Sosial kreditt. Foto: (Gilles Sabrié/The New York Times)

Overvåkning og ydmykelse

Et ratingsystem kalt «sosial kreditt» prøves ut flere steder i Kina. Systemet, basert på amerikansk kredittvurdering, men utvidet til en omfattende atferdsvurdering, har allerede begynt å endre folks oppførsel i Hangzhou og Shandong.

Scenen utspiller seg rett foran øynene våre nær inngangen til Folkets sykehus nr. 1 i Hangzhou i provinsen Zhejiang sør for Shanghai. En eldre kvinne står på et fortau atskilt fra veien av et lite gjerde som rekker henne til knærne. Hun venter tilsynelatende på en taxi. Det er flere fartsdumper og den tyske bilen kjører forsiktig. Plutselig hopper kvinnen over gjerdet og legger seg over panseret, før hun spretter opp igjen og setter seg på bakken med armene i kryss. Den unge sjåføren går bort til henne. De krangler en time foran bekymrede sykepleiere og en forbipasserende politimann, inntil de blir enige om en kompensasjon.

Denne typen utpressing, kalt peng ci («ta på porselen»), er blitt så vanlig i Kina at sosiale medier er fulle av videoer av komiske og ofte dramatiske opptrinn. Folk blir stadig sintere over disse utpressingsforsøkene, i tillegg til helseskandalene, matsvindlene og de falske varene som florerer. Alt som kan renske ut svindlerne tas derfor godt imot av kineserne. Det gjør at overvåkingssystemet kalt «sosial kreditt» kan innføres uten særlig støy. Siden i fjor sommer har også ordene «ærlighet» (cheng) og «troverdighet» (xin) prydet propagandaplakatene til de nye private og offentlige systemene for å vurdere enkeltindivider, tjenestemenn, selskaper og bransjer – med belønning for de gode og straff for de dårlige.

 

Orwellsk samfunn?

Netthandelsgiganten Alibaba er, gjennom den populære betalingsappen Alipay, en sentral privat aktør i Kinas nye system for å vurdere sine borgere. Her fra hovedkontoret i Hangzhou 20. juli 2018.

Forskeren Lin Junyue fra Beijing har jobbet med et slikt system siden 1999, da han ble sjefingeniør i en arbeidsgruppe nedsatt av daværende statsminister Zhu Rongji. «Amerikanske selskaper hadde bedt Zhu lage verktøy for å gi dem mer informasjon om de kinesiske selskapene de ville kjøpe tjenester fra. Jeg og kollegene mine dro på studieturer til USA og Europa og vi skjønte raskt at vi måtte lage noe bedre: et solid system for å dokumentere kredittverdigheten til kineserne og kinesiske selskaper. Rapporten vår, ‘Mot et nasjonalt system for kredittforvaltning’, kom i mars 2000, like før årsmøtene til de to nasjonalforsamlingene.1Folkets nasjonalforsamling og Det kinesiske folks politisk rådgivende konferanse møtes hver for seg en gang i året i mars. Termen ‘sosial kreditt’ dukket opp i 2002, etter et forslag om å koble begrepet til ‘sosial sikkerhet’», forteller han.

I 2006 vedtok Kinas folkebank – landets sentralbank – å innføre det amerikanske prinsippet om credit score, hvor poengskalaen vanligvis begynner på 300 (dårlig) og går opp til 850 (svært god). Lin Junyue fortsatte dermed arbeidet sitt. «Vi ville utforske kreditt i vid forstand med en langt bredere datainnsamling, for eksempel fra departementet for statssikkerhet eller tele- og datadepartementet. Kommisjonen for utvikling og reform godkjente prosjektet i 2012, og fant også byer hvor det kunne prøves ut.»

Forskeren avviser enhver sammenligning med den orwellske tv-serien Black Mirror, som viser et samfunn styrt av et sosialt ratingsystem. Han avviser også at det finnes en landsdekkende rating for alle kinesere:2Se Jamie Horsley, «China’s Orwellian social credit score isn’t real», Foreign Policy, Washington DC, 16. november 2018. «Vi er ikke der, selv om vi går lenger enn en vanlig kredittvurdering. All slags informasjon vil over tid samles inn om enkeltpersoner og virksomheter. Det vil framfor alt gjøre at ulastelige folk eller selskaper uten noen økonomisk forhistorie, vil få tilgang til lån, anbudsrunder og mye annet.»

 

Gulrot og pisk

Systemet testes nå ut i 43 kommuner fram til 2020. Hver kommune har sine kriterier, sitt eget karakter- eller poengsystem og et eget navn: Plommeblomstkreditt i Suzhou, Jasminkreditt i Xiamen. Nesten alle samler inn data fra sosiale medier eller telefonapper, i tillegg til stadig mer avansert videoovervåkning. Innen 2020 skal alle større offentlige steder i byene ha kameraer med ansiktsgjenkjenning via Skynet-systemet. På landsbygda innføres nå «Skarpe øyne»-prosjektet der bøndene kan koble tv-ene eller telefonene sine til overvåkningskameraer ved innkjørselen til landsbyen.

«En følelse av sikkerhet er den beste gaven et land kan gi til sitt folk», sa president Xi Jinping i en dokumentar sendt på kinesisk tv like før Kommunistpartiets 19. kongress i juli 2017. Dokumentaren fortalte også at 42 prosent av alle overvåkningskameraene i verden befinner seg i Kina.

Lin Junyue følger nå med på hvordan testkommunene bruker sosialkredittsystemene. «I Suqian har trafikkforseelser blitt viktige for ratingen. I Rongcheng konsentrerer de seg om moral og høflighet, mens Hangzhou forsøker å skape seg et image som en innovativ by. Vårt team følger nøye med, samtidig som de jobber med å etablere et personvern, for det trengs et regelverk. Det finnes en internasjonal standard her, ISO/TC 290, men den er overbeskyttende og et hinder for økonomien.» Han forteller at «i 2020 vil regelverket være på plass, og vi vil ha skapt straff og belønninger. Infrastrukturen vil være på plass og hele landet klar til å slutte seg til systemet». Systemet skal innføres i Beijing året etter.

 

Lovende individer

Byen Hangzhou har hatt to ratingsystemer siden 2015. Det ene er kommunalt, og fortsatt i testfasen og ukjent for alle vi snakker med her. Det andre er privat, populært og godt likt av myndighetene: Sesamkreditt fra Ant Financial, finansgrenen til Alibaba, Kinas netthandelsgigant med hovedkontor i Hangzhou. Denne private ratingen tildeler brukerne av den ekstremt populære betalingsappen Alipay (Zhifubao på kinesisk) en poengsum fra 350 til 950. De med god rating får «privilegier» og tilgang på lukrative finansprodukter så vel som Alipays lånetjeneste Jie Bei.

Z Space, tegnet av arkitekter fra Seattle, er Ant Financials andre nybygg på fire år. Selskapet har for tiden «bare» 3600 ansatte, men bygget er laget for 8000. Sikkerhetsvakter kledd som soldater i paradeuniform holder øye med strømmen av unge ansatte i bermudashorts og de nyeste hodetelefonene fra Beats, som ankommer på elsykkel eller i sportsbil. Alipay er en av konsernets juveler, med over 700 millioner aktive brukere i september, opp fra 500 millioner året før. Betalingen skjer via en QR-kode og er blitt så utbredt at selv tiggerne nå går med en QR-kode rundt halsen.

Når du bruker Alipay samler Ant Financial en enorm mengde persondata, som hvor du kjører i taxi og hva du kjøper på butikken, legeregninger og selv gaver. I likhet med hvordan Facebook retter annonser inn mot brukernes aktivitet, etableres Sesamkreditt ut fra Alipay-kjøpene. «Med brukernes samtykke samler Sesam inn og analyserer fem typer data fra Alipay og tilknyttede tjenester. Det dreier seg om kjøpstransaksjoner, betaling av kredittlån, formue, brukerprofil (utdannelsesnivå og fritidsaktiviteter), og pengeoverføringer til andre Alipay-brukere», forklarer Ant Financials talsperson Le Shen og presiserer: «Sesam er ikke interessert i brukernes GPS-data, meldinger eller ringehistorie.»

I februar 2015 forklarte Sesams teknologidirektør, Li Yingyun, til det kinesiske næringslivsmagasinet Caixin hvordan ratingen ble kalkulert: «En som spiller dataspill ti timer om dagen vil for eksempel bli vurdert som en lat person, og en som ofte kjøper bleier vil vurderes som sannsynligvis en forelder, som generelt er mer troende til å ha en større ansvarsfølelse.» 3Sitert i Celia Hatton, «China ‘social credit’: Beijing sets up huge system», BBC News, Beijing, 26. oktober 2015. Siden har ingen andre opplysninger kommet ut om hva algoritmen fanger opp.

Ant Financial er ikke den eneste organisasjonen som interesserer seg for folk med god Sesam-rating. Selskaper og selv utenlandske konsulater forsøker å tiltrekke seg disse lovende individene, mens nettdatingtjenesten Baihe trekker fram single med god score. Hotellkjeder, bysykkeloperatører og leiebilselskaper krever lavere depositum av folk med en score over 650. De får også tilgang til en tjeneste for utleie av foto-, video- og datautstyr. Folk med god Sesam-rating kan óg søke visum til Singapore eller Canada.

 

Høyne moralen

Siden 2004 har Hangzhou kommune gitt et «borgerkort» til alle innbyggere over 16 år. Magnetkortet fungerer som helsekort, transportkort, betalingsmiddel for visse trafikkbøter og gir gratis inngang til byens parker. Da kortet ble lansert sa myndighetene at målet var å lage en gigantisk database for å kartlegge innbyggernes behov. Siden juni i fjor kan kortinnehaverne bruke en telefonapp med de samme tjenestene. Brukerne og deres Sesamkreditt blir identifisert med ansiktsgjenkjenning – et tydelig bevis på forbindelsen mellom Alibaba og administrasjonen i Hangzhou. En god Sesam-score viser i administrasjonens øyne at du er en god borger.

Kinas sentralbank, som i 2015 bare klarte å gi kredittrating til en fjerdedel av befolkningen, har lenge gitt Sesam og sju andre finansselskaper tilgang til befolkningens bank- og skatteopplysninger. «I mai i fjor lanserte sentralbanken sin egen kredittrating, kalt Baihang, med åtte selskaper som mindretallsaksjonærer», forteller Lin Junyue.

Vi må reise nordover, til havnebyen Rongcheng i Shandong-provinsen, for å finne en fullt operasjonell og fullstendig kommunal sosialkreditt. «Mens Hangzhou har bygd sin merkevare rundt teknologiselskaper og i stor grad baserer seg på Sesamkreditt, er Rongcheng kjent for sin aktive styring av borgernes rating. Byen fokuserer på å høyne innbyggernes moral og har gitt mange insentiver», sier Lin Junyue. I Rongcheng blandes iver og overbevisning med mye flikking.

 

Nabofrekkhet og luksusbiler

Rongchen er en av utprøvningsstedene for sosial kreditt, og fokuserer på å høyne innbyggernes moral. 17. january 2018. Foto: Andreas Landwehr, DPA / NTB Scanpix.

På ettermiddagen er parken utenfor rådhuset nesten tom. Et gammelt par forteller hvorfor: «Folk skynder seg hjem for å se Folkets liv 360.» Hver kveld viser den lokale tv-kanalen slett oppførsel som overvåkningskameraer har fanget opp det siste døgnet: Underbukser som henger på gjerdet i et boligfelt, en gammel sofa forlatt på fortauet, bilister som ikke bremser for fotgjengere eller folk som ikke bruker fotgjengerfeltet. Nummerskiltene, ansiktene og iblant også navnene til trøbbelmakerne vises, mellom advarsler fra uttrykksløse politimenn med øynene limt til teleprompteren.

Velkommen til Rongcheng, kjent for fiske, bobilindustri og overvintringssted for mongolske svaner. En bygd som på seks år er blitt en by og har slukt alle landsbyene i tjue kilometers omkrets. Sosialkreditt ble innført i Rongcheng og nesten alle de 919 landsbyene i byens rettsdistrikt allerede i 2013. Det har ført til en tydelig endring i atferd.

Alipay er blitt så utbredt at selv tiggerne nå går med en QR-kode rundt halsen.

Innbyggerne starter med 1000 poeng og rating A. De klatrer mot A+ hvis de får flere poeng, eller synker mot B, C eller D hvis de mister poeng. De trenger bare miste ett poeng og få en score på 999, for å få B-rating og bli nektet boliglån i banken. Folk henter ratingen sin i det splitter nye rådhuset i form av et møysommelig stemplet sertifikat.

Å forsøple medfører tap av tre poeng, dermed er både fortauene og bussene forbløffende rene. Ikke en sneip eller tom boks å se. Du trenger ikke å bli tatt i gjerningsøyeblikket for å straffes: Det ordner de mange kameraene fra Hikvision – et verdensledende selskap på overvåkningskameraer, med den kinesiske staten som hovedaksjonær. Å krysse gata er ikke lenger en risikosport. Her stopper bilistene så snart en fotgjenger nærmer seg, noe som er sjeldent ellers i Kina. Hvis de ikke gjør det får de 50 yuan i bot og mister minst tre poeng på sosialkreditten. «Det skjedde plutselig våren 2017. Over natta begynte bilene å stoppe for oss. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre!» forteller en forbipasserende.

Mange strøk i byen har også innført ordensregler som beboerne har undertegnet. I Qingshan vises de på store blå plakater. Blant prioriteringene er å slå ned på «gule» (pornografiske) bøker og filmer, dyrking av grønnsaker i gata, å gå i ikke-registrerte kirker, være frekk mot naboene eller briske seg i luksusbiler i bryllup og begravelser. Bryter du reglene, risikerer du at ratingen din faller.

 

Østers og oljekanner

Virkningen av sosialkreditten er enda tydeligere i de små landsbyene utenfor byen. Noen hundre av dem har allerede et eget torg hvor fargerike plakater forteller om påbudene og viser bilder av borgere som har utmerket seg i måneden som gikk.

Hver kveld viser den lokale tv-kanalen slett oppførsel fanget opp av overvåkningskameraene.

I Dongdao Lu Jia, en koselig landsby med nyasfalterte smågater, fikk innbyggerne 10. juli i fjor en tolv siders brosjyre om ratingsystemet. Her fikk de vite at å beskjære frukttrærne til naboen gir ett poeng, å følge eldre til sykehus eller markedet belønnes med ett poeng (begrenset til to turer i måneden), ett poeng for å hjelpe en bil ut av en grøft, å lese vannmåleren gir ett poeng, å låne ut verktøy gir et halvt poeng. Å slippe kyllingene ut av buret gir 200 yuan i bot og ti poeng i fratrekk. Havner du i slåsskamp får du 1000 yuan i bot og mister ti poeng. Å kaste søppel i elva gir 500 yuan i bot og fem poeng i fratrekk, en regjeringsfiendtlig graffiti eller klistremerke gir 1000 yuan i bot og tap av 15 poeng. Straffen er enda strengere for alle som demonstrerer mot et høyere myndighetsnivå uten å gå via landsbyens leder:4Det er tradisjon i Kina for å klage til et høyere nivå, fra kommunen til kantonen, så prefekturet og provinsen. Se Isabelle Thireau, «Kinesiske arbeidere krever sosiale framskritt», Le Monde diplomatique, september 2010. 1000 yuan i bot og automatisk nedgradering til kategori B.

 

Offentlig ydmykelse

«Før betalte landsbyen for renholdere, men de gjorde en dårlig jobb. Nå feier vi selv. Det gir poeng og innsparinger», forteller Liu Jian Yi (64). Bonden som lenge dro land og strand rundt på Kinas mange byggeplasser, har nå kommet tilbake og bosatt seg i det grå mursteinshuset han ble født i. «Jeg har nettopp fikset pipa til en nabo. Hvis jeg rapporterer det til vår partileder og naboen bekrefter det med bilder, bør jeg få ett poeng. Ratingen vår publiseres på en WeChat-side på slutten av måneden, men jeg har ikke smarttelefon.»

Han hevder at de med best rating får kurver med østers og kanner med olje for kinesisk nyttår. «Her om dagen fortalte en nabo meg at landsbylederen hadde samlet en gruppe gamlinger for å dra til byen og bygge et verksted for handikappede. Ingen hadde noen kvalifikasjoner eller forutsetning for det. Likevel gikk det gjennom, med noen bestikkelser. Og det er han som skal gi oss poeng!»

I nabolandsbyen Ximu Jia med 250 innbyggere og en fiskerik elv dyrker innbyggerne ginseng under store svarte skyggeduker. Det første lille huset, identisk med det neste, har et stort rødt kors på betongtaket. Det er den protestantiske kirken som er åpen to ganger i uka for rundt tjue troende.

En tett dame med kort hår kommer ut i døra, hvor det henger en plakett med påskriften: «Familie med eksemplarisk sosialkreditt». Naboene har også samme plakett forteller Mu: «De kom for tre år siden, da myndighetene belønnet østdelen av landsbyen uten grunn, så vestdelen året etter. De hadde en kvote de måtte fylle. I år er det mer seriøst. Vi har alle fått en brosjyre med instrukser om hva vi kan og ikke kan gjøre. Det er nesten som å være tilbake på skolen. Der finnes kontaktinfo til de som har ansvaret for vurderingen så vi kan rapportere våre gode gjerninger og kreve poeng.»

Navnet hennes står ikke på listen over månedens gode samaritaner som er hengt opp i forgården til landsbyhuset, hvor man kan spille xiangqi (kinesisk sjakk) fra tidlig på morgenen for noen yuan. «Jeg er ikke helt klar til å ringe dem og fortelle at jeg har hjulpet naboen min ut av en knipe.» Hun hvisker: «Mannen til en venninne av meg klarte ikke å betale ett avdrag på et lån og havnet på svartelisten. Alle naboene visste det. Det har kanskje ikke noe med det å gjøre, men de ble senere separert.»

Mu lukker døren. Listen hun snakker om er sannsynligvis listen for «økonomiske forseelser» som den kinesiske staten hver måned oppdaterer på Creditchina.gov.cn. Ingen vet det totale antallet selskaper og personer som er svartelistet, for bare de nyeste oppføringene blir vist. I september var 228 000 enkeltpersoner og 55 000 selskaper ført opp for mislighold av lån, ubetalte skatter eller bøter.

På mikrobloggtjenesten Weibo beskriver synderne straffen utover den offentlige ydmykelsen: Bedrifter får ikke levere anbud og enkeltpersoner får ikke reservere rom på hoteller, sende barna til en god kveldsskole, fly eller reise med lyntog på et år. Å betale rubbel og bit for å få navnet sitt fjernet fra listen blir altoverveiende.

 

Gode gjerninger gir poeng

Noen kilometer lenger sør er navnet på en nærliggende landsby som ligger i front for sosialkreditten, skrevet i rødt på en bauta ved den tomme firefeltsveien. Yu Jianxia er leder for den lokale kvinneforeningen. Etter opphevelsen av ettbarnspolitikken mistet hun ansvaret for fødselskontroll, men siden mai i fjor har hun analysert rapportene fra vurderingskomiteen, tre tillitsfulle landsbyboere, som folk rapporterer gode og dårlige gjerninger til. «Jeg samler inn alle opplysningene den 18. hver måned, så sender jeg min rapport til landsbylederen og fylket den 20. Vi møtes så den 25. for å diskutere og fordele poeng. For å godkjenne en god gjerning må vi ha minst to bilder eller en video. Vurderingskomiteen ordner det her, for det finnes knapt femti innbyggere med en smarttelefon.» Hun hevder hun aldri har trukket noen poeng: «Hvis noen legger skrot på fortauet, gir jeg dem tre dager til å fjerne det før jeg gjør noe med ratingen. Målet er ikke å skape problemer for folk, bare sivilisere dem litt. Slagordet vårt er Hao Ren Hao Shi – gode folk, gode gjerninger.»

Det finnes tilsynelatende like mange sosialkreditter som landsbyer her.

Litt lenger unna ligger landsbyen Mao Liu Jia. Folk fra byen har kommet tidlig på morgenen til Ma Yu Ling (44) for å raske til seg noen poeng. I femten år har hun ligget på sin kang, en oppvarmet seng av betong, med en vannflaske og fjernkontrollen ved siden av kinnet. Hun lider av en nervesykdom som gradvis har gjort henne lam. «I 1998 kom Shandong TV og ga meg en rullestol. På den tiden kunne jeg ennå gå. Nå kan jeg knapt røre nakken på grunn av smerten.»

To ganger i måneden i to år har det kommet veldedige sjeler – aldri de samme – fra Rongcheng for å vaske det nedslitte huset og hjelpe familien. En god gjerning som gir fire poeng. Noen gang kommer de frivillige også med dumplings som ektemannen legger i fryseren. «Men det erstatter ikke den lave trygden på 3000 yuan (3800 kroner) som kona mi mistet da sønnen vår ble gammel nok til å jobbe. Og sykestønaden dekker verken bleier, bandasjer eller desinfiseringsmiddel, som hun bruker i store kvanta. Det koster 6000 yuan i året», forteller han mens han serverer brennevin. «Vi forlater aldri landsbyen unntatt når vi blir kjørt i varebil til fylkessykehuset for å skifte kateter. Å få besøk, bli sminket, snakke med kvinner fra byen er fantastisk. Jeg gir pokker i om de bare gjør det for å få poeng», sier Ling.

 

Et mareritt

Det finnes tilsynelatende like mange sosialkreditter som landsbyer i denne delen av Shandong. I Teng Jia blir navnene til de som har mistet poeng ropt ut over høyttalere hver fredag kveld. Det får innbyggerne til å dra til nabolandsbyen for å løse tvister eller drikke seg fulle, for å unngå vurderingskomiteen som er blitt et regelrett moralpoliti.

Yale-forsker og spesialist på kinesisk rett, Jeremy Daum, forsøker å samle og oversette alle reglene for sosialkreditt i Kina på bloggen China Law Translate.5«Legal documents related to the social credit system», China Law Translate. «Når du går på restaurant kan du sjekke på forhånd hvordan mattilsynet har vurdert hygienen. Du trenger ikke også vite om kokken har kjørt bestemoren sin til markedet fire ganger eller sneket på toget. Banker trenger heller ikke vite om du er elendig til å sortere husholdningsavfall når de vurderer lånesøknader», sier Daum og legger til ironisk: «Kanskje vil en finanalyse av dataene en dag vise at å snike på toget predisponerer deg for å bryte hygieneregler, eller at de som ikke resirkulerer alltid er dårlige betalere, men inntil da kan ikke en samlet karakter gi mye mening for myndighetene. Jeg tror det viktigste med systemet er svartelistene og den offentlige ydmykelsen.»

Det finnes allerede spesifikke lister over gode og dårlige aktører blant eksport- og importselskaper, i byggebransjen, jernbane- og flytransport, statistikkbyråer, juridiske tjenester, arrangementer, markedsføring, helseforsikringer, åndsverk og bryllupsplanlegging. Men for vanlige kinesere kan disse ugjennomsiktige systemene – som ikke står tilbake for de amerikanske nettgigantene – forvandle sosialkreditten til et mareritt.

Oversatt av redaksjonen

René Raphaël og Ling Xi er journalister, i Hangzhou og Shandong for Le Monde diplomatique

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Berlin, en by i blekk

Neste sak

Klassekamp i Frankrike

Andre saker om Kina

Truet tibetanskhet

De kinesiske myndighetene har skiftet strategi fra full undertrykkelse av tibetanernes religiøse

Gulrot og pisk

De kinesiske lederne presser andre land til å isolere Taiwan internasjonalt, samtidig

0 kr 0