipi, som Mollerin kaller «den frekke, fandenivoldske søsterboka». Helt fra forfatterskapets begynnelse markerte Vold et språkkritisk talent. I Mor Godhjerta, hans femte bok, fortsatte han sin kritikk av språkstrukturer, samtidig som samfunnskritikken begynte å folde seg ut. Mor Godhjerta representerte en sterk vilje og evne til å fortelle historien om byen Oslo og nettverket av mennesker som dikteren inngikk i.

Kombinasjonslek og krigsmotstand

Vold utga sin debutsamling mellom speil og speil i 1965, tre år etter at den rimete tradisjonalismen hadde fått sin forsinkede vakre død med Gunnar Reiss-Andersens År på en strand. Især delen kalt «Frosne ord» var preget av formeksperimentering. Det sentrallyriske «jeg» vender seg mot speilet og transformeres. Virkelighetsbildet er gjennomstrukturert og geometrisk, noen dikt ligner bygninger av bokstaver, andre er både yin/yang-formet og bølgelignende (og foregriper «Bølge» i kykelipi).

Året etter kom to nye samlinger. HEKT har stort sett korte og harde dikt med hyppig linjeskift, innrammet av en tekst gjennomsyret av krigsvirkelighet: Vietnam. Det amerikanske soldatbrevet som omgir boka slutter med «love», et ord den hippie-anglofile Vold skal gjenta flere ganger i Mor Godhjerta. Men før HEKT kom blikket, en ordmaskin som gjentar de fem ordene IKKE BLIKKET DU FANGER MEG, i stadig nye rekkefølger og permutasjoner. Den strukturalistiske kombinasjonsleken videreføres i kykelipi-diktet «A/D/E/P/S». Her ligger en spade gjemt, og Vold skulle i Elg (1989) spørre: «Vet Oslo byråd hva en spade er?» Byfornyelsen ble til «byfordyrelsen», på folkemunne og hos dikteren.

Et par andre dikt fra kykelipi er beslektede ordspill: «Tilfluktsrom» (som blir til «Tullfliktsrom») og ikke minst norsk litteraturhistories største (og mest fortjente) latterbrøler, «Kulturuke». kykelipi inneholder også et tittelløst dikt: «innerst i det hvite / er noe rødt – // det er kastanjeblomster / jeg snakker om // kstnjblmstr» dette kortdiktet er mer enn et formeksperiment. De-vokaliseringen alluderer til urbanmiljøets avblomstring, men siden det er skrevet på slutten av 1960-tallet, vandrer tankene til defolieringen, den kjemiske fjerning av løv fra vietnamesiske skoger, USAs triumfferd som vendte seg til historisk nederlag (i Bok 8: Liv fra 1973 får kastanjeblomstene tilbake sine vokaler).

I kykelipi er det få pausedikt (eller buljongpar, som det het blant datidens skøytepublikum, der Vold var fast innslag). Blant de mest bemerkelsesverdige tekstene er de antipoetiske «Faen i helvetediktet» og «Pornodiktet»:1Volds pornodikt skulle få en frekkere oppfølger i «Fittediktet» til Cindy Haug, Fridikt nr. 2, Futurum Forlag. Noen måtte sette denne tidstypiske avpuritaniseringen på trykk, noen måtte på benjaminsk vis være solidarisk med samtiden, også for å erte kulturminister Kjell Bondevik (onkelen til Kjell Magne) og kritikere som lot til å leve på 1950-tallet.

De 24 kortdiktene «Teuves» (tittelen inspirert av Gunnar Ekelöfs «Strountes») er så å si alle morsomme, mens det småfrekke «Uselvstendige verb» gir akkurat det tittelen lover: «være / bli / hete / synes / og kalles». Sovjetunionen får sitt i «Dagens tsjekkiske», mens USA får to: det anaforiske «Ukedikt» samt det naivistiske «hei johnson / jeg har et forslag // om vi holder opp å skrive / om vietnam // vil du da holde opp / å bombe i vietnam ok». Naivt er også perspektivet i «Varehus»: «Alle damene smilte / og hadde pene klær på. De som ikke // hadde stang / oppunder skjørtet / var ekspeditriser.» Diktet «Det døve øret» byr på en paradoksal genistrek, mens den milde satiren i «Gir» fremfører en basal analyse av setningen SONJA GIR HESTEN SUKKER.

Sonja, ja. Kongeriket Norge (av dikteren flere steder kalt «Gnore», hvilket ble en del av det forfatter Øyvind Berg har kalt «fellesvokabularet», som Vold utvider med sine nyord) hadde fått en ny kronprinsesse i 1968. Vold kaster ikke brostein på kongehuset, bare erter litt skjelmsk.

Byutviklingsblues

I sin intro til Historien om Mor Godhjerta kommenterer Mollerin mange aspekter av bokas tilblivelse og bakgrunn, eksempelvis tittelens tilknytning til både en vei på Bjølsen og en fordums kiosk i Maridalsveien. Denne omfangsrike diktutgivelsen på tampen av 1968 handlet ikke minst, som Mollerin skriver, om en by i forandring.

Mottakelsen av Mor Godhjerta var blandet. Tradisjonalisten Eiliv Eide i Bergens Tidende var både-og, mest og: «Man leter forgjeves etter de store dybder». Mollerin peker med rette på en rekke dikt som har fått for lite oppmerksomhet, især «Det alle vet», der havet er gjennomgangsbilde og døden enda mer nærværende enn i samlingens øvrige melankolske dikt: Farens bortgang ligger like under overflaten. Her finner vi så sannelig «de store dybder» som Eide savnet. Mollerin gir også mye oppmerksomhet til Briskeby-diktene og til Volds biografi og arbeidsnotater, som hun har fått velvillig tilgang til. I arkivet, delvis oppbevart i gamle Cornflakes-pakker, ligger også notater om det nære forholdet til faren Ragnar, som advarte mot totalitære ideologier og som døde altfor tidlig på sin arbeidspult i Dagbladet.

Et av Volds ferieprosjekter, til Grønnligrotta i Rødvasdalen nord for Mo i Rana, er gjenstand for Mor Godhjertas tredje siste dikt, der den tematiske tråden fører oss fra «gørra» til «noe VAKKERT», fra Munchs Syk pike til Nietzsches sommerhus i Sils-Maria, fra Gustavs gate til San Francisco – en vandring gjennom verden, en vandring i og gjennom språket, uten The Waste Lands 433 noter, men med mange navn, ikke minst fornavn.

«Sveve sveve – Francis og Jan Erik» beskriver poetens møte med professoren og Gyldendals hovedkonsulent Francis Bull, som på 1960-tallet plutselig ble hele Norges litteraturforeleser den gang alle så på NRK. De «bor tvers over gaten for hverandre, like der / Briskebyveien krysser Holtegata hvor trikken / svinger, jeg kaster alltid et blikk / opptil ham når jeg kommer hjem for kvelden». Og Bull svarer på diktet med et håndskrevet kort som hyller «Deres evne til å følge et assosiasjonsforløp, med dets buktninger, innskudd og likevel sammenheng. Deres evne til å leke med sproget, Deres presisjon i uttrykket, selv når De er mest skøyeraktig».

Dikterens forhold til Briskeby står sentralt. Her bodde Vold, oppvokst på Bolteløkka en kilometer mot nordøst, på hybel hos Albin Upp, i et trehus ved byens krappeste trikkesving. «Bo på Briskeby Blues» består av 57 kvartettstrofer og er selve trikkediktet til Vold. I forløperen «Trikkeskinnediktet» er han på nippet til å si at trikkeskinnene binder byen fast, men slår kontra: nei, ikke binder, kanskje er trikkeskinner heller et frihetssymbol. Briskeby-diktet er et herlig vandre- og vennedikt, et dikt om en bydel der trehusene en gang var i flertall og Briskeby var veldig ulik Riddervolds gate på andre siden av Welhaven-statuen, men i nye «Gnore» kom riving på mote. Diktet er et av mange der venner er nevnt med fornavn, «en innforstått tone», påpeker også Mollerin, både fordi «noe annet ville vært kunstig for poeten» og fordi omtalen av vennenes flettverk viser en bluferdighet, «en form for sjenerthet som kler frekkheten og freidigheten ellers i boka godt».

«Bo på Briskeby Blues» er også et lærerikt dikt, der vi for eksempel får vite at den velhavende Gyldenløves gate en gang ble kalt Bondejordet. Nå dukker ordet kitchenette opp, i reklame for en fancy leilighet til salgs i President Harbitz gate, 56 kvadrat til 170 000 kr, den gang en formue: «den slags hus / er beregnet på fienden», skriver Vold. Eller de rike svina, som det en gang het.

Haiku-tendenser

På slutten av 1960-tallet oppsto det politiske og litteraturpolitiske motsetninger blant de sosialt bevisste modernistene, enige mot mye, men ikke like enige for noe. Georg Johannesen sto Jan Erik Vold nært, og Vold beundret Johannesen som en spesielt formbevisst dikter, men de hadde sine krangler om Sovjet og Cuba. Vel så mye avstand skulle han få til nære Oslo-kolleger. I 1966 ble Vold med i litteraturtidsskriftet Profil, men ble i likhet med kollegene Olav Angell, Paal-Helge Haugen og Einar Økland ikke med på det maoistiske eventyret, i motsetning til redaksjonsmedlemmer som Tor Obrestad, Dag Solstad, Espen Haavardsholm og Helge Rykkja.

Sistnevnte er tillagt den anonyme, negative anmeldelsen av Mor Godhjerta i Profil, omtrent samtidig med SUFs transformasjon til SUF (m-l) vinteren 1969. Anmelderen skriver at boka åpenbart må ha vært skrevet for å «ergre sosialister», og finner Mor Godhjerta-skikkelsen småborgerlig, opptatt av private anliggender. Plutselig ser vi en maoistisk avstandtaken til Vold som er like moraliserende og reduksjonistisk som kritikken til høyborgerlige tradisjonalister. Muligens irriterte de seg over byvandring uten politisk mål og mening etter mønster av Maos lange marsj. Men «kanskje tar Vold til orde for en annen form for radikalitet», som Mollerin skriver. For Vold klarer å kjempe mot urettferdighet og diskriminering uten å iføre seg en partitro uniform. Han var en fritenker som fikk sin opprørske indian summer på 90-tallet. Og han skulle komme til å samarbeide videre med de fleste av ml-kritikerne/forfatterne, både i Vinduet i 1970–1974 og Basar på slutten av samme tiår.

På starten av det nye tiåret kommer den haiku-orienterte samlingen spor, snø (1970). Vann har alltid vært viktig for svømmeren Vold og er her et hovedelement: «tre dråper vann / speiler verden oppned / oppned oppned», eller «du ser på meg / jeg ser på deg / vann = vann» og «dråpen / henger der / ikke». Kanskje stemmer det at Alt er vann / om du ser lenge nok, som er tittelen på Volds gjendiktning av amerikanske Robert Creeley i 1972.

Sirkel, sirkel – boken om prins Adrians reise (1979) er beslektet med haiku-tendensen fra spor, snø, men er unik i sin globale, sirkulære årvåkenhet og en god porsjon miljøbevissthet, som når den reisende gjennomgangsfiguren Adrian bekymrer seg, i «Med globus i hånd, en sen nattestund», over asfalt så kloss opptil Sequoia-trærne i California. «På bryggekanten til Stillehavet» forærer en fugl prins Adrian en dobbeltbunnet livsfilosofi: «Jeg / er / glad / jeg // er til. Det er fint at man ikke / skal / leve / evig. (…)»

I et dikt med en annen ramme, valgslektskapskollega Kjell Heggelunds «Juli» fra 1969, lyder siste strofe: «og tenke på hvor glad man er / fordi man er til / og at det er fint at man ikke / skal leve evig». Andre tekster fra Adrians reise som er verdt å trekke frem er Hokusai-diktet, som handler om alderens paradokser, Mishima-diktet som kretser rundt et stadig voksende Vold-tema, ingenting, her koblet til harakiri. Og dikteren forbereder kapitalismekritikken i Elg, IKKE og Kalenderdikt (1989–1995) med serien «Pengene kastet på sjøen» (I-V). 2For mer om Jan Erik Volds diktning på 1980- og 1990-tallet, se Arnstein Bjørkly, «Vold, Ikke-Vold. Nostalgi og snuoperasjon i Jan Erik Volds lyriske produksjon», Lyrikkmagasin 7, Den norske lyrikklubben, 1996.

Forbindelseslinjer

De første tiårene vandrer Vold i språket, prøver ut grensene for diktspråk med tegneseriebobler som «surkl surkl» (fra «Tang»). Det er i dag lett å ta slike og andre Vold-påfunn som en selvfølge, men den gang hadde ingen gjort slikt før her til lands. Øyvind Berg, en poetisk slektning, skriver at Vold bedriver et «grunnstudium av morsmålets prosodiske ressurser»: Han flytter, bender, vrir og vrenger på elementene, så godt som ingen er unntatt. I en særstilling kommer virkeligheten, et ord som florerer i samlingene fra slutten av 1960-tallet. Virkeligheten blir i «Diktet som henger i en rød tråd» (1968) forsvart mot alternative sannheter. Et nærliggende eksempel er «Om kriveligheten» (1969), det vil si den som er mye kriveligere enn virkeligheten.

Mollerins Vold-lesning legger trykket på virkeligheten: I Mor Godhjerta er dikteren «opptatt av virkelighetsbilder, i minst to betydninger av ordet. Han utforsker egen og andres oppfatning av virkeligheten; hva slags status man gir den, hva slags temperament man er utstyrt med». Og ikke nok det – med avsats i et nøkkelsitat antyder hun at Jan Erik Vold faktisk er en av fadderne til vår tids virkelighetsfiksjon: «I et notat fra slutten av desember 1967 skriver Vold: ‘Enhver likhet mellom bokens personer og personer fra virkeligheten, levende eller døde, er intet annet enn tilsiktet.’ Lest i lys av vår tids debatt om virkelighetslitteraturen, er dette en innrømmelse til å smile av: Hvis leseren synes det ligner, så er det faktisk meningen!»

Mollerin skriver også noen interessante linjer om Volds interesse for Susan Sontags Against Interpretation (1966) og finner klare forbindelseslinjer angående evnen til å tolke betydninger. Og både ut fra diktene og fra Volds Cornflakes-arkiv viser hun noen tydelige spor til både surrealisten René Magritte og filmskaperen Michelangelo Antonioni i siste del i Mor God-hjerta, «Ja». Antonionis Blow-Up (1966), var den aller siste filmen Vold så sammen med sin far, og noen uker senere skriver han en klar kronikk om den i Dagbladet. Filmen er nevnt to ganger i Mor Godhjertas avslutningstekst, «Det store grønne sommerdiktet, tror jeg», men det er strengt tatt i dagbladkronikken og i Volds notatsamling at Volds lesning av Blow-Up finnes, og Mollerin har sammenfattet lesningen presist: «For Vold skiller Blow-Up seg fra Antonionis øvrige filmer fordi hovedpersonen ikke har kjærligheten som lidenskap, men virkeligheten.»
La oss avslutte med Volds eget «Punktum» fra S (1978):

Et
punktum – en like god
åpning
som

noe annet:
Det
blåser.
Punktum.

© norske LMD

Arnstein Bjørkly er kritiker.

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Famlende frigjøring

Neste sak

Ode til det levende billede

Andre saker om Litteratur

Hinsides reparasjon

Hva ville skjedd hvis Alan Turing ikke begikk selvmord, Storbritannia tapte Falklandskrigen

0 kr 0