Kinas kjemiske katastrofe

Den 21. mars i fjor ble 78 mennesker drept og 566 skadet i en eksplosjon hos kjemikalieprodusenten Tianjiayi i Yangcheng, 250 kilometer nordøst for Shanghai. Ulykken var den første av flere eksplosjoner i grisens år.¹

Fabrikken i Tianjiayi åpnet i 2007 og hadde 195 ansatte. Den framstilte m-hydroksybensosyre til produksjon av parabener (soppdrepende og antibakterielt middel, mye brukt som konserveringsmiddel i kosmetikk), polymerer til plast og anisol til parfyme. Etter eksplosjonen ble området innhyllet i en røyk som bekymret innbyggerne. Provinsens miljøetat tok derfor prøver og fant i en elv nær fabrikken en konsentrasjon av giftstoffer 111 ganger høyere enn tillatt nivå.

Granskningskomiteen opprettet av Statsrådet (Kinas regjering) slo fast at lokalmyndighetene i Jiangsu ikke hadde anvendt lovene strengt nok. Granskningen viste at Tianjiayi hadde fått lov til å fortsette produksjonen til tross for flere bøter for brudd på sikkerhetsbestemmelsene. Fabrikken ble stengt i april i fjor. Flere ledere og mellomledere i bedriften ble arrestert, og to viseguvernører i provinsen fikk reprimander.

Eksplosjonen i Yancheng inntraff bare fire måneder etter at 23 arbeidere mistet livet i en ulykke ved vinylklorid-anlegget til statsselskapet ChemChina. Fire måneder før det igjen mistet 19 mennesker livet i en eksplosjon hos Hangda Technology i Yibin.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Ulykken i Yancheng viste at tiltakene som ble innført etter eksplosjonen i Tianjin 12. august 2015, hvor 173 døde, nesten 800 ble skadet og flere tusener ble tvunget til å evakuere fra hjemmene sine, ikke har fungert. Denne eksplosjonen, som har blitt kalt «det kinesiske Seveso»,² raserte deler av Binhai, en økonomisk utviklingssone myndighetene har etablert i en av landets mest aktive havnebyer.³ Kinas seismologisenter hadde målt to jordskjelv på 2,3 og 2,9 på Richters skala i nærheten av fabrikken. 89 hus ble ødelagt og beboerne måtte flyttes. I Kina kalles ulykken bare 8/12.

Advarsler fra forskere

Disse industriulykkene er en konsekvens av Kinas økonomiske vekst. Kjemiindustrien er sentral for landets vekst, men med økende urbanisering kryper boligområder stadig nærmere de farlige fabrikkområdene. I 2001 kom det en ny lov om at industriområder skal ligge minst tusen meter fra offentlig rom. Sju år senere konkluderte en offisiell rapport fra landets branntjenester at loven var «urealistisk, og dermed vanskelig å følge».⁴ Loven har også for det meste blitt ignorert.

Katastrofer tærer på omdømmet til Xi Jinpings regjering, som ønsker å framstå som handlekraftig og kompromissløs overfor korrupsjon. Ulykkene viser kostnaden av en rask industrialisering i et lukket politisk system. Kina har blitt verdens nest største økonomi mye på grunn av kjemiindustrien, som alene står for 13,8 prosent av landets BNP. Kinas største kjemiselskap, statseide Sinopec, er verdens nest største selskap målt i omsetning, ifølge Forbes. I mai 2018 ble seks mennesker drept i en eksplosjon i en benzentank på selskapets fabrikk i Shanghai.

I åpningstalen på kommunistpartiets kongress 18. oktober 2017 sa president Xi at det kinesiske samfunnet sto overfor «et fundamentalt dilemma mellom en ubalansert og utilstrekkelig sosial utvikling og kinesernes ønske om et bedre liv.» Presidenten, som selv er utdannet kjemiingeniør fra det prestisjefylte universitetet Tsinghua i Beijing, ser ut til å ha tatt lærdom fra demonstrasjonene i havnebyen Dalian i august 2011. Etter tyfonen Muifa krevde flere tusen innbyggere at en værutsatt fabrikk måtte flyttes på grunn av faren for lekkasje av den brennbare væsken paraxylen. Myndighetene stengte fabrikken umiddelbart. Kineserne frykter stadig nye katastrofer. Allerede i 2008 advarte forskere mot farene ved å ha kjemiske fabrikker for nært boligområder, skoler og knutepunkter. To år senere anslo de at faren for en ulykke i Binhai var økende, og at det var stor sannsynlighet for at det ville skje innen 2015 om ikke noe ble gjort.⁵

Helseskadelig luft

En rapport fra Greenpeace viser at det fra januar til august 2016 skjedde én kjemikalieulykke per dag i Kina, med totalt 199 døde og 400 skadde.⁶ Ifølge myndighetene har antallet arbeidsulykker i alle sektorer sunket fra 140 000 i 2002 til 34 000 i 2018. Viseminister for krisehåndtering Sun Huashan sier at «mens situasjonen har blitt bedre i kullindustrien, har den blitt verre i kjemisektoren». Fra januar til august i fjor «gikk 103 liv tapt i tre alvorlige ulykker» – i tillegg var det en rekke mindre alvorlige ulykker.⁷ Ofrene er stort sett fattige migrantarbeidere fra landsbygda. Situasjonen er nå så nedslående at bedrifter feirer med brask og bram når de oppnår en million arbeidstimer uten fraværsskader, slik kosmetikkprodusenten Jahwa Project i Shanghai gjorde i august 2016.

Lagrene til Rui Hai International Logistics i Tianjin lå for nær boligområder. På ulykkesnatten 12. august 2015 var det oppbevart over 3000 tonn farlige kjemikalier her, langt over den tillatte grensen. Det var blant annet lagret 1300 tonn ammoniumnitrat. Det er 500 ganger mer enn det som ble brukt i terrorangrepet på Oklahoma City i 1995, der 168 mennesker mistet livet og over 600 ble skadet. Under en rutinekontroll et år før ulykken ble det funnet 4261 tonn farlige kjemikalier.

Etter ulykken i Tianjin gjorde mistanker om grov korrupsjon i tildelingen av tillatelser og uregelmessigheter i bedriftsledelsen at myndighetene startet en granskning som førte til at tolv ansatte og ledere ble arrestert. Blant disse var Yu Xuewei, hovedeier i Rui Hai (grunnlagt i 2012), som også er styremedlem i det statlige Sunichem. Yu og forretningspartneren Dong Shexuan hadde dekket over sitt eierskap i bedriften. Dongs far var sjef for havnepolitiet og skal ha hjulpet bedriften med å få tillatelser og godkjenninger fra brannvesenet og miljømyndighetene.

Elleve offentlige ledere ble også arrestert og siktet for korrupsjon. Blant dem var Yang Dongliang, som var blitt viseborgermester i Tianjin etter å ha ledet arbeidstilsynet i provinsen. I oktober 2015 ble han også kastet ut av kommunistpartiet. Og i september 2016 ble borgermesteren av Tianjin og byens fungerende partisekretær, Huang Xinguo, arrestert for korrupsjon.

Kinas 13. femårsplanen for miljøvern (2016–2020) viste med sin målsetning om «klart vann og frodige fjell» et tydelig skifte i myndighetenes syn på miljø. Planen førte i 2018 til et forbud mot import av plastavfall fra vestlige land. Myndighetene har innført et system med tillatelser for å etablere fabrikker og oppmuntret til å flytte kjemiske anlegg til statlige industriparker, som den enorme Shanghai Chemical Industry Park. I 2017 rapporterte Greenpeace at «85 prosent av vannet i Shanghais elver [er] uegnet for menneskelig kontakt».⁸ I over 120 timer i året puster 92 prosent av kineserne inn luft som er helseskadelig ifølge Verdens helseorganisasjons grenseverdier. Og luftforurensning fører til for tidlig død for over «1,6 millioner kinesere i året, det vil si 17 prosent av alle registrerte dødsfall i landet.»⁹

Radikal endring

Siden august 2017 har et direktiv fra Statsrådet, kalt «rundskriv 77», pålagt fabrikker som produserer stoffer oppført i landets offisielle «Oversikt over farlige kjemikalier 2015» å flytte til de statlige industriparkene innen utgangen av 2020 – de som lager mindre farlige stoffer må flytte innen 2025. Regjeringen har gitt myndighetene i provinsene og kommunene ordre om å gi bedriftene flyttetilskudd, finne boliger til de ansatte og gi omskolering til de som ikke kan flytte.¹⁰ Det finnes for øyeblikket ingen oversikt over hvor langt flytteprosessen er kommet.

Det nye regelverket har liten innvirkning på de større petrokjemiske fabrikkene som lager polymerer eller intermediater,¹¹ som allerede er underlagt utslipps- og avfallskontroll. Derimot rammer direktivet de mange mindre fabrikkene som lager plantevernmidler, fargestoffer og tilsetningsstoffer til mat. Flere tusen av disse har måttet stenge dørene, uten at det har fått noen større innvirkning på den nasjonale produksjonen. I provinsen Shandong har nedleggelsen av 25 prosent av fabrikkene bare resultert i en produksjonsnedgang på fem prosent. Konsulentselskapet McKinsey spår at kinesiske myndigheter de neste tre til fem årene vil håndheve det nye regelverket strengt i regionene de har utpekt for «radikal endring», det vil si i industriparkene som står for halvparten av landets kjemiproduksjon.¹² Allerede i 2017 og 2018 falt produksjonen av plantevernmidler, natriumglutamat og fargestoffer med 30–40 prosent – noe som presset opp prisene.

Proletære nomader

En annen sannsynlig konsekvens er en omstrukturering av den kjemiske industrien til fordel for de bedriftene som tåler de økte kostnadene de nye miljøreguleringene fører med seg. Både private og offentlige bedrifter vil, i samarbeid med utenlandske selskaper, kunne tjene mye på å investere i produksjon av syntetiske intermediater, ettersom dagens produksjon langt fra dekker etterspørselen. De loves også tilgang til ny produksjonsteknologi med Kinas enorme satsning på forskning og innovasjon¹³ og planen «Made in China 2025», som har som mål at Kina skal utvikle avansert industri innen vanadium-batterier, hydrogenbrenselceller og superkondensatorer.

Å flytte fabrikkene betyr at også arbeiderne må flytte, noe som ikke alltid er like lett eller populært. I forordet til en diktsamling av poet og tidligere migrantarbeider Guo Jinniu, beskriver dikteren Yang Lian landets proletære nomader som «en verden av stumme: landsbyer forlatt av utallige unge som snur ryggen til hjemmene sine, forvirrende byer, sterile som ørkener, de nedverdigende arbeidsforholdene til arbeiderne på samfunnets bunn, og sinnstilstanden deres, som er enda dystrere og mer miserabel enn den verden som omgir dem».

Oversatt av Eilif Guldvog Hartvedt

Mohamed Larbi Bouguerra er kjemiker og medlem av Tunisias vitenskapsakademi i Beït al-Hikma (Kartago).

1
Blant ulykkene dekket av pressen er 7 døde i Kunshan (Jiangsu) 31. mars, 15 døde i Yima (Henan) 19. juli, 4 døde i en småby i Guangxi 15. oktober, 9 døde i Longzhou (Guangxi) og 4 døde i Niulanshan (Beijing) 3. desember.
2
Dioksin-ulykken i Seveso i italienske Lombardia 10. juli 1976 er en av de verste ulykkene i sitt slag i historien.
3
Andrew Jacobs, Javier C. Hernández og Chris Buckley, «Behind deadly Tianjin blast, shortcuts and lax rules», The New York Times, 30. august 2015.
4
John Woodside, Si Chen, Xu Wenjuan og Liu Huilan, «Too fast, too soon: How China’s growth led to the Tianjin disaster», The Guardian, London, 23. mai 2017.
5
Andrew Jacobs, Javier C. Hernandez og Chris Buckley, «Behind deadly Tianjin blast, shortcuts and lax rules», se over.
6
Jean-Francois Tremblay, «Chemical blast kills dozens in China», Chemical and Engineering News, vol. 97, n 13, Washington DC, 1. april 2019.
7
Hou Liqiang, «Casualties from natural disasters, workplace accidents fall sharply», China Daily, Beijing, 19. september 2019.
8
«Nearly half of Chinese provinces miss water targets, 85prosent of Shanghai’s river water not fit for human contact», Greenpeace East Asia, Kowloon, 1. juni 2017.
9
«Killer air» (PDF), Berkeley Earth, august 2015.
10
Jean-Francois Tremblay, «Relocating chemical plants in China», Chemical and Engineering News, vol. 95, nr. 38, 25. september 2017.
11
Polymerer er sammensatte kjemiske forbindelser, mens intermediater er mellomprodukter i kjemiske reaksjoner.
12
Sheng Hong, Yifan Yie, Xiaosong Li og Nathan Liu, «China’s chemical industry: New strategies for a new era», McKinsey & Company Chemicals, mars 2019.
13
«US and China in close race for top spot on global R&D», Chemical and Engineering News, vol. 98, nr. 3, 15. januar 2020.