Gullet som glimrer i Sahel

Mange tusen gullgravere saumfarer Sahel og Sahara. Det skaper enda mer kaos i en region som allerede har store problemer med jihadistbevegelser og narkosmugling.

Ahmed kommer fra Arlit, en by nord i Niger kjent for sine urangruver. Han er den heldige eieren av en robust japansk firehjulstrekker og har intim kjennskap til rutene i Sahara. Den 42-årige tuaregen var lenge guide for turister i Aïrfjellene. Han fraktet også lovlige og ulovlige varer og migranter til grensen mot Libya før det ble forbudt i 2015. Da mistet han brått inntektskilden han trengte for å brødfø kona og deres tre barn. Derfor begynte han, sammen med noen venner som også var blitt arbeidsledige, å grave etter gull i Tchibarakaten flere timer fra Arlit i retning Algerie. Øynene hans gløder når han snakker om det nye yrket sitt.

«Gullet er som manna fra himmelen. Det har endret livet til folkene her», sier han. Men han er på ingen måte blitt rik: For han må betale for utvinningstillatelse og utstyr, ansette gruvearbeidere og gi dem mat. Hans nye geskjeft er knapt nok til å brødfø familien. «Jeg tjener ikke mer enn da jeg fraktet turister, men det er bedre enn ingenting», sier han. Andre har derimot klart å bli rike raskt på stigende gullpriser. Nigerske handelsmenn kan selge gull for 45 000 dollar kiloet til kjøpere i Dubai.1Se David Lewis, Ryan McNeill og Zandi Shabalala, «Gold worth billions smuggled out of Africa», Reuters Investigates, 24. april 2019. En formue i et land hvor minstelønna er knappe 30 000 CFA (450 kroner).

10 000 gullgravere

Gullrushet startet etter at noen pionerer med metalldetektorer oppdaget gullåren i Tchibarakaten i juli 2014. Flere tusen lykkejegere strømmet til, både folk fra området, slik som Ahmed, og fra resten av landet, men også maliere, sudanere, tsjadere og burkinere. På noen uker ble ørkenområdet gjennomhullet av flere hundre gruvesjakter. En brakkeby poppet opp, med butikker, restauranter og spartanske boliger.

Gullet er manna fra himmelen. Det har endret livet til folkene her.»
Ahmed, gullgraver fra Arlit i Niger

Blant gullgraverne finner vi tidligere tuaregleiesoldater som dro tilbake til Niger etter Muammar Gaddafis fall i 2011. Mange av dem har beholdt våpnene. Andre er arbeidere som mistet jobben etter at det franske selskapet Areva stanset driften i Imouraren-gruven i 2015, eller sjåfører, slik som Ahmed. Andre igjen er halvkriminelle eller tidligere tuaregopprørere som ikke har klart å vende tilbake til samfunnet på tross av fredsavtalene i 1995 og 2009.

Gullet er et lykketreff for Niger, et av verdens fattigste land som ligger på 189. plass av 193 land på FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI). «Gullet gir alle disse folkene noe å gjøre og holder de unge borte fra de væpnede gruppene, borte fra jihadistenes sirenesang», sier general Mahamadou Abou Tarka, leder for Høymyndigheten for fredskonsolidering (HACP). «Det har stabilisert et urolig og sårbart område.»

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Fem år etter gullfunnet i Tchibarakaten finnes det 10 000 gullgravere og over 600 gruver fordelt på noen hundre kilometer. Det tidligere avfolkede området har nå nesten 45 000 innbyggere.2Se Emmanuel Grégoire og Laurent Gagnol, «Ruées vers l’or au Sahara: l’orpaillage dans le désert du Ténéré et le massif de l’Aïr (Niger)», EchoGéo, 2017.

Dukker opp og forsvinner

Det første gullrushet i Sahara og Sahel – «framveksten av en pionerfront» som forskerne kaller det3Se Raphaëlle Chevrillon-Guibert, Laurent Gagnol og Géraud Magrin, «Les ruées vers l’or au Sahara et au nord du Sahel. Ferment de crise ou stabilisateur?», Hérodote, nr. 172, Paris, 2019. – fant sted i Sudan i 2011. Det startet i nord, langs Nildalen, og flyttet seg så vestover til Darfur, en region hvor det har vært krig i et tiår. Her finnes det nå rundt 20 000 gruver og mellom 100 000 og 150 000 gruvearbeidere. En ny generasjon billige, brukervennlige metalldetektorer startet, sammen med økte gullpriser på verdensmarkedet, denne lukrative aktiviteten, etter at Sudan mistet oljefeltene sine da Sør-Sudan løsrev seg.

Etter Darfur flyttet «pionerfronten» seg fra øst til vest på kontinentet og tok statene der på senga. Uten konsesjoner eller annen regulering fant enkeltpersoner – for det meste sudanere – gull i Tsjad, spesielt i nord, i 2013. Så sør i Libya og i Niger i 2014, i Mauritania i 2016 og nord i Mali i 2018.

«Statene i området har alle forsøkt å regulere aktiviteten, men de har valgt ulike strategier», forteller geografen Laurent Gagnol. Algerie og Tsjad har forbudt «amatørgullgraving» og straffer ulovlig utvinning, iblant med fysisk avstraffelse. Sudan og Mauritania forsøker å kontrollere bransjen med egne bearbeidingsanlegg hvor man kan skille gullet fra steinen ved hjelp av ulike kjemiske prosesser. Niger har valgt en mellomting: Gruvene i Aïr og Tchibarakaten blir tolerert, men gruvene i Djado har vært stengt i tre år og vil etter alt å dømme bli gitt til et utenlandsk industriselskap. «Virvaret av gruvesteder som dukker opp og vokser raskt for så å bli forlatt og iblant forsvinne enda raskere»4Raphaëlle Chevrillon-Guibert, Laurent Gagnol og Géraud Magrin, se over. er en stor utfordring for myndighetene i grenseområdet mellom Sahel og Sahara som allerede utfordres av en rekke sikkerhetstrusler.

Positive ringvirkninger

Det har lenge blitt utvunnet gull i Vest-Afrika. Gullet ga status til kongedømmer som Ghana (200- til 700-tallet) og Mali (700- til 1500-tallet). Den maliske keiseren Mansa Moussa ble berømt i Nord-Afrika for fasten under sin pilegrimsferd til Mekka i 1324 og for å ha brukt så mye gull der at gullprisene forble lave i flere år. Men i ørkenen lenger nord har utvinningen bare så vidt begynt, og gjør en allerede urolig region enda mer utrygg.

Jakten på gullet øker trafikken over grensene og ressurskonfliktene mellom enkeltpersoner og grupper i en underutviklet ørkenutkant hvor statene ofte er fraværende. «Gjør gullrushene disse statene og innbyggerne enda mer sårbare?» spør forskerne Raphaëlle Chevrillon-Guibert, Laurent Gagnol og Géraud Magrin, uten å gi noe svar. «Eller kan de snarere være en faktor for sosiopolitisk stabilisering, ettersom de gir mange mennesker desentraliserte inntekter?»5Raphaëlle Chevrillon-Guibert, Laurent Gagnol og Géraud Magrin, se over.

På kort sikt synes gullgravingen å ha en positiv innvirkning på økonomien. Selv om noen gruvearbeidere kommer langveisfra, har lokalsamfunnene mer eller mindre kontroll på utvinningen. Og det er også de som først og fremst tjener på gullgravingen: tuaregene i Aïr, Tchibarakaten og Kidal-regionen i Mali, tubuene i Djado og Miski, og zaghawaene og araberne i Darfur. Aktiviteten har definitivt «en positiv ringvirkning på økonomien i regionen», sier Gagnol, for gullgraverne vet godt at gullet ikke er utømmelig og reinvesterer vanligvis pengene i bygg, handel eller landbruk.

Fra eventyr til helvete

Den tidligere kokainsmugleren Saleh «Boss» Ibrahim har også kastet seg inn i gullgravingen. Han sysselsetter nå flere hundre gruvearbeidere. Han har kjøpt utstyr for dypboring, åpnet et helsesenter og investert deler av overskuddet i Timia nord for Agadez, oasen han kommer fra, hvor han har fått plantet tre tusen appelsintrær. Han sier at han har sluttet med all ulovlig virksomhet. «Gullet er gudesendt», sier han. «Det er bedre å knuse steiner enn å smugle dop».6Se Jérôme Tubiana og Claudio Gramizzi, «Lost in transnation. Tubu and other armed groups and smugglers along Libya’s southern border» (PDF), Small Arms Survey, Genève, desember 2018.

Men eventyret kan også ende i mareritt. I Darfur i 2013 mistet flere hundre livet og nær 150 000 ble fordrevet som følge av kampen om kontroll over gruvene mellom arabiske stammer og janjaweed-militsene, som har terrorisert innbyggerne der i årevis.

I byen Miski nord i Tsjad endte gulltørsten med opprettelse av en selvforsvarsgruppe, som med tiden har forvandlet seg til et væpnet opprør mot sentralmyndighetene. Det hele startet da flere titalls tusen gullgravere i løpet av noen uker i 2013 invaderte Tibesti, en region med rundt 25 000 innbyggere (de fleste tedaer). «Det ble ubeboelig», forteller en innbygger fra området på telefon. «De tok vannet vårt, som det er knapt med i dette området. Kjemikaliene de brukte til å rense gullet, som cyanid og kvikksølv, forurenset bakken og tok livet av kveget vårt. De kuttet ned trærne og jaget bort viltet.» Spenningene endte i 2014 i væpnede sammenstøt mellom tedaene og de tsjadiske sikkerhetsstyrkene som ble anklaget for å beskytte plyndrerne.

Levekårene for arbeiderne er skrekkelige. I gruveområdene ser vi bare elendighet.»
Anonym byråkrat i Nigers gruvedepartement

Mange potensielle gullgravere har hørt mer eller mindre sanne historier om fattige kvegbønder som har solgt en kamel for å reise til gruvene og tjent flere hundre tusen CFA-franc. Men det hender også at de som prøver seg mister alt de eier. «For å komme seg til gruvene må mange gullgravere selge eiendeler eller ta opp lån. Når de kommer dit kan gjeld, tyveri, sykdom og arbeidsulykker gjøre eventyret til et helvete hvis de ikke er så heldige å finne gull», forteller Laurent Gagnol og Emmanuel Grégoire.

Umulig liv

Som så ofte er vinnerne de som kan investere nok kapital til å kjøpe maskiner og ansette gruvearbeidere, det vil for det meste si forretningsmenn i hovedstedene, samt handelsmennene som selger gullet videre til utlandet, gjerne uten å betale skatter eller avgifter til staten.

Det er vanskelig å anslå hvor stor denne uformelle økonomien er. «Levekårene for arbeiderne er skrekkelige. I gruveområdene ser vi bare elendighet», sier en byråkrat i Nigers gruvedepartement som vil være anonym. Gruvearbeiderne kommer ofte fra de fattigste lagene i landene, og er avhengige av arbeidsgiveren for mat og losji. Betalingen er også nokså dårlig sammenlignet med gullprisene. Noen er ennå ungdommer, eller barn, som har søkt lykken eller kommet sammen med en storebror.

I tillegg til tvangsarbeidet er gullgravingen relativt farlig. Det finnes ingen statistikk over ofre, men folk i bransjen innrømmer at støv og kjemikalier brukt uten vernemaske og hansker fører til sykdom. Dødsulykkene er mange. «Nesten hver uke er det noen som dør», forteller Ahmed. I september kollapset en gruvesjakt i Kouri Bougoudi nord i Tsjad og tok livet av minst 52 personer. Videoer fra stedet viser livløse kropper som hentes opp med tau.

Miljøskadene bekymrer også lokalbefolkningen, og spesielt kvegbøndene som har sett dyrene sine bli syke av forurenset vann. Når gullgraverne drar videre – utvinningen varer sjelden lenge på hvert sted – ligner området en slagmark: Bakken er full av hull og alle trærne er hugget ned for fyringsved. Rovjakt har fordrevet de ville dyrene, mens jorda og grunnvannet vil være forurenset av kjemikalier i flere tiår framover.

I Sahara kan gull opptre i klumper, men finnes som regel i fjell. Steinen må dermed knuses og males, så må edelmetallet ekstraheres fra grusen med cyanid og kvikksølv. Det er bygd noen bearbeidingsanlegg nær storbyene, men også de er svært forurensende. Utvinningen krever også mye vann i et område hvor det er en mangelvare. På sikt kan gullgravingen dermed gjøre livet umulig i disse allerede ugjestmilde omgivelsene.

Oversatt av redaksjonen

Rémi Carayol er journalist.

Fotnoter   [ + ]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Bankerott Beirut

Default thumbnail
Neste sak

Land og territorium

Andre saker om Afrika

Naturarv for de rike

Den sørafrikanske organisasjonen African Parks driver 16 nasjonalparker i Afrika med løfter

Default thumbnail

Grumsete fortid

For van Vlissingen var African Parks en perfekt mulighet til å renvaske

Kinagjeldsfellen

Der afrikanske lands gjeldsproblemer en gang var et tegn på vestlig kapitalistisk

Islamister for boikott

Siden starten på protestbevegelsen Hirak har algeriske islamister deltatt i demonstrasjonene uten

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.