Moskvas globale drømmer

De siste ti årene har Moskvas borgermester jobbet iherdig for å gjøre den russiske hovedstaden til en «global by» og tiltrekke seg utenlandske investorer og den kreative klasse.

Russiske og utenlandske turister bevæpnet med selfie-stenger stimler sammen på utkikksbroen over Moskva-elven i den nye Zarjadije-parken like ved Kreml. Parken har blomster fra hele Russland og er inndelt i områder som viser Russlands natur: steppe, tundra, taiga og myr. Den har også en isgrotte, et arkeologisk museum, flere gourmetrestauranter, et mediesenter med filmvisninger og utstillinger, en konsertsal med 1600 sitteplasser og et like stort utendørs amfi, som etter at parken ble åpnet 9. september 2017 har huset de største internasjonale arrangementene i hovedstaden. I 2018 ble parken inkludert i det amerikanske magasinet Times’ liste over verdens vakreste steder.

Zarjadije er den første større parken som har blitt anlagt i Moskva på femti år. Den er del av borgermester Sergej Sobjanins forsøk det siste tiåret på å gjøre den russiske hovedstaden mer attraktiv for resten av verden. Siden den tidligere føderale byråkraten og Putin-støttespilleren overtok makten i Moskva i 2010, har målet vært å børste støvet av Moskva og ta opp konkurransen med New York, London, Paris og Tokyo om å være verdens ledende metropol. Byen skal bli en «global by», ifølge begrepet popularisert av den amerikanske sosiologen og økonomen Saskia Sassen, som også var med i juryen for arkitektkonkurransen om parken.

Kreativ motor

I en russisk økonomi som er avhengig av den høyst ustabile oljeprisen, er målet å gjøre Moskva til et globalt sentrum for finansiell stabilitet og innovasjon. Ved å få utenlandske selskaper til å etablere hovedkontor i Moskva og å utvikle byens kulturliv og turisme, skal Russland hekte seg på det internasjonale næringslivet og de globale finansstrømmene.

Det forutsetter ikke bare respekt for privat eiendom, skattefordeler, lite byråkrati og prestisje, men også attraktive urbane omgivelser for de utenlandske selskapene og god infrastruktur for selskapenes ledere. Disse inngår i den berømte kreative klassen, motoren i den nye økonomien, sammen med forskere, ingeniører, kunstnere, journalister, akademikere, leger og jurister. Mannen bak teorien om den kreative klassen, Richard Florida,1Richard Florida, The Rise of the Creative Class: And How It’s Transforming Work, Leisure, Community and Everyday Life, Basic Books, New York, 2002. har også vært i Moskva. I fjor var han hedersgjest på byutviklingskonferansen Moscow Urban Forum (MUF), som hvert år tiltrekker seg flere tusen deltakere – offentlige beslutningstakere, økonomer og byplanleggere – fra over femti land. Siden 2017 har konferansen blitt holdt i nettopp Zarjadije-parken. MUF-konferansen er en unik mulighet for kommunestyret i Moskva til å vise fram bypolitikken sin for internasjonale ledere og investorer.

En av konferansens arrangører er det store kommunale byggeselskapet Mosinzhproekt, som siden 2018 har betalt sin visedirektør, Maurice Leroy,2David Bensoussan, «Quand les Russes recrutent d’anciens députés français», Challenges, Paris, 5. januar 2019. 10 000 euro i måneden for å selge inn selskapets prosjekter i utlandet. Det tidligere franske parlamentsmedlemmet var byminister i den tredje regjeringen til François Fillon (2010–2012), hvor han hadde ansvar for byutviklingsprosjektet Grand Paris. Han var med da Sobjanin og lederen for det interkommunale samarbeidet Métropole du Grand Paris, Patrick Ollier, signerte en samarbeidsavtale mellom de to byområdene i juli i fjor.

Pastisj og modernisme

Moskva har satt opp slagord i en meter høye bokstaver og fargerike logoer på ulike plasser i sentrum. Det er trådløst nett overalt. Kommunen har laget en grafisk profil sammen med innbyggerne gjennom mobil-apper. I metroen er det skjermer som viser den kommunale tv-kanalen Moskva24, hvor man mellom videosnutter av brasilianske supportere som sjonglerte på Den røde plass under Fotball-VM i 2018, kan se borgermesteren innvie parker, metrostasjoner, veier, sykehus eller nye bydeler i utkanten av byen. For det holder ikke lenger å bygge bygg, man må også bygge en fortelling om en by som er i utvikling og koblet på de globale strømmene.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Med intensive PR-kampanjer forsøker Sobjanin å starte et nytt kapittel etter den mye kritiserte forgjengeren Jurij Luzjkov. Moskovittene forbinder hans borgermestergjerning fra 1992 til 2010 med befolkningseksplosjonen i byen. Fra midten av 90-tallet hadde utbyggere få problemer med å få byggetillatelse. Mens de bygget for harde livet økte byens befolkningstetthet fra 8280 innbyggere per kvadratkilometer i 1989 til 10 681 i 2010, nesten like mye som i storbyene i Asia. Moskva lider også fortsatt under det dårlige ryktet byen fikk i første halvdel av 90-tallet, da drapsraten ble firedoblet. Og etter at de kriminelle gruppene sluttet å skyte på hverandre i gatene, ble byen jevnlig rammet av korrupsjonsskandaler.

Luzjkov var en vandrende interessekonflikt. Jelena Baturina, som han giftet seg med i 1991 like før han ble borgermester, ble direktør for byggegiganten Inteko. Mens ektemannen styrte byen tjente hun seg så rik at hun fikk æren av å bli landets første kvinnelige milliardær. Sammen gjennomførte de en rekke prosjekter på historiske steder, som i en blanding av pastisj og modernisme hadde som mål å fjerne sovjettidens preg og bringe byen tilbake til sin førrevolusjonære historie. Som eksempler på tidens tvilsomme smak finner vi rekonstruksjonen av Frelseren Kristus-katedralen mellom 1995 og 2000, som kommunistene hadde sprengt i 1931, og en statue fra 1997 av keiser Peter den store, stående på et monumentalt bronseskip.

Overfylte veier

Men det kanskje mest gjennomgående trekket i Luzjkovs politikk var innføringen av markedsøkonomien i hovedstaden. I hans tid var det en enorm vekst i nærings- og kontorlokaler, noe som knapt eksisterte i sovjettiden. Hans store prosjekt var byggingen av forretningsstrøket Moskva City som startet i 1998 og i dag huser sju av de ti høyeste skyskraperne i Europa. Skyskraperne langs Moskva-elven, på motsatt bredd av de stalinistiske bygningene i Kutuzov-avenyen hvor partitoppene bodde, er blitt et symbol for den russiske hovedstadens ferd mot å bli en verdensmetropol. I 2006 lå Moskva godt under det internasjonale snittet med 5,5 millioner kvadratmeter kontorlokaler, eller 0,56 per innbygger. Til sammenligning hadde Paris 4,5 kvadratmeter per innbygger. Etterspørselen etter kontorlokaler presset opp leieprisen til 7200 kroner kvadratmeteren i 2008, som var mer enn Paris (6720), Singapore (6608) og Dubai (6240), men bak Tokyo (11 200) og London (8136), ifølge en rapport fra det britiske konsulentselskapet Knight Frank.3«Global Real Estate Markets – Annual Review and Outlook», Knight Frank, London, 2009.

Om den relative mangelen på kontorlokaler gjorde Moskva mindre attraktiv, var fordelingen av kontorlokalene også et problem. En tredjedel av jobbene lå i sentrum, som utgjorde under en tidel av byens areal.4Pascal Marchand, Moscou, Autrement, Paris, 2010. I tillegg til den daglige strømmen av millioner av arbeidstakere fra bydelene, kom 1,4 millioner pendlere fra Moskva-regionen, det vil si 30 prosent av regionens yrkesaktive befolkning. Noen bodde i tettbygde sovebyer like utenfor bygrensen, eller i småbyer inntil hundre kilometer fra ringveien rundt Moskva (MKAD). De reiste mellom 40 minutter og fire timer hver dag.5Alla Makhrova og Roman Babkin, «Metode for å avgrense byområdet Moskva med teledata» (på russisk), tidsskriftet «Regionsstudier» (Moskva), nr. 2, 2019, www.smolgu.ru. Det dukket etter hvert også opp handelsområder i sovebyene. I forstaden Khimki nordvest for Moskva åpnet Ikea sin første butikk i Russland i 2000. Siden har flere hundre russiske og utenlandske kjeder etablert seg langs ringveien, ofte nær veikryssene hvor den møter de føderale motorveiene, for å få størst mulig nedslagsfelt.

Personbilveksten etter Sovjetunionens fall endret også byen. I motsetning til de fleste andre europeiske storbyene på slutten av 1900-tallet økte bilparken drastisk, fra 113 biler per 1000 innbyggere i 1993 til 308 i 2016. Og denne veksten fant sted i en by hvor byplanen i 2000 baserte seg på at innbyggertallet ville være 8,5 millioner i 2025, mens det i dag er nesten 13 millioner. Dermed har Moskva fått et av verdens mest overbelastede transportsystem.6Se Hélène Richard, «Moskva kveles», Le Monde diplomatique, august 2015.

«Nye Moskva»

Utnevnelsen i 2010 av Sobjanin, tidligere leder for presidentens kontor (2005–2008) og Russlands visestatsminister (2008–2010), markerte et brudd. Han innsatte føderale toppbyråkrater til å lede de viktigste kommunale avdelingene, og ga dermed føderalstaten tilbake kontrollen over Moskva etter 18 år med en relativ politisk selvstendighet. Få måneder etter at han tiltrådte ble en ny, aktiv bypolitikk annonsert. Under Det internasjonale økonomiske forumet i St. Petersburg i juni 2011, kunngjorde president Dmitrij Medvedev at han ville utvide Moskvas kommunegrenser og flytte sentrale føderale institusjoner (blant annet parlamentet og den føderale påtalemyndigheten) til et stort administrativt distrikt i det innlemmede området, for å avlaste byens sentrum.

«Næringslivet ønsker alltid være nær regjeringen, departementene og de offentlige etatene», sa Sobjanin. Han var overbevist om at dette nye området ville bli en magnet for investeringer, og det skulle bli hovedredskapet i hans politikk for å endre transportmønstrene.7Intervju i radiokanalen Ekho Moskvy, 17. juni 2011. På oppdrag fra presidenten fant Sobjanin og daværende guvernør for Moskva-regionen, Boris Gromov, en «tunge» i sørvest på nesten 1480 kvadratkilometer, som mer enn doblet byens areal. Området som fikk navnet Nye Moskva hadde da bare 232 000 innbyggere og ga hovedstaden rom for betydelig vekst. Etter den formelle innlemmelsen i juni 2012 ble Moskva verdens sjette største by i areal med sine 2561 kvadratkilometer, med en befolkningstetthet på 4919 innbyggere per kvadratkilometer, det vil si halvparten av tettheten før utvidelsen.

Russiske myndigheter sammenligner gjerne Nye Moskva med Greater London (1999) eller Métropole du Grand Paris (2016). Greater London innførte et ekstra administrativt nivå for den britiske hovedstaden og storbyregionen, som London-ordfører Sadiq Khan for det meste har makt over. Métropole du Grand Paris er på sin side et koordineringsorgan for 131 kommuner. Disse to organene skiller seg tydelig fra Nye Moskva, ettersom den russiske hovedstaden med utvidelsen har absorbert et lite urbanisert område i forventning om at det vil urbaniseres. Da er det mer treffende, om enn mindre prestisjefylt, å sammenligne Moskva med vietnamesiske Hanoi, en annen postkommunistisk by som i 2008 tredoblet arealet sitt med innlemmelsen av naboprovinsen Hà Tây.

Utbyggerparadis

I 2012 utlyste Moskva en internasjonal konkurranse om å utforme byens nye område. Amerikanske Urban Design Associates vant over de ni andre konkurrentene med sitt forslag om tolv sammenkoblede «funksjonelle klynger» (som industri, administrasjon, næring, helse, utdanning, forskning, turisme og logistikk) rundt det nye føderale administrasjonsområdet. Planen innebar at området skulle få 1,7 millioner innbyggere og 800 000 arbeidsplasser, samt at det skulle kobles til «gamlebyen» med et raskt og effektivt transportsystem.

Men de fleste av disse prosjektene er fortsatt ikke annet enn glansede brosjyrer. Forslaget om å flytte de føderale institusjonene har ikke offisielt blitt kansellert, men det har forsvunnet fra planen. Til pressen har planens ledere sagt at Putin (som ble president igjen i 2012) ønsket å prioritere finansieringen av toppmøtet til Asia-Pacific Economic Cooperation (APEC) i Vladivostok i 2012 og OL i Sotsji i 2014.

Nye Moskva har ikke fått noen føderale institusjoner, men er til gjengjeld blitt et paradis for byens utbyggere, med en stri strøm av bulldosere. De åtte metrostasjonene som ble bygget for å knytte den nye byen til det eksisterende metronettet har gjort det lukrativt å bygge boliger her. 17 nye stasjoner skal bygges innen 2035. Allerede har det ifølge byrådet blitt bygget over 14 millioner kvadratmeter bolig og 4,3 millioner kvadratmeter næringsbygg. Innbyggertallet i Nye Moskva har vokst med 74 prosent fra 232 000 i 2012 til 404 000. Samtidig har området ifølge offisielle data fått 170 000 kontorplasser. Men lokalpressen rapporterer allerede om trafikkorker og metrovogner overfylt av innbyggere som drar til jobbene sine i sentrum fra de nye stasjonene.

Liten motstand

Borgermesteren innså etter hvert at flyttingen av de føderale institusjonene hadde stanset opp, og endret dermed strategi. Da byens skatteinntekter skjøt i været (fra 2015 til 2016 steg de med 11,3 prosent) og finansministeren ville omfordele Moskvas inntekter til de andre regionene,8Forbes, russisk utgave, Moskva, 27. april 2019. måtte hovedstaden finne en alternativ plan. I 2017 vedtok byen et ambisiøst byfornyelsesprogram til hundre milliarder rubler (14 milliarder kroner). Planen gikk ut på å rive fem tusen falleferdige boligblokker, hovedsakelig såkalte khrusjtsjevki, prefabrikkerte bygg som det ble oppført store mengder av fra 1957, da Nikita Khrusjtsjov styrte Sovjetunionen, og fram til 1968. Disse blokkene hadde 350 000 leiligheter med til sammen over én million beboere, det vil si nesten ti prosent av byens innbyggere. Rivningen ville ifølge byrådet «gi den russiske føderasjonens hovedstad et moderne image» og «skape en polysentrisk struktur.»

I et intervju med økonominettavisen RBK sa bygningsminister Mikhail at beboerne skulle få nye boliger «i samme strøk eller i nærheten, men jeg lover dere: ikke i Nye Moskva»9RBK, 27. februar 2017, www.rbc.ru. – en slags innrømmelse av at byutvidelsen hadde feilet. De nye leilighetene skulle være like store som de gamle, men i mye høyere bygg (opptil 72 etasjer)10 Kommersant, Moskva, 29. desember 2019. med både boliger, kontorer og næringslokaler. Tanken var at disse boligstrøkene skulle få flere funksjoner for å «redusere belastningen på transport-infrastrukturen».11 Dekret N-497, 2017. Hvert nabolag skulle bli en øy med relativt uavhengig liv, et knutepunkt hvor man kunne bo, jobbe og sende barna på skole.

Planen som ble annonsert et år før kommune- og presidentvalget i 2018 førte til et kortvarig ramaskrik. Kommunen reagerte raskt og gjennomførte avstemninger på den kommunale mobilappen «Aktiv borger» fra 15. mai til 15. juni 2017. Dermed fikk beboerne – hvorav mange hadde fått skjøte på boligen de bodde i gratis etter 1992 – si sin mening om skjebnen til blokkene sine. Var over en tredje-del av boligeierne imot rivningen, ville blokken ikke bli revet. Avstemningene ble en suksess for byrådet, da bare elleve prosent av blokkene ble fjernet fra listen over bygg som skulle rives.

Myten om dryppeffekt

Dermed fortsetter byfortettingen som startet under Luzjkov. Denne gangen bruker myndighetene ny teknologi for å unngå potensielle konflikter, samtidig som de samler inn personopplysninger (se under). Under Luzjkov var byrådet mindre opptatt av deltakende demokrati. De forfalsket i stor stil signaturene til leilighetseiere for å overdra hovedstadens boligblokker til sine venner i eiendomsbransjen. De nye metodene, inspirert av urban markedsføring, er i så måte et brudd med fortiden.

Alle disse prosjektene har endret moskovittenes liv. Mange eksperter frykter at innlemmelsen av nye territorier og «renovering» av det gamle Moskva ikke vil gi den russiske hovedstaden en bedre struktur, men heller skape nye problemer. 45 prosent av de åtte millioner nye innbyggerne Russlands femten millionbyer har fått siden 1989 bor i Moskva, og trenden synes ikke å snu med det første. «Det dynamiske og aktive livet i Russland, med sitt enorme territorium, kan ikke konsentreres i noen få storbyer», sa Putin i sin tiltredelsestale til parlamentet i 2018, uten et snev av selvkritikk. «Storbyene må spre energien og være fundament for en harmonisk og balansert stedsutvikling i hele Russland», la han til.12 Sitert i Jean Radvanyi, «La nouvelle ‘Stratégie de développement territorial’ russe. Entre volontarisme et utopie?», Regards de l’observatoire franco-russe, Paris, 2020. I en tid med ekstrem politisk og økonomisk sentralisering (se under) virker trickle down-myten å ha en lys framtid.

Oversatt av redaksjonen

Vladimir Pawlotsky er doktorgradsstudent i geografi ved Université Paris 8.

Fotnoter[+]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Offentlig samarbeid, privat profitt

Neste sak

Japans demente demografi

Mer Russland

Hva vil Russland?

Utfordrer Russland Vesten for å vende oppmerksomheten bort fra interne problemer eller forsøker Kreml, sammen med

0 kr 0