Omansk veldedighet vekker mistanke

Oman er et av få land som hjelper flyktninger fra Jemen, men Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater mistenker naboen for å støtte houthi-opprørerne og forsøker innbitt å motvirke sultanatets innflytelse.

En skadet jemenittisk opprører evakueres fra Sana til Oman for behandling 3. desember 2018. FOTO: MOHAMMED HUWAIS, AFP / NTB SCANPIX.

I skyggen av noen skrale trær venter kvinner og menn utmattet av varmen. Et titalls barn løper fritt rundt. Foreldrene følger urolig med på inngangen til sykehuset Sultan Qaboos, oppkalt etter den omanske herskeren som gikk bort 10. januar. Den antikke byen Salalah i provinsen Dhofar 160 kilometer fra grensen til Jemen er et yndet reisemål for vestlige turister som vil besøke graven til det gamle testamentets Job, før de går på oppdagelsesferd på røkelsesmarkedet. Nå strømmer mange jemenitter til for å få medisinsk behandling. I sin avkjølte SUV venter også den omanske femtiåringen Abdullah på at en jemenittisk familie skal komme ut av sykehuset. Han er med i White Hands, en gruppe frivillige, de fleste fra Dhofar, som bistår og gir økonomisk støtte til jemenittiske familier som har kommet til sultanatet for å få hjelp. Organisasjonen ble startet i november 2017 og har nå over 2000 frivillige og pengegivere.

Endelig kommer familien, med Ahmed Yahya Ahmed (49) i front dyttende på rullestolen til faren, som håper på en nyretransplantasjon. Etter hver legetime kjører Abdullah familien til en leilighet han leier for dem noen mil vest for Salalah. Ahmed tar imot oss i en stue omkranset av puter med gylne dusker. Sammen med kona og de fem barna legger han en plastduk på gulvet og setter fram dadler, kaffekopper, brus og søtsaker. På kne med hendene på lårene sier den jemenittiske flyktningen tydelig beveget: «Omanerne respekterer oss som mennesker. Det er det eneste landet som har hjulpet folket vårt og åpnet grensene for oss. Vi bodde i Hodeida. Vi flyktet til Sana, men mistet alt vi hadde i flukten.» Ahmed glemmer heller ikke å lovprise sultanens sjenerøsitet, noe Abdullah ikke virker helt komfortabel med.

Hodeida er en strategisk viktig havn i Rødehavet hvor houthi-opprørerne får mye av forsyningene sine. Byen har derfor ofte blitt bombet av militærkoalisjonen ledet av Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater. Noen av sykehusene har blitt tatt over av opprørerne og er ikke lenger trygge steder. Flyktningfamilien har ikke noe ønske om å dra tilbake til Jemen og ser for seg å bli værende et helt år i Salalah, hvor White Hands tar seg av alt. Organisasjonen gir familien 350 omanske rial (8000 kroner) i måneden. Abdullah betaler i tillegg 1500 rial av egen lomme for sykehusbehandlingen.

Historiske bånd

White Hands ble startet av historieprofessoren Salem Mohammed. Ideen oppsto da studentene hans på Universitetet i Dhofar en dag oppsøkte ham og ba om penger til hjerteoperasjon for en ung jemenitt-kvinne. «Familien hennes var for fattig til å betale for operasjonen», forteller han. «Jeg opprettet derfor en gruppe på WhatsApp med innflytelsesrike folk i regionen. Vi samlet inn 4000 rial [9000 kroner] så hun kunne bli operert i Muscat. Hun har det mye bedre i dag, takk Gud.»

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal

Når det kommer en ny jemenittisk flyktning til sykehuset i Salalah, sender White Hands en frivillig for å forhøre seg om situasjonen og hva slags behandling pasienten trenger. «Vi lager raskt en personprofil og sprer den i våre grupper på WhatsApp for å finne noen som kan påta seg ansvaret for dem», forteller Mohammed, uten å gi mer informasjon om organisasjonen. Slike initiativ dukket opp allerede da borgerkrigen brøt ut i Jemen i juli 2014, men de fikk først et større omfang våren 2015 etter at den Saudi-ledede koalisjonen gikk til angrep mot houthi-opprørerne.1Se Laurent Bonnefoy, «Saudisk blindspor i Jemen», Le Monde diplomatique, desember 2017.

Dhofar er det guvernementet som geografisk og historisk har tettest bånd til Sør-Jemen, og det som gir mest bistand til «broderlandet». Ingen her har glemt det fryktelige 1960-tallet med det middelalderske styret til sultan Said ibn Taimur. På den tiden hadde Oman nesten ingen infrastruktur og en av verdens høyeste andel analfabeter. I Dhofar, som den gang var den fattigste provinsen i Persiabukta, var Jemen en vei ut for omanske ungdommer på jakt etter en bedre framtid, utdannelse og ideologisk skolering. I 1965 tok dhofariene til våpen mot sultanen. De fikk raskt støtte fra den marxistiske Folkerepublikken Jemen (Sør-Jemen). Med støtte fra Storbritannia og Iran kjempet sultanen i nesten tolv år mot opprørerne. Opprørerne i Dhofar og de marxistiske jemenittene hjalp hverandre mye på grunn av gamle stammebånd. Turistguiden Mahdi Taleb Tahrir Ba Omar mener at disse historiske båndene forklarer dagens solidaritet med jemenittene. «Fetteren min har flere ganger dratt med pick-up for å dele ut mat i Jemen. Folk gjør det av eget initiativ, ofte under Ramadan», forteller han.

Uklar rolle

Fra utsiden kan denne sivile humanitærhjelpen virke både improvisert, kaotisk og basert på individuelle initiativ, men i dette tilsynelatende fredelige landet er det lite som unnslipper sikkerhetstjenestene og ingenting som skjer uten at sentralmakten i Muscat holder nøye oppsyn. «Alle borgerinitiativ granskes av regjeringen», bekrefter en omansk toppbyråkrat som vil være anonym. Forsiktigheten hans viser at hjelpen til jemenittene er et ømtålig spørsmål som direkte berører sultanatets forhold til sine mektige naboland.

Abdullah Baabood, forsker og tidligere leder for Center for Gulf Studies ved Universitetet i Qatar, sier at han ikke vet hvor mye nødhjelp som sendes til Jemen eller hvor mange sivile jemenitter som har vært innlagt på sykehusene i Muscat og Salalah. «Regjeringen har ikke for vane å offentliggjøre slik informasjon. Den er ekstremt forsiktig med alt som angår situasjonen i Jemen, siden Oman ikke ønsker å bli anklaget for å blande seg inn eller å bli sett som en part i en konflikt som involverer Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, to monarkier som er med i Golfrådet.»

Oman forsøker å framstå som en klok nøytral stemme i de regionale spenningene innad i Golfrådet, og vil ikke mistenkes for å støtte houthi-opprørerne. Likevel er sultanatets forhold til Saudi-Arabia og Emiratene blitt stadig mer anstrengt siden 2015. Etter å ha nektet å delta i koalisjonen mot houthiene, har Oman forsøkt å mekle i striden og opprettholdt dialogen med Ansar Allah («Guds tilhengere»), houthi-opprørets politiske gren. Det er også i den omanske hovedstaden at vestlige diplomater møter houthi-representantene. Det var her FNs spesialutsending Martin Griffiths møtte en delegasjon fra Ansar Allah 31. mars i fjor. I tillegg til å legge til rette for møter, forhandler Oman også direkte med opprørerne om løslatelse av utenlandske fanger.

Implisitt anklage

Saudi-Arabia og Emiratene er ikke spesielt glad i Omans alenegang. De to landene som leder koalisjonen mot houthiene anklager indirekte nabolandet for å tillate og legge til rette for våpensmugling til houthiene.

Som bevis trekker de fram hendelser som kan så tvil om omanernes nøytralitet. I august 2015 beslagla myndighetene en last med våpen og ammunisjon til opprørerne 120 kilometer øst for Sana i den jemenittiske provinsen Marib. Provinsguvernøren mente at militærutstyret kom fra Iran og at det hadde kommet inn i Jemen via Oman. I november 2015 fant den jemenittiske hæren et lager med våpen og eksplosiver i havna i Nishtun i provinsen Mahra, under 200 kilometer fra Oman. Ifølge myndighetene i Jemen måtte den omanske marinen ha visst om båten som fraktet våpnene.

I november 2017 sendte den saudiske tv-kanalen Al-Arabiya en kort dokumentar om våpensmuglingen til houthiene. Havna i Nishtun ble nok en gang nevnt. Hver gang ble nærheten mellom hvor fraktene ble oppdaget og grensen til Oman trukket fram som en slags implisitt anklage mot sultanatet. I 2016 insisterte likevel Omans utenriksminister Yusuf bin Alawi: «Ingen våpen har krysset grensen vår.»

Sammenfiltrede konflikter

Striden om våpenleveransene til houthiene har gjort provinsen Mahra til åsted for både utenlandske militæroperasjoner og humanitær rivalisering. Området med 650 000 innbyggere har tradisjonelt vært under Omans innflytelse. Etter opprøret i Dhofar etablerte de osmanske myndighetene store stammenettverk for å forhindre nye grensekryssende opprør.

Siden 2015 har Saudi-Arabia og Emiratene forsøkt å svekke Omans innflytelse i Mahra. Etter press og overtalelse fikk Emiratene sende instruktører for å gi opplæring til 2000 jemenittiske soldater. I tillegg etablerte den emiratiske grenen av Røde halvmåne seg i området, mens provinsens sikkerhetstjenester fikk 41 spesialkjøretøy. Litt etter litt ble lokale beslutningstakere med bånd til Oman marginalisert. Det fikk Oman til å reagere. Sultanatet begynte å sende strømaggregater til provinsen og gjenopplivet stammenettverkene. Emiratene ble tvunget til å gi opp opplæringen av de jemenittiske soldatene, og til slutt hentet de også hjem kjøretøyene sine.

Saudiaraberne har vært mer aktive enn sine allierte emirater. Høsten 2017 tok Saudi-Arabia kontroll over havna i Nishtun, grensepostene overfor Sarfait og flyplassen i Al-Ghaydah. «Saudi-Arabias plan er å få kontroll over sentrale knutepunkt for å hindre leveranser til houthiene eller de pro-omanske styrkene i området», sier Ryan Bohl, midtøstenanalytiker hos det amerikanske analysebyrået Stratfor. Sivile fly, en av de siste veiene ut for jemenittene, har blitt kansellert og en saudisk militærbase har blitt bygd ved flyplassen. I kjølvannet har guvernøren i provinsen nær Muscat blitt byttet ut med en jemenitt med saudisk statsborgerskap. «Saudi-Arabias intervensjon har vekket mye sinne, spesielt langs den tettere befolkede kysten», forteller Elisabeth Kendall, forsker i arabiske og islamske studier ved Pembroke College ved Oxford University. Lokalbefolkningens sinne har blitt forsterket ytterligere av at Saudi-Arabia også har sendt over hundre salafist-krigere, hvorav noen fra Frankrike og Nigeria, til dette sufi-dominerte området.

Oman har svart med å vende seg til Abdallah al-Afrar, sønnen til den siste sultanen av Mahra, og tidligere grensekommandant Ali al-Hurayzi, som er en symbolsk skikkelse for motstanden mot saudiaraberne. De to mennene har vært i Muscat flere ganger og Oman har arrangert møter med europeiske diplomater og vestlige journalister i et forsøk på å opplyse den internasjonale opinionen om Saudi-Arabias gjerninger.

«Vi ba omanerne om tanks og våpen for å kjempe mot okkupasjonen, men de nektet. Hjelpen deres begrenser seg til basisvarer og strømaggregater», sier al-Hurayzi. I midten av februar forsøkte han å organisere et stammemøte i protest mot saudi-styrkenes okkupasjon av havna i Al-Ghaydah. Saudiske helikoptre åpnet ild mot demonstrantene. Ingen mistet livet, men hendelsen har forverret spenningene og skapt frykt for en eskalering mellom koalisjonsstyrkene og de jemenittiske stammene med bånd til Oman. I Jemen, hvor så mange konflikter er filtret sammen, er kampen om innflytelse mellom kongedømmene på halvøya langt fra over.

Oversatt av redaksjonen

Sebastian Castelier og Quentin Müller er journalister.

  • 1
    Se Laurent Bonnefoy, «Saudisk blindspor i Jemen», Le Monde diplomatique, desember 2017.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal