Medisinsk personell i Montpellier. Foto: Pierre Herman / Unsplash.

Med en gang

Mye tyder på at koronakrisen, som finanskrisen i 2008, vil tjene de rike og mektige, mens regningen sendes til staten, med mindre vi krever en annen kurs. Med en gang.

Vil alt bli som før når denne tragedien er over? I tretti år har hver nye krise vekket irrasjonelle håp om at verden vil våkne opp, ta til fornuft og gjøre slutt på galskapen. At avsløringen av en feilslått og farlig samfunnsutvikling måtte bane vei for en ny kurs. Vi trodde børskrakket i 1987 skulle stanse den febrilske privatiseringen, at finanskrisene i 1997 og 2007–2008 ville bremse globaliseringen. Det skjedde ikke.

Attentatene 11. september 2001 vekket en kritisk refleksjon om amerikansk hybris og fortvilte spørsmål som «Hvorfor hater de oss?». Det varte ikke lenge. For selv når ideene beveger seg i riktig retning, er de alene aldri nok til å skape reell endring. Da trengs det handlende mennesker. Men vi bør ikke sette vår lit til de samme lederne som forårsaket katastrofen, selv om de er flinke til å vise offervilje og hevder at de har endret seg – spesielt når det står om liv.

De fleste av oss har aldri opplevd krig, militærkupp eller portforbud på kroppen. I slutten av mars var allerede nesten tre milliarder av verdens innbyggere satt i karantene, mange under vanskelige forhold. De fleste var ikke forfattere som så kameliaene blomstre i hagen på landstedet sitt. Uansett hva som skjer de neste ukene har koronaviruset vært første gang vi føler en global trussel på kroppen. Det er ikke noe man glemmer med det første. Selv våre politiske ledere er blitt nødt til å forholde seg til denne erfaringen, i det minste delvis.

Sjokkstrategi

EU har opphevet sine budsjettregler. Frankrikes president Emmanuel Macron har utsatt en pensjonsreform som ville ha rammet de som jobber på sykehusene. Den amerikanske kongressen har vedtatt å sende en sjekk på 1200 dollar til alle innbyggerne som tjener under 75 000 dollar i året. Allerede for litt over ti år siden aksepterte nyliberalistene en spektakulær økning i gjeld, økonomisk stimulering, nasjonalisering av bankene og delvis kapitalkontroll for å redde det skadeskutte systemet sitt. Så gjorde de økonomiske innstrammingene at de kunne gå tilbake på det de hadde gått med på i panikken etter finanskrisen, og i tillegg kreve enda mer: Nå skulle arbeidstakerne jobbe mer og lengre med stadig dårligere betingelser, mens «investorene» og rentenistene skulle betale mindre skatt. Grekerne fikk betale dyrt for denne helomvendingen, da de offentlige sykehusene, som manglet både midler og medisiner, opplevde at sykdommer de trodde var forsvunnet kom tilbake.

Slik endte en hendelse man opprinnelig trodde skulle lede til en fundamental revurdering i en «sjokkstrategi». I timene etter angrepet mot World Trade Center i 2001, sendte spesialrådgiveren til en britisk minister et internt memo: «Dette er veldig god dag for å hente fram alt vi har forsøkt å dysse ned.» Hun tenkte nok ikke på restriksjonene på offentlige friheter som ville bli innført under påskudd av krigen mot terror, enda mindre Irak-krigen og de endeløse katastrofene dette britisk-amerikanske eventyret skulle lede til. Men tjue år senere trenger du ikke være poet eller profet for å forestille deg hvilken sjokkstrategi som venter oss.

Ønsket om handling

En følge av oppfordringene om å «bli hjemme» og å «holde avstand» er at hele vår sosiale interaksjon risikerer å bli snudd opp ned med en enda raskere digitalisering av samfunnene våre. Koronakrisen gjør spørsmålet om det fortsatt er mulig å leve uten internett enda mer presserende, om ikke fullstendig utdatert.1Se Julien Brygo, «Peut-on encore vivre sans Internet?», Le Monde diplomatique, august 2020.
I Frankrike er alle allerede pålagt å gå med ID-papirer. Snart vil mobiltelefonen ikke bare være en nyttig dings, men også et overvåkningsinstrument alle blir pålagt å ha med seg overalt. Siden mynter og sedler er en mulig kilde til smitte, er bankkort blitt et spørsmål om folkehelse, men det gjør også at alle kjøp kan registreres og arkiveres. Enten det dreier seg om Kinas «sosiale kreditt» eller «overvåkingskapitalismen» i Vesten, er vi vitne til et historisk tilbakeskritt for den ukrenkelige retten til anonymitet når du ikke bryter loven. Vi er i ferd med å bli så vant med at denne retten undergraves at vår eneste reaksjon er naiv forbløffelse.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Allerede før koronaviruset var det blitt umulig å ta toget i Frankrike uten å oppgi personopplysninger. For å bruke nettbanken har du lenge måttet oppgi telefonnummeret ditt, og hvis du gikk en tur i byen ble du garantert filmet av et overvåkningskamera. Med koronakrisen har overvåkningen blitt tatt til et nytt nivå. I Paris overvåker droner nå forbudte områder. I Sør-Korea gir sensorer myndighetene beskjed når folks kroppstemperatur kan gjøre dem til en fare for samfunnet. I Polen må de som sitter i hjemmekarantene installere en app på telefonen, eller få politiet på uanmeldt besøk.2Se Samuel Kahn, «Les Polonais en quarantaine doivent se prendre en selfie pour prouver qu’ils sont chez eux», Le Figaro, 24. mars 2020. I katastrofetider er det stor oppslutning om slike overvåkingstiltak, men tiltakene har en tendens til å videreføres etter at krisene er over.

De økonomiske endringene som er underveis vil utvilsomt bidra til å forsterke en verden hvor friheten innskrenkes stadig mer. Millioner av matbutikker, kafeer, kinoer og bokhandlere har blitt stengt verden over for å forhindre smittespredning. De har ingen hjemleveringstjeneste og ingen mulighet til å selge digitalt innhold. Hvor mange av dem vil åpne dørene igjen når krisen er over, og i hvilken tilstand vil de være? Framtiden ser langt lysere ut for giganter som Amazon som nå belager seg på å hyre flere hundre tusen sjåfører og lagerarbeidere, og Walmart, som har annonsert at de vil rekruttere 150 000 nye «medarbeidere». Hvem kjenner vel bedre vår smak og våre valg enn dem? I denne forstand kan koronakrisen bli en generalprøve for å feie bort den siste motstanden mot digitalkapitalismen og skape et kontaktløst samfunn.3Craig Timberg, Drew Harwell, Laura Reiley og Abha Bhattarai, «The new coronavirus economy: A gigantic experiment reshaping how we work and live», The Washington Post, 22. mars 2020.

Med mindre protester, aksjoner, partier, folk og stater forhindrer dette forhåndsskrevne scenarioet. Mange sier at politikk ikke angår dem, inntil den dagen de innser at det er politiske valg som tvinger legene til å velge hvilke pasienter de skal forsøke å redde og hvem de må ofre. Den dagen er nå kommet. Situasjonen er enda verre i Sentral-Europa, på Balkan og i Afrika, som i en årrekke har sett helsearbeidere utvandre til tryggere land og bedre lønninger. Men også der er helsevesenets tilstand et resultat av politiske beslutninger og ikke naturlover. I dag ser vi dette klarere. Å sitte hjemme i karantene får oss også til å stoppe opp og tenke. Og å ville handle. Med en gang.

Hva det koster

For i motsetning til hva Macron hevder, dreier det seg ikke lenger om å «revurdere utviklingsmodellen vår verden har fulgt». Vi vet alle svaret: Den må endres. Med en gang. Og hvis Macron virkelig mener at «det er galskap å delegere vår beskyttelse til andre», så la oss da slutte å gjøre oss avhengige av andres produksjon på strategiske områder bare for å opprettholde «fri konkurranse». Macron har annonsert at Frankrike må bryte med denne politikken, men han vil garantert ikke ta de nødvendige beslutningene. Vi trenger ikke bare midlertidig opphevelse av EUs budsjettregler, men å oppheve for godt EU-traktatene og frihandelsavtalene som har ofret nasjonal suverenitet og gjort konkurranse til høyeste verdi. Med en gang.

Alle innser nå hva det koster å delegere produksjonen av smittevernutstyr og legemidler – som livene til pasienter og sykehuspersonell, transportører og butikkansatte avhenger av – til forsyningskjeder som er strukket over hele verden og ikke har noen lagre. Alle ser nå også prisen for avskoging, utflagging, avfall og endeløs reising – Paris tar hvert år imot 38 millioner turister, over 17 ganger mer enn innbyggertallet, og skryter offentlig av det.

Proteksjonisme, miljøvern, sosial rettferdighet og helse henger sammen. De utgjør nøkkelelementene for en antikapitalistisk politisk koalisjon som kan bryte med den gamle politikken. Med en gang.

Oversatt av redaksjonen

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Febrilsk virusindustri

Neste sak

«Du blir behandlet som et insekt»

Andre saker om Leder

Pengenes andre ansikt

Gjeld har de siste femti årene blitt den dominerende, høyst reelle, men samtidig metafysiske veven som

Monstrene

For snart tretti år siden sa Fredric Jameson at det er lettere å forestille seg verdens

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.