Kremls ukomfortable alternativer i Hviterussland

Kreml ser Hviterussland som en uunnværlig buffer mot NATO, men for øyeblikket er det lite som tyder på at Russland vil redde Lukasjenko for enhver pris.

Svetlana Tikhanovskaja. Foto: Shutterstock.

«Dette er en demokratisk revolusjon, ikke geopolitikk», sa Svetlana Tikhanovskaja i en videokonferanse med EU-parlamentet 25. august. Tikhanovskaja mener hun vant det nylige valget i Hviterussland mot sittende president Aleksandr Lukasjenko, som offisielt fikk 80 prosent av stemmene. Med uttalelsen ville hun gi en utvetydig beskjed til både Brussel og Moskva: Hviterussland er ikke Ukraina, nabolandet der en cocktail av protester og brutal undertrykking, sammen med russisk og vestlig innblanding, endte i borgerkrig og russisk annektering av Krim i 2014.

For også i denne delen av Europa viser den nylige historien at andre utfall er mulige. I 2018 tvang en fredelig revolusjon Armenias president til å gå av. Revolusjonen her viste at det finnes andre veier for Moskva: Den russiske ledelsen sto først rolig og så på folkeopprøret som endte med Serzj Sargsians avgang, etter at nesten tjue prosent av befolkningen hadde gått ut i gatene og landets økonomi var nærmest fullstendig stengt ned. Så sendte Kreml en delegasjon fra Dumaen til Armenia for å møte Nikol Pashinyan og vurdere intensjonene til opposisjonslederen som to uker senere ble statsminister. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Bioteknologiens forlokkelser

Neste sak

Paternalistens fall

Mer Hviterussland

Paternalistens fall

Aleksandr Lukasjenko har i lang tid framstilt seg som den strenge landsfaderen. Presidentens retorikk og personkult

Historisk mulighet?

Fra 1945 til 1990 opplevde Hviterussland rask økonomisk utvikling og intens industrialisering. Deres president er en

0 kr 0