Vi, de forsømte

Mafiaens virksomhet er en altfor velkjent fortelling. Den formelpregede dramatikken står alltid i fare for å størkne, men Camorraens barn viser at mye kan unngås med ungdommers temperament og sensasjonslyst.

«Det er flere der han kom fra», lød bildeteksten i en Economist-artikkel om meksikanske narkokarteller for noen år siden, til fotografiet av et arrestert bandemedlem. Den resignerte kommentaren var ikke bare en mild underdrivelse. Den slumper også til å oppsummere kjernedramaturgien i brorparten av gangster- og mafiafilmer: Det står alltid en ny klar til å ta over. Så også med siste skudd på stammen, Claudio Giovannesis filmatisering av Roberto Savianos bok og manus, Camorraens barn.

Som i Matteo Garrones Gomorra (filmatiseringen av Savianos bokdebut) fra 2008, er vi nok en gang i den utarmede italienske byen Napoli. Femtenårige Nicola (Francesco Di Napoli) ser, tilsynelatende, med avtagende fascinasjon og tiltagende frustrasjon på pøblene som krever inn penger i bydelen, blant andre fra hans egen mor. Et drag av misunnelse kan heller ikke utelukkes. Det er nok av gleder han selv ikke har råd til. Så en dag får han og kompisene et lyst innfall, og karusellen er i gang. Det handler enkelt sagt om tilpasningsevne, i praksis: forretningsskikk. Hvis forretningslivet i bydelen handler om ran, pengeutpressing og kamp om narkomarkedet, vel, så er ikke det et uoverkommelig konsept å fatte for unge aspirerende profesjonelle. Og så går det slik man kan tenke seg, men Camorraens barn har likevel sine kvaliteter, også for de av oss som har sett mer enn vi orker av disse ritualene.

Selv om Camorraens barn ikke bringer oss all verdens nytt, så er dens forutsigbarhet først og fremst av strukturell art. Det er et begrenset antall variasjoner man kan gjøre av slike historier om å vokse med dårlige oppgaver. Til gjengjeld tar filmen kraft av lokalkoloritt og rollebesetning. Det er sjelden til hinder for revitalisering at hovedrollene er unge mennesker som opplever og føler seg fram i verden for første gang. Om fenomenet tenåringsgangstere ikke er direkte sjokkerende i våre dager, så kan likevel Camorraens barn påberope seg en viss originalitet, om så bare av statistiske grunner. Det er tross alt ikke så mange kriminalfilmer med hovedroller under lavalderen. Ruben Östlunds Play (2011) melder seg, likeledes Fernando Mereilles’ Guds by (2002), for ikke å glemme en eldre brasiliansk rakker, Hector Babencos Pixote fra 1981. Ellers er barn- og ungdomstid stort sett henvist til en slags prolog i disse filmene, som i Scorseses Goodfellas (1990) eller Leones Once Upon a Time in America (1984).

Flyktig makt

Det gjør alltid inntrykk å se barn som av nød blir brått voksne, og på aller verste måte. To uforenlige motiv kolliderer: barndoms uskyld og blodig kriminalitet. Den skal være temmelig blasert som gjesper av det. Så skal det også sies at det hjelper litt på innlevelsen å følge noen som ikke er skulende antisosiale fra første scene, men har flere gode enn dårlige intensjoner, slik som unge Nicola her. Man har også langt større tålmodighet med vinglete tenåringer enn med folk i 20- og 30-åra som går og harker på samme stadiet. Sånn sett har Camorraens barn mye som virker til dens fordel.

For hver nye mafiafilm blir programmer om sjimpanser mer tiltalende.

I tillegg har den Napoli. Å kalle besøket hyggelig vil være nokså upassende, men om ikke annet er det en befrielse å slippe evinnelige New York i en så uttværet tematikk som denne. Det er heller ikke den mest avanserte delen av næringslivet det handler om, for å si det pent. Våre unge helter lærer da også ganske kvikt av det de ser. Det er formende år for Nicola & Co, og lett å plukke opp spilleregler. Muligheten for å ta del i kalaset, eventuelt å ta seg til rette, eventuelt ta over, eventuelt over lik: Slike tanker modnes for hver dag som går og – som alle machiavellianere vet – for hver urimelige frihet den herskende (banden) tar seg overfor undersåttene. Går det for langt, vil de fortrengte melde sin gjenkomst, og opprøret ramme selv de lovløse herskere.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Underlig nok synes det ikke alltid å synke helt inn, at også neste generasjon kan snuble over genistreken Maktovertagelse. Så har man det gående. For hver nye mafiafilm blir programmer om sjimpanser mer tiltalende, selv om dynamikken er den samme: De yngre tar over når de er blitt store nok til å ta sjefen, enten de heter Corleone eller kalles «Småtassene» som i Guds by. Å regjere det uregjerlige samfunnet er ofte en flyktig maktposisjon.

Det skrankefrie samfunn

Det mest fascinerende med gangstersjangeren må være produsenters og publikums umettelige appetitt på fanteriet. Et snaut hundreår etter James Cagneys kjeltringer er det som om om det skulle være en brakende åpenbaring hver gang at fattigdom og anledning skaper tyv, at bordet fanger, at vold avler vold, at tyven tror at alle stjeler. Vi har flere dusin munnhell som oppsummerer erkjennelsespotensialet i gangsterfilmer, ordtak som gjerne er langt eldre enn kunstarten omtalt her. Så hvorfor gidder man?

Hvor er den som kan skjære gjennom, bruke sunn fornuft og oppvise rettferdighetssans?

En kjent forklaring er at de imøtekommer et utbredt savn, ikke bare av uinnskrenket autonomi (den infantile drømmen om å bestemme alt og gjøre som man vil), men også av et samfunn som, mafiaens uhyrligheter til tross, møter individet på et vis Storsamfunnet ikke gjør: direkte. Byråkratiet, med sine fremmedgjørende henvisninger til regler som må overholdes, prosedyrer som ikke er fulgt, blir til sammenligning et maskineri for å stikke kjepper i hjulene for folk. Det hender også at det unnlater å hjelpe når det virkelig trengs, attpå til mens administrasjonen av det hele får stadig flere etasjer. Denne skrotversjonen av offentlig forvaltning deles av alle som føler seg forfordelt på et eller annet vis, fra krenkede navere til stappmette hytteeiere som vil bygge boblebad i strandsonen. Hvor, sukkes det, er den som kan skjære gjennom, bruke sunn fornuft og oppvise rettferdighetssans?

En Big Daddy, unnskyld, Gudfaren, eller Tony Soprano eller, for den saks skyld, den vel så fiksjonaliserte Pablo Escobar. Den som setter skap på plass, eller helst: velter skrankene, den som beveger, rister og rydder opp, og slenger et bein til bikkja iblant. Bare det floskelhavet man må vade i for å beskrive disse ladningene indikerer hvilke fundamentale drifter som er i sving. Resten av denne motivkretsen fylles av slike machogreier som oser av øl, promp og helsetrøye: De som kutter fløffen og rødder opp, «handlingens menn».

Om ikke det alene skulle være forlokkende nok, har vi den utbredte indignasjonen antydet over, vi, de forfordelte og indignerte mot de der oppe, en forestilling med en dedikasjon som iblant grenser til det religiøse, og med en oppslutning som praktisk talt kan måle seg med verdensreligionene. Når to så basale behov pleies innen rammene av et semisamfunn med mer direkte relasjon mellom handlinger og bastante spilleregler, så blir det unektelig noe forløsende over det. Ting blir opp og avgjort, der og da, på godt og vondt. Mest av det siste. Å trues for penger av pøbler som knapt har fullført grunnskolen, det vil nok tære på tålmodigheten til de fleste. Bare spør unge Vito Corleone.

Det er ikke vanskelig å forstå lojaliteten til en don som gjør jobben myndigheter ikke mestrer. Bil stjålet? Datter voldtatt? Restaurant ramponert? «Vær så snill, Tony, kan ikke du ta noen telefoner?» All manusmekanikk til side, så minner disse eksemplene om den rettferdighetssans som tross alt er inne i bildet, og det er vel nettopp disse perverterte, mikrorevolusjonære impulsene som gjør slike eventyr så fristende å ta del i. Samtidig er det også disse aspektene som, sammen med gubbekitschen nevnt over, gjør dem så uendelig lugubre.

Også Nicola & Co får erfare den resolutte jussen i mafiaens semisamfunn, men – synd for dem – fra feil side. De får det nemlig for seg å rane en klokkeforretning. De har knapt rukket å springe ut og sette seg på scooteren før de blir kalt inn på teppet allerede i neste scene. De må levere tyvegodset tilbake til en lettet butikkeier. Man tar seg simpelthen ikke slike friheter i camorraens område. De er ille ute. Men for nesten å røpe altfor mye: De kommer i regjering, om enn en svært lokal en.

Pralende storsinn

Om en skulle ta gangsterfilmenes «revolusjonære» motiv helt til ende, så hører det som kjent til den revolusjonære dynamikken at godene omfordeles med karnevalesk rettferdighet. De mektige styrtes, de fattige bemektiger seg deres gods og gull, og velter seg lik lottomillionærer. Så også med Nicola og gjengen, selv om mesteparten ødsles i nese, røyk og drinker. Helsebetenkninger til side er det slett ikke de verste oppkomlingstaktene vi har sett i disse miljøene. Og her har vi en diskusjon som kan ta litt tid: Hvor satiriske var Coppola, de Palma og Scorsese i sine skildringer av folk som knapt kan lese og deres omgang med penger?

Ramler man uforvarende inn i rette parti av Sopranos, så er det nesten så man kikker etter om Sacha Baron Cohen er i ferd med å gjøre sitt fornødne på teppet i et hjørne. For mellom ganske skarpe, til dels analytiske dialoger, er det ofte så man krymper seg på deres vegne. Det er som å se Borat – med våpen. Gabba gool! De synes ikke å føle seg det minste fårete når de kjøper seg noens, gjerne en kvinnes, gunst med blomsteroppsatser, pels eller smykker. Så er da heller ikke «harry» et skjellsord i blingets rike. Det som vanligvis omtales som nyrik adferd skildres nesten uten unntak positivt: spandere, leke Robin Hood, slik som Pablo Escobar gjorde seg så populær på, eller som Nicola her, med overdådige gaver til mor, samt løfter til sine naboer om at de endelig skal slippe å betale disse beskyttelsespengene. Litt ostete, ville man vel tenkt, og kanskje flirt litt, hvis en voksen mann skulle sole seg i glansen av eget storsinn på denne måten, men en naiv unggutt som virkelig vil gjøre godt?

Å leve ved sverd

Det følger en viss oppriktighet med temperamentet til disse ungdommene, en troskyldighet som gjør dem lettere å engasjere seg i. Som antydet over vil sensasjoner på film sjelden svekkes med ungdom i rollene, og i tillegg følger fornemmelsen av å se vordende subkulturer i kim. Når vi her er i Italia, møter vi folk som (pop)kulturelt sett er litt avskjermet fra det vi kaller den vestlige verden. Om ikke miljøet nødvendigvis blir sitrende eksotisk av den grunn, så vekker det likevel en sterkere nysgjerrighet enn skandinaviske eller angloamerikanske tenåringer ville gjort.

Dessuten er ungdom, som kjent, ofte så rastløse og sensasjonslystne at action-kriteriene nærmest innfris av seg selv, og denne gjengen, for å si det litt tantete, utsetter seg for ganske risikable stimuli, innvortes som utvortes. Prognosene er neppe de beste for 15-åringer med slike vaner, og skulle man konsentrere denne og lignende filmer til et «budskap», et siste ordtak, så måtte det bli det bibelske «den som lever ved sverd, skal dø ved sverd». Selv om siste setningsledd fordamper før filmen er sett ferdig av de fleste i dette racet.

Roberto Saviano er på sin side den siste som skal beskyldes for skjønnmaling av mafiaen. Tvert om lever han til dags dato med politibeskyttelse på fjortende året, etter å ha gitt litterær form til sin avsky for parasittvirksomheten som har ødelagt hjembyen hans. Selv i en vital miljøskildring som Camorraens barn må man nærmest være blind for å unngå å se at gangstersamfunnet aldri vil nå mer enn noen skarve hakk over det en skribent kalte «grisetrauets moral». De største tar alt. Inntil videre. Det er flere der de kom fra.

© norske LMD
Camorraens barn (La paranza dei bambini), manus: Roberto Saviano, regi: Claudio Giovannesi, Italia, 2019.

Sverre V. Sand er kritiker.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Fatalt samrøre i Nord-Irland

Neste sak

Chile, en uttørket oase

Andre saker om Film

Virusfiksjon

Ni år etter at Contagion hadde premiere, har pandemifilmen fått ny aktualitet.Steven

Vals med sensuren

I 1965 tok DDRs kulturpolitikk en tydelig vending da myndighetene forbød tolv

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.