Paternalistens fall

Aleksandr Lukasjenko har i lang tid framstilt seg som den strenge landsfaderen. Presidentens retorikk og personkult har mistet sin kraft, men veien er fortsatt lang for hviterusserne som har gått lei av regimets valgfusk og paternalisme.

oktober 2020
I demonstrasjonene brukes det bare ett symbol mot Lukasjenko: det røde og hvite flagget til den første Folkerepublikken Hviterussland i 1918. Alle andre bannere og budskap blir uglesett, fordi de kan splitte demonstrantene. FOTO: JANA SHNIPELSON, UNSPLASH.

Bildene av demonstrasjonene går på repeat på tv-skjermen midt i august. «Det kommer til å ta slutt snart», sier Stas, uten å kaste et blikk på tv-en. Med ryggen mot nyhetssendingen diskuterer han med vennene sine, alle i trettiårene, rundt en flaske vodka på en bar i den lille byen Brahin sør i Hviterussland. I fem dager har landet vært rystet av en protestbølge uten sidestykke. Men Stas skal ta grundig feil, for protestene vil fortsette i september, med flere hundre tusen demonstranter i Minsk og landets andre storbyer, og stor mobilisering på universitetene i hovedstaden.

Gjenvalget av Aleksandr Lukasjenko 9. august og de påfølgende protestene har gitt Hviterussland en sentral plass i det internasjonale nyhetsbildet. Etter å ha fått 80,23 prosent av stemmene i et valg preget av utstrakt fusk, har Lukasjenko nå startet sin sjette periode på rad som president siden 1994. I det svært omstridte valget slo han Svetlana Tikhanovskaja, som på kort varsel stilte i stedet for mannen sin som ble arrestert i mai for ha «forstyrret offentlig orden». Tikhanovskaja fikk også tilslutning fra to andre kandidater, Veronika Tsepkalo, som stilte for mannen sin Valerij etter at han flyktet til Moskva, og Maria Kolesnikova, valgkamplederen som steppet inn for arresterte Viktor Babariko. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal