«Du kan bli her oppe og lade deg, hvis du vil», sier Miranda tilsynelatende kryptisk til Adam i Ian McEwans Maskiner som meg, men linjen gir mening ut fra tittel og omslag: Adam skal mer enn «lade batteriene» i metaforisk forstand, han er en intelligent maskin, og han forstår budskapet.
Roboter, androider og replikanter har lang fartstid i litteraturhistorien. Mary Shelleys Frankenstein (1818) er romantikkens store klassiker, med etterfølgere som Carlo Collodis Pinocchio (1883), Villiers de L’Isle-Adams L’Ève future (1886) og ikke minst Philip K. Dicks Drømmer androider om elektriske sauer? (1968), romanen bak Ridley Scotts film Blade Runner. McEwans roman om maskinen Adam er i tillegg en kontrafaktisk fiksjon.
Kontrafaktisk faghistorie var i vinden for noen tiår siden og eksisterer ennå. Sjangerens standardspørsmål er: Hvordan hadde historien utviklet seg hvis en nøkkelhendelse hadde fått et annet utfall? Tenk bare på slaget om Narvik, Dunkerque eller Stauffenberg-attentatet mot Hitler. Kontrafaktiske grep har etter hvert fått gode livsvilkår i historiske romaner der politiske veivalg står sentralt, som Robert Harris’ Fedreland (1992): Frem til 1942 følger romanen et faktisk historieforløp, før historien sporer av, Hitler vinner andre verdenskrig og bor i romanens nåtid, året 1964, i Albert Speers nye Berlin.
Philip Roths Konspirasjonen mot Amerika (2004) handler om flygerhelten og pronazisten Charles Lindbergh som med slagordet «America First!» vinner presidentvalget i 1940 mot Franklin D. Roosevelt. Boken er utstyrt med et nesten femti siders etterskrift som forteller hva som egentlig skjedde. Nevnte Dick laget også en kontrafaktisk fortelling om USA etter andre verdenskrig: Mannen i høyborgen (1962). Av ferske kontrafaktiske romaner bør Laurent Binets prisbelønte Civilizations (2019) nevnes: Columbus mislyktes i sitt amerikanske erobringstokt, i stedet kom den søramerikanske urbefolkningen og tok Europa. Det kontrafaktiske med Maskiner som meg ligger i at den teknologiske utviklingen har gått betraktelig raskere, med PC, bredbånd og mobiltelefon allerede på 1960-tallet og sofistikert robotteknikk to tiår senere, samt at Storbritannia tapte Falklandskrigen mot den argentinske juntaen i 1982.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Kontrafaktisk valør
McEwans tidlige punk noir-stil ga ham tilnavnet «Ian Macabre». Siden den gang har han levert mange kritikerroste romaner, som klimasatiren Solar (2010), men kanskje mer imponerende er Nøtteskall (2016), Lørdag (2005) og Om forlatelse (2002). Nøtteskall er en viktig forløper for Maskiner som meg, ikke minst fordi den ennå navnløse fortellerstemmen har et kunnskapsomfang som bare Adam kan overgå, og begge befinner seg i en ufri situasjon. Lørdag knytter også an til den nye romanen gjennom hovedpersonens tekniske og kognitive presisjon. Dype politiske splittelser, især innen Labour, preger begge romanene. Om forlatelse får en personlig kontrafaktisk valør når den aldrende Briony forteller hva som skjedde for 50–60 år siden, og lyver for andre gang i romanen.
En maskin som siterer Schopenhauer om fri vilje, fortjener oppmerksomhet.
Nøtteskall har et plott fritt etter Hamlet, der onkel og usurpator Claudius har fått navnet Claude, mens «Hamlet» ennå er i sin mor Trudys mage. Han har (som ivrig lytter til morens radio, lydbøker, podkaster) bråmodne kunnskaper, dessuten er han allerede en vinkjenner av rang og kanskje en alkoholiker i emning. Og han vet at faren er i livsfare. Lørdag handler om en spesiell dag i London, 15. februar 2003. Nevrokirurgen Henry Perowne våkner for tidlig denne lørdagen, kanskje på grunn av et stort fly som synes å ha problemer. Selv om det er fridag svirrer tankene rundt pasienters ve og vel. På vei gjennom byen til squashkamp blir han stoppet av den historisk enorme demonstrasjonen mot Irak-krigen. Oppi kaoset kolliderer han nesten med tre lokale skurker på Tottenham Court Road. Under den påfølgende krangelen legger nevrokirurgen merke til at lederen Baxter viser tegn til den arvelige hjernelidelsen Huntingtons sykdom. Baxter og kompanjongene kommer til å oppsøke Perownes familiefest samme kveld. Om forlatelse dreier seg om en søsterkonflikt på 1930-tallet, med et etterspill når søstrene Cecilia og Briony begge blir sykesøstre i 1940 og Cecilias ungdomskjæreste Robbie er kommet tilbake fra Dunkerque.
Et mistenksomt overmenneske
Maskiner som meg utspiller seg tidlig på 80-tallet, både faktisk og kontrafaktisk.1Handlingen utspiller seg i 1982 eller senere, ettersom Charlies foreldrehjem oppgis å ha blitt solgt i 1982 og det er mange henvisninger til Falklandskrigen. Den fant – faktisk – sted fra 2. april til 14. juni 1982. Britene vant den faktiske krigen, mens den kontrafaktiske slutter allerede i april. Den 32-årige datanerden Charlie Friend bruker mesteparten av morsarven sin til å kjøpe robotklonen Adam. Ved hjelp av en netthåndbok monterer Charlie roboten som har et ferdig operativsystem og en potensiell personlighet. Kreasjonen av Adams personlighet vil han utføre sammen med sin nabo, den ti år yngre Miranda, doktorgradsstudent i sosialhistorie, som tidlig i romanen blir mer enn en god nabo, men forholdet er i ubalanse. Adam lades opp, øynene beveger seg, om enn litt kunstig. Han begynner å snakke, ber om klær. Adam, som inngår i en serie på tolv roboter, mens det er tretten av Eva, vil være et sivilisert menneske, og er ikke tenkt som sexleketøy. Det er nok heller ikke Eva-serien, som var utsolgt da Charlie skulle kjøpe et eksemplar.
Ikke desto mindre skal det vise seg at maskin-menneskene er programmert til å ha noe som ligner følelsesliv og kjønnsdrift, og Miranda skal få et godt øye til Adam, som hun kaller «bryggesjaueren fra Bosporos». Det ligger an til et sjalusidrama, idet Charlie føler seg som «den første som ble gjort til hanrei av en teknisk innretning». Men før vi kommer så langt, blir Charlie forbauset over hvor presis kunnskap ikke-spisende Adam har om matlaging. Nettoppkoblingen gir ham en overflod av kunnskap. En maskin som siterer Schopenhauer om fri vilje, fortjener oppmerksomhet. Han vet i det hele tatt uhyggelig mye, også om Mirandas fortid: «Ifølge mine undersøkelser de siste sekundene, og ifølge min analyse, bør du være forsiktig med å stole fullt og helt på henne.» Et mistenksomt overmenneske med en fabuløs database.
Thatchers nederlag
Men pipa skal få en annen låt når Adam hevder at han er forelsket i Miranda. Han er flink med ord, forfatter av to tusen haikudikt blir han også. Og tilnærmelser finner sannelig sted, takket være Mirandas nysgjerrighet. Hvordan Adam og hans like lever ut sine drifter, skal ikke sies her. Derimot må kuttbryteren nevnes: «Et sted i nakkegropen hans, rett under hårfestet, var det en føflekk. La jeg en finger mot den i cirka tre sekunder og deretter økte presset, ville han miste strømforsyningen. Ingenting, ingen filer, minner eller ferdigheter, ville gå tapt.»
Charlie forteller Adam at han vil slå ham av, men Adam svarer, ikke ulikt HAL i 2001: En romodyssé: «Med all respekt, synes jeg det er en dårlig idé.» Etter at Adam gjør nye tilnærmelser mot Miranda, leker Charlie gjentatte ganger med tanken om å «dekonstruere» ham. Men Adam vet hvordan han skal besvare trusselen. Så avløses sjokk av forsoning. Miranda prøver å forhindre en omprogrammering. Hun trenger Adams hjelp mot en skikkelse fra fortiden som snart slipper ut fra fengsel med et hevnmotiv. Hensynet til Miranda har en utsettende effekt på Charlies hevnprosjekt mot sin menneske-maskin.
Et viktig kontrafaktisk moment er at matematikeren Alan Turing, som var sentral i knekkingen av Nazi-Tysklands nye Enigma-kode i 1941, stadig er i live i det alternative 1982, og ikke begikk selvmord i 1954 etter en dom på grunn av sin legning (homofili var forbudt i Storbritannia til 1967). Sir Alan Turing har status som «presiderende geni for den digitale tidsalder». Charlie vet at Turing har skaffet seg en Adam, og antagelig dekonstruert ham, bit for bit. Senere, når Turing går med på å treffe Charlie, sier han: «Han ligger strødd utenfor benkene ved King’s Cross. Det er mye av vår programvare i den, men vi søker ikke om patent.» Ved å kombinere algoritmer og praktisk fornuft har Turing i romanen bidratt til den raske teknologiske utviklingen. Maskiner som meg alluderer her tidvis til Aldous Huxleys Fagre nye verden (1932), hvor romantittelen er hentet fra den siste replikken til Prosperos datter Miranda i Shakespeares Stormen.
McEwan gjør også Turing indirekte involvert i Falklandskrigen mellom Storbritannia og Argentina, der utfallet blir et annet enn i den referensielle virkeligheten, noe som ikke minst skyldes franske raketter med litt hjelp fra en engelsk legende: «Det må ha ligget Turing-algoritmer begravd i programvaren til 8-serien av Exocet-rakettene som et fransk selskap, MBDA, hadde solgt til den argentinske regjeringen.» Et fryktet våpen avfyrt fra jagerfly, med innebygd gjenkjennelsesevne. Mange britiske humanister betraktet krigen som anti-fascistisk, men ble i stedet konfrontert med den ydmykende «Senkingen» (romanens allmenne metafor for det britiske krigsnederlaget), og juntaen i Buenos Aires fester grepet om makten. Det sjokkerende nederlaget betyr at Thatcher mister mye av sin støtte, og Labour tar sjansen på å lansere en kandidat fra partiets venstrefløy med ekstraordinære talegaver: Tony Benn.2Tony Benn (1925–2014) het opprinnelig Anthony Wedgwood Benn. Han sa fra seg sitt adelskap og ble profilert venstreopposisjonell Labour-politiker gjennom flere tiår. Han var mer radikal i retorikken enn Thatchers faktiske motkandidat i 1983, Michael Foot, men mindre marxistisk. Tony Benns sønn Hilary (Labour) står bak den såkalte «Benn Act», loven som skal hindre Storbritannia å forlate EU uten en utmeldingsavtale.
Vitsen med spill og lek
Turing «hadde ofte i sin ungdom sagt og skrevet at i det øyeblikket vi ikke kunne se forskjell på maskinens og menneskets adferd, måtte vi gi maskinen menneskestatus». Etter knekkingen av Enigma-koden ble han mest kjent for artikkelen «Computing Machinery and Intelligence» (1950) i tidsskriftet Mind, der han foreslo en test for når vi har å gjøre med en intelligent maskin. Turing-testen går kort fortalt ut på at hvis en maskin klarer å kommunisere over en viss tid med flere mennesker uten at de merker at de kommuniserer med en maskin, så er maskinen intelligent. Og etter dette satte altså Turing, ifølge romanen, i gang med både internett og roboter.
Charlie har tidligere sitert «robotikkens første lov» etter sci-fi-forfatter Isaac Asimov: «En robot tillater ikke å skade et menneske eller passivt la et menneske komme til skade.» Dette er ord som gir gjenlyd når han fantaserer om «dekonstruksjon av Adam». Senere kommer Adam til å skade sin nærgående eier. Charlie lar seg overtale av Miranda til å kontakte Turing på en restaurant. Turing ringer noen dager senere. Han vil gjerne prate om Adam-serien. Og om Eva-ene: To av de fire Eva-ene en sjeik i Riyadh eide har begått selvmord, altså fremprovosert hjernedød. En Eva i London og en Adam i Vancouver er også døde. Mens Charlies Adam viser seg å være spesiell: «Av alle A-er og E-er vi vet om, er din den første som hevder å ha forelsket seg», forteller Turing, og er også «den eneste som har spøkt om vold».
Charlies indre visualisering av Turing er preget av minnet om en annen aldrende berømthet: «Igjen, i minnene, smelter hans fokuserte blikk sammen med blikket til den aldrende Lucian Freud, tretti år senere.» Freud døde i 2011, og sannsynligvis er historien om det kontrafaktiske treffet med Turing på tidlig 1980-tall, fortalt av Charlie etter 2010 en gang. Og denne tidsavstanden minner igjen om pur unge og fantasibesatte Briony som blir til den skarpe, eldre forfatterinnen Lady Tallis i slutten av Om forlatelse. Perownes kirurgiske presisjon i Lørdag kunne være et ideal for Charlie Friend. Og ikke minst er Adam intimt knyttet til McEwans «Baby-Hamlet» i Nøtteskall: Begge har en eventyrlig evne til å tilegne seg eksakt kunnskap om nærmest alt. Adams tragedie er at han som menneske-maskin ikke er programmert til å forstå vitsen med spill og lek, eksemplifisert ved hittebarnet Marks begeistring for dans: Karismatiske Adam blir satt ut av spill av en beundrer. Det er især Turing som vektlegger dette manglende trekket i den lange samtalen med Charlie.
Hinsides reparasjon
Turing-samtalene er et av romanens høydepunkt, spesielt det han sier om å imitere hjernen, at dette «imitasjonsspillet» er kjernen i kunstig intelligens. Å skape kunstig intelligens ble enda mer tidkrevende enn å knuse Enigma-koden: «I begynnelsen trodde vi at det ville ta oss omtrent ti år å lage en replika av menneskehjernen. Men hvert lille problem vi løste, førte til at en milliard nye dukket opp». Gjennom Turings nøkterne pessimisme forsvarer romanen sin kontra-faktiske metode. Den spør også om hvilke krav til modenhet som bør stilles til folk som skal oppdra kunstig intelligente vesener, især når maskin-menneskene kan være vanskelig å skjelne fra fødte mennesker. Både Miranda og hennes syke, kanskje sinnsforvirrede far, kommer med utsagn som peker i retning av at Charlie kan være en maskin, han også. En mulighet McEwan synes å erte leseren med også i den finurlige undertittelen: «og folk som deg».
Et problem med kontrafaktisk historiefortelling i fiksjonsform er hvor langt bakover i tiden man må gå før det faktiske råder grunnen. Var det virkelig en folkeavstemning om EF i 1975? Ja, med flertall på 67 prosent mot 33. Greit å huske i disse brexit-tider. Både når det gjelder bekreftelser og avkreftelser kan man si at kontrafaksjon og -fiksjon stimulerer kritisk tenkning, i motsetning til «alternative sannheter».
For et par måneder siden kom McEwans The Cockroach, en aktualitetssatirisk fortelling på hundre sider om en kontrafaktisk politisk strid: «Reversalists» mot «Clockwisers» i kamp for eller mot et nytt politisk-økonomisk system. Den tar, noe tittelen og hovedpersonens navn Sams antyder, utgangspunkt i Kafkas Forvandlingen om Gregor Samsa. Mens denne fortellingen om en kakerlakk som forvandler seg til britisk statsminister framstår som en satirisk smellbongbong, blir Maskiner som meg stående som en rikere fiksjon, med sitt uhørte sjalusidrama, sin situasjonskomedie av shakespearske dimensjoner, og maskiner som har oppnådd et svimlende intelligensnivå, men i noen tilfeller ødelegger seg selv: «Hinsides reparasjon.» Der vår Adam nok kom for tidlig til menneskepsykens irrganger.
© norske LMD
Ian McEwan, Maskiner som meg – og folk som deg, overs. Einar Blomgren, Gyldendal, 2019.
Arnstein Bjørkly er kritiker.
- 1Handlingen utspiller seg i 1982 eller senere, ettersom Charlies foreldrehjem oppgis å ha blitt solgt i 1982 og det er mange henvisninger til Falklandskrigen. Den fant – faktisk – sted fra 2. april til 14. juni 1982. Britene vant den faktiske krigen, mens den kontrafaktiske slutter allerede i april.
- 2Tony Benn (1925–2014) het opprinnelig Anthony Wedgwood Benn. Han sa fra seg sitt adelskap og ble profilert venstreopposisjonell Labour-politiker gjennom flere tiår. Han var mer radikal i retorikken enn Thatchers faktiske motkandidat i 1983, Michael Foot, men mindre marxistisk. Tony Benns sønn Hilary (Labour) står bak den såkalte «Benn Act», loven som skal hindre Storbritannia å forlate EU uten en utmeldingsavtale.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
