Kinas tvilsomme tall

Mens USA er blitt overrumplet av koronautbruddet anklager Donald Trump og regjeringen hans Kina for å ha ned-tonet alvoret i epidemien. Med støtte fra Australia vil USA ha en internasjonal granskning. De fordømmer Verdens helseorganisasjon (WHO) og beskylder WHO-direktør Tedros Adhanom Ghebreyesus for å være for snill, eller til og med stå i ledtog, med Kina.

For å forstå anklagene må vi se på hendelsesforløpet. De første dokumenterte koronatilfellene dukket opp i november i fjor, og i begynnelsen av desember ble flere leger som advarte om viruset arrestert. Først i slutten av desember informerte Kina om at et nytt virus hadde dukket opp i Wuhan, på et marked for dyr som det i teorien var forbudt å spise. 5. januar sa WHO at det «ifølge foreløpig informasjon fra det kinesiske undersøkelsesteamet ikke er blitt rapportert noen bevis for betydelig overføring mellom mennesker og ingen helsearbeidere har blitt smittet». Først 15. januar opplyste WHO om at viruset kunne smitte mellom mennesker – i samme øyeblikk som et kinesisk laboratorium delte den genetiske sekvensen til SARS-CoV-2 med forskere i resten av verden. Myndighetene stengte påfallende nok laboratoriet dagen etter.

22. januar skjøt alt fart i Kina, med en autoritær nedstengning av Hubei-provinsen, hvor Wuhan er hovedstad. Det ble innført strenge tiltak i hele landet, men all oppmerksomheten var rettet mot denne provinsen. Folk ble bedt om å holde seg hjemme for å bremse spredningen av viruset, og så for å stoppe epidemien. WHO hadde da ennå ikke erklært en folkehelsekrise med internasjonal rekkevidde, ettersom det på det tidspunktet bare var elleve kjente tilfeller utenfor Kina. To dager senere anbefalte WHO alle land med smittetilfeller å begynne med testing. I en tale samme dag erkjente Xi Jinping alvoret. Trump reagerte på talen med å hylle «Kinas innsats og transparens». 31. januar, mens de kinesiske tallene var 10 000 smittede og 213 døde, bestemte WHO seg for å erklære «internasjonal helsekrise», noe organisasjonen bare har gjort fem ganger siden den ble opprettet i april 1948: for H1N1-influensaen i 2009, polio i 2014, Zika-viruset i 2016, samt Ebola i 2016 og 2019. Først 10. februar sendte WHO et team til Kina med eksperter fra Tyskland, Sør-Korea, USA, Japan, Nigeria, Singapore og Russland.¹

Siden har USA kommet med stadig sterkere anklager mot WHO. Etter å ha vært relativt taus en periode, gikk WHO til motangrep i slutten av april og forsikret at de hadde advart landene «på riktig tidspunkt». Organisasjonen lanserte samtidig et globalt samarbeidsprosjekt, kalt ACT-Accelerator, for å «sikre at alle har tilgang til verktøy for å bekjempe Covid-19».² FNs generalsekretær Antonio Guterres ga sin støtte til WHO og sa at vi ikke trenger «en vaksine eller behandling for ett land, én region eller halvparten av kloden, men en vaksine og behandling som er rimelig, trygg, effektiv, letthåndterlig og universelt tilgjengelig for alle, overalt».³ Denne erklæringen lød som et svar til Trumps uttalte vilje til å sikre seg eksklusiv rett på lovende vaksiner.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Umulig kartlegging

Burde WHO ha reagert annerledes eller raskere? Ifølge sine egne regler måtte organisasjonen forholde seg til de kinesiske tallene og dermed akseptere eventuelt juks. Et annet spørsmål er om de offisielle kinesiske dødstallene (4634 per 29. mai) er realistiske med tanke på at over 350 000, i skrivende stund, har mistet livet globalt. Det er alltid vanskelig å få reelle tall. Uansett sted, uansett epidemi kan de «virkelige» dødstallene først beregnes i etterkant, slik man for eksempel gjør med influensa. Når en person som allerede har andre sykdommer dør på sykehus kan det i noen tilfeller være vanskelig å avgjøre dødsårsaken. Det er enda vanskeligere å avgjøre årsak for dødsfall utenfor sykehusene.

Tilgang til helsetjenester spiller også en rolle. I det første tiåret etter SARS-epidemien i 2003 innførte Kina en offentlig helseforsikring som dekker nesten hele befolkningen, men systemet er fortsatt preget av en mangelfull nærhelsetjeneste og betydelige egenandeler, som utelukker en stor del av befolkningen. Kineserne må selv betale for all behandling som ikke står på en forhåndsdefinert liste.

Da koronaepidemien brøt ut kunne mange kineserne ikke søke medisinsk hjelp av økonomiske grunner. Offentlig refusjon for testing gjorde hinderet mer overkommelig. Det er god grunn til å tro at mange har dødd av Covid-19 uten å ha vært innom de store sykehusene i Hubei (pandemiens episenter) eller sykehusene i provinshovedstedene. Varierende behandling fører nødvendigvis til variabel statistikk.

I tillegg har den geografiske og hierarkiske organiseringen av det kinesiske helsevesenet forsterket vanskelighetene med tilgang og telling: Mesteparten av ressursene er konsentrert på de store sykehusene, inkludert opplæring av personell.⁴ Utdanningen til sykepleierne og annet helsepersonell varierer ut fra hvor de skal jobbe. Med andre ord har en pleier på et lokalsykehus ikke lov til å jobbe på et provinssykehus og følger ikke samme behandlingsprosedyrer. Helsetilbudet er derfor svært forskjellig fra et område til et annet. Dermed har det vært umulig å få en homogen kartlegging av dødsfall og komplikasjoner knyttet til Covid-19 i Kina.

Sivilt sinne

Estimater over antall ofre for en epidemi har alltid en viss feilmargin, som blir korrigert i etterkant ved å sammenligne dødstallene mot samme tidsperiode i årene før. I Kina er feilmarginen av objektive grunner nokså stor. Det gjenstår å se om tallene vil bli justert. Utover disse statistiske aspektene har tallene for koronaepidemien også vært påvirket av innenrikspolitiske og geopolitiske kalkyler.

Innad i landet ga myndighetene seg selv i oppgave å dempe befolkningens uro. At Hubei-provinsen bevisst forsøkte å nedtone alvoret i situasjonen er det liten tvil om. Xi Jinping kom til makten med et ønske om å slå ned på korrupsjonen i landet, og har rettet siktet mot lokale partipamper. Disse forsøker derfor å holde myndighetene på armlengdes avstand. Det er sannsynlig at lederne i Wuhan ikke ville skape oppstyr og bevare kontrollen så lenge som mulig, utvilsomt for lenge, før sentralmakten tok over. En annen faktor er at lokale partiledere blir forfremmet med utgangspunkt i karakterer, beregnet ut fra ulike kriterier som økonomisk vekst, kamp mot forurensning, og sosial ro. Denne praksisen henger åpenbart sammen med landets autoritære styresett, men må også ses som et utslag av at gjennomføringen av sentralmaktens politikk i stor grad er desentralisert – et moment som ofte undervurderes.

Da koronaepidemien brøt ut forsøkte sentralmakten på sin side å forene to tilsynelatende uforenlige mål: å framheve omfanget av epidemien for å forsvare ekstreme karantenetiltak og samtidig gi landets 1,4 milliarder urolige innbyggere inntrykk av at myndighetene hadde kontroll på situasjonen. Helseressursene ble konsentrert i de største provinssykehusene, de såkalte nivå 3-sykehusene. Men Hubei har et nesten like stort areal som et middels europeisk land. Nedstengningen betød dermed i praksis at store deler av befolkningen ikke hadde fysisk tilgang til avansert medisinsk utstyr.

I de store kinesiske sykehusene er helsepersonellets ekspertise på høyde med vestlige land. Det er ikke tilfellet i de mindre sykehusene. De første befinner seg ofte i de tett befolkede storbyene med høyere snittinntekt; de siste i den fattigere utkanten av byene eller på landet. Med de strenge karantenetiltakene bidro de mangelfulle lokalklinikkene til å øke helseulikhetene enda mer, ikke minst siden disse ofte er private og dermed dyrere.

Et annet viktig aspekt er den økonomiske usikkerheten mange kinesere lever under. Utenfor storbyene jobber de fleste kineserne i små eller mellomstore bedrifter som ikke utbetalte lønnskompensasjon under nedstengningen og ikke ga noen garanti om de ansatte fikk jobben tilbake etterpå. Folk på landsbygda og deler av migrantarbeiderne befant seg i en enda mer utsatt situasjon. Familiene nederst på inntektsskalaen ble straffet dobbelt: ingen ressurser og ingen helsetilbud. På tross av tett overvåkning av sosiale medier har «sivilsamfunnet» gitt uttrykk for sin misnøye og sitt sinne, spesielt etter at en av legene som advarte om viruset, Li Wenliang, selv døde av det.

Nytt episenter

Med de store helseforskjellene som bakteppe måtte myndighetene spille et vanskelig parti der politikken, og spesielt formidlingen av dødstall, skulle vise sentralstatens evne til å håndtere krisen og forsvare en nedstengning som gjorde livet til deler av befolkningen nærmest uutholdelig. Samme logikk ser vi nå i USA, hvor Trump forsøker å frikjenne føderalstatens ansvar i håndteringen av epidemien ved å legge skylden på Kina. I begge tilfeller dreier det seg om å vende opinionens blikk bort fra de reelle sosiale og økonomiske problemene krisen har avdekket.

Selv om de offisielle kinesiske tallene bør vekke skepsis, har myndighetene vært klart bedre på kommunikasjonen enn under SARS-epidemien i 2002–2003, særlig med deling av vitenskapelig data. Myndighetene har også kommunisert på andre måter enn med statistikk. I slutten av januar advarte Kinas ambassade i Paris om en kvinne som skrøt på sosiale medier av at hun hadde flydd fra Wuhan til Frankrike selv om hun hadde hatt symptomer på Covid-19. Franske myndigheter undersøkte saken, men påla kvinnen verken isolasjon eller karantene, fordi de ikke oppfattet advarslene fra de kinesiske myndighetene som alvorlige nok.

Nå forsøker Xi Jinping å framstille Kina som et land som har fullstendig mestret situasjonen, for både innad og utad å sikre supermaktstatusen landet higer etter. Myndighetene har ikke spart på symbolhandlingene. 28. januar annonserte landets ledelse at det skulle bygges to nye sykehus for koronapasientene. De kunne selvsagt bare rekvirert noen bygg i byen, men det var ikke spektakulært nok. Kameraer sendte direkte fra byggeplassene og bildene havnet i både kinesiske og utenlandske medier. I virkeligheten ble andre bygg tatt i bruk, som det internasjonale messesenteret i Wuhan.

Teknologisk forsprang

Nå som episenteret for epidemien har flyttet seg til Europa og USA, har den kinesiske ledelsen ikke noe imot at man glemmer både opprinnelsen til pandemien og tallene den spredte, ettersom Kina ønsker å framstå som en partner eller støttespiller for de berørte landene – som komplement til, eller erstatning for, rollen USA inntil nå tradisjonelt har hatt. Det første landet som kom seg sakte og forsiktig ut av krisen skryter nå av sin håndtering.

Kinas løsninger baserer seg på at befolkningen aksepterer digital sporing, der alle som forflytter seg blir registrert og får tildelt en egen QR-kode. Smarttelefonen inneholder en mengde informasjon om helse, livsstil, forbruk, forflytninger, reiser og sosialisering. Telefonen er allerede blitt et vanlig betalingsmiddel og er nå i ferd med å bli et verktøy som lagrer informasjon om alle deler av livet. Epidemien er slått ned, men prisen kineserne må betale er et fullstendig «transparent» privatliv.

I tillegg har Kina nå utviklet ny teknologi på områder hvor landet allerede har stort forsprang. På sykehusene i Wuhan og andre byer kunne vi se avanserte roboter bistå helsepersonellet. Allerede før krisen hadde de kinesiske nettgigantene Alibaba, Tencent og Baidu, i forbindelse med ulike helsereformer, tilbudt tjenester som telekonsultasjon, bestilling av legetimer hvor pasientene kategoriseres etter symptombeskrivelse, lagring av legejournaler og – ikke minst – privat helseforsikring. Under pandemien har Kina kunnet dra nytte av sitt forsprang på et e-helse-marked i full vekst.

Oversatt av redaksjonen

Carine Milcent er forsker ved det franske forskningsrådet (CNRS), professor ved Ecole économique de Paris.

1
«Report of the WHO-China joint mission on coronavirus disease 2019 (Covid-19)», WHO, 16.–24. februar 2020.
2
France Info, 24. april 2020.
3
«‘Landmark collaboration’ to make COVID-19 testing and treatment available to all», UN News, 24. april 2020.
4
Se Carine Milcent, «Évolution du système de santé – Inefficacité, violence, et santé numérique», Perspectives chinoises, Hongkong, nr. 4, 2016.