Klimafiksjon og apokalypse

Filmtidsskriftet Z er ute med sitt 151. nummer siden det ble startet av Norsk filmklubbforbund i 1983. Nummeret med temaet «Apokalypse» handler om fremtidsåpenbaringer, verdens undergang, levende døde og klimaproblemer i vid forstand. Her skiller især artikkelen til førsteamanuensis i filmvitenskap Julia Leyda, «Hva er cli-fi? Og hvorfor trenger vi det?», seg ut med sin skarpe analyse av filmkunstens tematisering av den overhengende klimakrisen.

«Cli-fi» står ganske enkelt for klimafiksjon. Begrepet oppsto i kjølvannet av Oryx og Crake fra 2003, første bok i Margaret Atwoods «MaddAddam»-trilogi, hvor en miljøkatastrofe etter et eksperiment har utslettet det meste av menneskeheten. I undertittelen til sin artikkel angir Leyda spennet i sjangeren: «Fra The Day After Tomorrow til First Reformed». Første versjon av «cli-fi» var ofte høybudsjettfilmer som skildrer en allmenn eller total klimakatastrofe. The Day After Tomorrow er Roland Emmerichs blockbuster av en klimathriller fra 2004, der global oppvarming paradoksalt og brått fører til en ny istid, mens First Reformed (2017) er et privilegert eksempel på det Leyda kaller «cli-fi 2.0». Det vil si klimafiksjoner som ikke kan defineres som en «underkategori av science fiction», men som vil unngå sjangerklisjeer og kjønnsstereotypier, og som dreier seg mer om indre menneskelige reaksjoner på klimakrisen enn på rent biologiske eller meteorologiske tilstander. (…)