De største mediene i Beijing slo det stort opp da ordføreren i toskanske Prato, Matteo Biffoni, skrøt av de kinesiske innbyggerne i byen sin. «Da epidemien ble erklært i Kina, var [de italienske] avisene og tv-kanalene overbevist om at Prato ville bli Italias svarte hull. I virkeligheten har vi et mye lavere smittetall enn resten av landet og ikke minst har ingen kinesiske borgere blitt smittet. Det kinesiske samfunnet har vært usedvanlig årvåkne», sa ordføreren til China Central Television (CCTV) 7. april. «Mange av dem var i Kina for det nye måneåret [25. januar]. Da de kom tilbake gikk de i frivillig karantene. Vi må takke dem for det», sa han til pressebyrået Xinhua. Det var første gang kineserne i Prato ble hyllet på denne måten.
Kineserne har i et kvart århundre vært en del av bybildet i den toskanske industribyen tjue kilometer nord for Firenze, hvor de har kjøpt nedlagte tekstilfabrikker og etablert en ny klesindustri. Zhou Rongjing, leder for byens forening for kinesiske næringsdrivende, var forbløffet over ordførerens skryt: «Jeg var stolt av å høre det», sa han til avisen Beijing Qing Nian Bao 8. april.
I slutten av januar opprettet Rongjing sammen med 18 kinesiske organisasjoner i Prato en «Covid-intervensjonsstyrke», som påla de mange tusen kinesiske arbeiderne å holde seg hjemme og bruke munnbind, lenge før den italienske regjeringen gjorde det samme. En gruppe frivillige sørget for at alle i diasporaen overholdt reglene og delte ut masker til byens innbyggere i gatene, postkassene og på parkeringsplassen på sykehuset. «Til slutt valgte de italienske myndighetene den kinesiske metoden», forteller avisen, som beleilig glemmer å nevne at de seks evangeliske kinesiske kirkene i byen også var involvert.
«Made in Italy»
Myndighetene i Prato anslår at 31 000 av byens 195 000 innbyggere er kinesere, og at en fjerdedel mangler oppholdstillatelse.1«Statistica», Prato kommune. Byens handelskammer hadde i fjor registrert 5850 kinesiske selskaper, mange av dem enkeltpersonforetak. 4280 av selskapene var knyttet til tekstilindustrien. Selskapene opprettes og forsvinner i et febrilsk tempo, med en forventet levealder på knappe to år.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
De fleste kineserne i Prato kommer fra havnebyen Wenzhou i provinsen Zhejiang. Mange kom på 1990-tallet, etter de store omorganiseringene av de kinesiske statsforetakene som førte til stor arbeidsledighet i hele Kina. Mens noen kinesiske arbeidere havnet i Paris-bydelen Belleville, hvor de arbeider svart femten timer om dagen med å lage nudler for asiatiske restauranter, utviklet kineserne i Prato nisjen pronto moda, fast fashion, det vil si rask produksjon av billige moteklær. Dette systemet svarte – og svarer fortsatt – på ønskene fra europeiske butikker om ikke å vente to måneder på en klesbestilling, i tillegg til å kunne merke klærne med «made in Italy».2Se Antonella Ceccagno, City Making and Global Labor Regimes: Chinese Immigrants and Italy’s Fast Fashion Industry, Palgrave MacMillan, London, 2017.
Siden har kinesiske arbeidere strømmet til Prato hvor de arbeider, spiser og sover i syfabrikkene. De lave lønningene går til å betale menneskesmuglerne, mens arbeidsgiverne deres, også de fra Wenzhou, kjører rundt i luksusbiler. Det har dukket opp en rekke kinesiske butikker, restauranter, spillebuler og te-salonger.
Fabrikkrazziaer
Da finanskrisen brøt ut i 2008 gikk de siste italienske produsentene av kvalitetstekstiler dunken, mens hjulene i de kinesiske klesfabrikkene rullet for fullt. Skatteunndragelse vekket på den tiden mye harme, etter at det italienske finanspolitiet avdekket pengestrømmer mellom Toscana og Kina som de anslo til én milliard euro i året, hvorav to tredjedeler fra Prato. Året etter finanskrisen 2009 vant Roberto Cenni fra Berlusconis høyreparti Forza Italia lokalvalget i den tidligere kommunistbastionen, etter en hatefull valgkamp mot byens kinesere og deres «30 000 slaver».
Så kom brannen på Teresa Moda i desember 2013, der sju kinesiske arbeidere mistet livet etter å ha blitt fanget av flammene i fabrikken, som i likhet med så mange andre manglet nødutgang. Etter ulykken innførte byen en sørgedag, mens Alessandro Fabbrizzi, generalsekretær i det mektige fagforbundet CGIL, formante Prato til å slutte å være «ulovlighetens by».3Louise Munkholm, Re-inventing Labour Law Enforcement: a Socio-legal Analysis, Bloomsbury, London, 2020. På veggene i byen dukket det opp graffiti med oppfordringer om å «ta grep». Noen måneder senere ble sentrumvenstre-kandidaten Matteo Biffoni valgt med løfter om dialog og lov og orden. Han har holdt det han lovet: Etter at han kom til makten i 2014, har politiet utført nær 10 000 razziaer i ulike selskaper. Flere har blitt utført mot byens regnskapsbyråer, som mot betaling har levert lønnsslipper, selskapsregnskap og ansettelsesbevis for at de kinesiske arbeiderne skulle få fornyet oppholdstillatelsen, før de ble oppsagt og hyret inn igjen svart.
Politiet har også gjennomført razziaer i fabrikkene hvor det var tydelige avvik mellom hvor mange som offisielt jobbet der og antallet symaskiner. Overholdelse av brannforskriftene har selvsagt også blitt kontrollert. Fabrikker har blitt stengt og siden gjenåpnet etter at eierne har betalt store bøter og blitt pålagt utbedringer.
Prakt og forfall
«De måler alt ned til størrelsen på stolene! Men når du blir ranet eller angrepet på gata, er det ingen hjelp å få», sier en forretningsmann vi møter før epidemien. Over en kopp jasmin-te legger han ut om at italienerne er «late», at «de kinesiske arbeiderne er blitt for dyre», og at pakistanerne og afrikanerne ikke er dyktige nok. Så inviterer han oss til buddhist-templet Pu Hua i Piazza Gualchierina, juvelen i det kinesiske samfunnet i Prato. Tempelleder Huang Shulin, kledd i fedorahatt og Versace-mokasiner, viser de tre munkene som er hentet hit fra Ningbo (Zheijiang), og den nylige utsmykkingen som rike kinesere i byen har betalt for.
Tempelets prakt står i skarp kontrast til de forfalne fortauene i Via Filzi, handlegaten hvor søppelspannene og parkometrene er dekket av klistremerker på mandarin med telefonnummeret til en «søster» eller «kusine». Det er her, i de gamle bistroene omgjort til kantiner, at arbeiderne i pronto moda kommer for å innta en stor bolle nudler med svinekjøtt mens de ser på talentshow på Zhejiang TV. Vi er bare et steinkast fra Via Pistoiese, hvor de største kinesiske syfabrikkene ligger på rekke og rad i falmede og tilsynelatende forlatte bygg, ofte med tildekkede vinduer for å skjule neonlysene som avslører at det jobbes på natten.
Kort vei til utpressing
Langs vinrankene i Seano, ni kilometer lenger sør, ligger fabrikkene i nybygde lagerhaller bak plettfrie hus som leies ut dyrt av de italienske eierne. Også her virker ulovlig bruk av lokalene vanlig: Symaskiner og hauger med stoff har erstattet landbruksredskapene.
Lu Hong (34), i sneakers og med en anorakk fra et luksusmerke over skuldrene, er en av gründerne innen pronto moda. Hun er i ferd med å gjøre klar en bestilling på 1800 flanellkjoler, som hun neste dag skal kjøre med varebilen sin til en butikkeier i rue Popincourt i Paris: «Han er kineser som meg, fra en rik familie som gikk konkurs. Han startet fra bunn igjen.» Hun begynte som tekstilarbeider for ti år siden, for 8000 kroner i måneden. «Før det var jeg regnskapsmedarbeider i et teleselskap hjemme i Fujian», forteller hun. Hun satser stort og har kjøpt et lager som kinesiske dekoratører har omgjort til åtte showrooms hun vil leie ut: «Men fortjenesten vil bli minimal, for jeg vet allerede at det vil regne ned med bøter.»
Veien er ofte kort fra bøter til utpressing. 31. mai i fjor ble en kinesisk bedriftsleder og hans gravide kone utpresset i hjemmet sitt av en politimann og tre andre medsammensvorne utstyrt med en falsk ransakelsesordre. De fikk med seg 11 000 euro i kontanter, bare en tiendedel av det de hadde håpet på. 29. april i år ble det avslørt at også en høyt opp i politiet var involvert. Avsløringen ble gjort av Nouvelles d’Europe, avisen for kinesere i Frankrike, og så spredt på WeChat.
«Jeg vil helst ikke vite det»
Lu Hong presenterer oss for Gao Dong, en av hennes tre arbeidere for øyeblikket. Strykeren i førtiårene får akkordlønn. «Lu betaler meg 15 cent per kjole. Jeg kan stryke opptil 6000 på elleve timer, det betyr 90 euro dagen. Det er ikke så verst?» Bondesønnen fra Hebei sydde sko for det sveitsiske merket Bally på en fabrikk utenfor Shenzhen i Kina, for 7000 kroner i måneden. Under nyttårsferien i 2017 fikk han besøk av en mann som trålte området på jakt etter arbeidskraft å eksportere. Han lovet bedre lønn, en behagelig seng og tre måltider om dagen. Gao Dong betalte mannen for tjenestene og kom så til Italia en måned senere. Kona har kommet etter. «Hun har fått jobb på en knappefabrikk ti kilometer herfra. Hun sover der, i et rom som tilhører fabrikken, som hun deler med en annen kvinnelig arbeider. Vi ser hverandre en gang i måneden.»
Etter hvert som det blir mindre kinesisk arbeidskraft, mye fordi kineserne drar tilbake til Kina når det åpner seg muligheter for dem der, tar afrikanerne og pakistanerne over. Vi møter dem fra sju om morgenen på Via del Molinuzzo, rundt en kyllinggul matvogn som selger nudler til én euro og te-egg for 50 cents.
«De spiser utenfor sittende på fortauet som ekte kinesere», spøker den tidligere arbeideren som driver vogna. Han jobbet i Sesto Fiorentino, 15 kilometer fra Prato og 10 kilometer fra Firenze, i en lagerpark som huset flere hundre kinesiske lærmakere i små boder. I dag lages det bare håndvesker der, i store kvanta eller direkte til kunder som kommer forbi.
Som i boden til familien Hui, hvor det kommer en eldre blond dame i minkpels. Hun legger igjen en konvolutt og forsvinner. «Det er et forskudd», forklarer Hui. «Vi lager skreddersydde vesker for 14 euro stykket til henne. Jeg vet ikke hvor mye hun selger de videre for. Jeg vil helst ikke vite det», sier hun og ler. Vi kikker på logoen og sjekker prisen på en nettbutikk: 220 euro.
I dette virvaret av fabrikkboder, avgrenset av gitter og murer, møter vi rundt tjue afrikanske arbeidere. En av dem er senegaleseren Sidy (28), sittende på en systol. Han har jobbet her i snart to uker. «Det er heller avslappet. Sjefen min er fyren på maskinen bak meg. Jeg tar 30 euro dagen, fra sju om morgenen til ni på kvelden. Jeg flytter fra bod til bod. Når en sjef sender meg en melding, så kommer jeg.»
Inn i byrådet
Foran et bygg i Prato omgitt av pinjetrær møter vi arbeideren Amin (23) med en pakke Red Bull under armen. Han har jobbet i en tekstilfabrikk i sju måneder, etter å ha tilbrakt nesten tre år i en flyktningleir utenfor badebyen Palinuro i sør. «Det var tiden det tok å få politisk asyl. Jeg holdt på å bli gal, men jeg lærte meg i det minste italiensk». Han vokste opp i en landsby i fjellregionen Waziristan i det nordvestlige Pakistan, hvor Taliban opererer fra. Moren er død og faren handikappet. «Jeg klarer å sende ham 300 euro i måneden». Sjefen hans er fra Wenzhou, «men jeg snakker bare med min capo, en pakistaner som har skaffet meg en seng for 150 euro i måneden». Amin bor i et hus med seks rom og fire unge menn i hvert. Hushaien som får inn 3600 euro i måneden på utleien, er en pensjonert italiener som ikke liker at vi er på besøk.
Ordfører Biffoni vil behandle disse nye arbeiderne, som har kommet med flyktningkrisen, på samme måte som kineserne har blitt behandlet. «De afrikanske og pakistanske arbeiderne mangler som regel ikke oppholdstillatelse, men de jobber enormt mange timer på deltidskontrakter. Selv om Prato ikke vil fortsette å være et kinesisk knutepunkt, lever vi i et multi-kulturelt samfunn. Vi må arbeide for å bygge et samfunn hvor alle respekterer de samme lovene. Alle er velkommen til Prato, men bare hvis de følger reglene.»
Da Biffoni ble gjenvalgt i mai i fjor valgte han å inkludere, for første gang i byens historie, to barn av kinesiske innvandrere i byrådet:4Se Dario di Vico, «Teresa Lin e Marco Wong, la storia dei primi due consiglieri cinesi eletti a Prato (oltre l’integrazione)», Corriere della Sera, Milano, 10. juni 2019. teleingeniøren Marco Wong (56) og den USA-utdannede økonomen Teresa Lin (24), som allerede har tatt over familiens pronto moda-bedrift.
Oversatt av redaksjonen
Jordan Pouille og Lei Yang er journalister.
- 1«Statistica», Prato kommune.
- 2Se Antonella Ceccagno, City Making and Global Labor Regimes: Chinese Immigrants and Italy’s Fast Fashion Industry, Palgrave MacMillan, London, 2017.
- 3Louise Munkholm, Re-inventing Labour Law Enforcement: a Socio-legal Analysis, Bloomsbury, London, 2020.
- 4Se Dario di Vico, «Teresa Lin e Marco Wong, la storia dei primi due consiglieri cinesi eletti a Prato (oltre l’integrazione)», Corriere della Sera, Milano, 10. juni 2019.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
