«Du kan telle Kinas topp-ledere i FN på én hånd, men det er ikke lederstillinger vi mangler», klaget den kinesiske diplomaten Wang Jingzhang, som nå er pensjonert, men lenge ledet komiteen for sanksjoner mot Irak, til hjemlandets presse i 2005. Den lille gruppen regjeringen i Beijing sendte til New York besto den gang for det meste av oversettere og forfattere. Ikke-lingvistene var spredt «rundt i de ulike tekniske eller generelle avdelingene». Av de åtte avdelingene i FN-sekretariatet, fortalte Wang, ble bare avdelingen for generalforsamlingen og konferanseadministrasjonen, som har ansvar for de overfylte møtene, noen ganger overlatt til en kineser som høyst fikk rang som undergeneralsekretær. Kineserne hadde inntrykk av å være femte hjulet på FN-vogna.
Femten år senere har dette inntrykket endret seg. Flere FN-organer ledes nå av kinesere, for eksempel Den internasjonale domstolen (ICJ) og Den internasjonale teleunionen (ITU). Noen bekymrede kommentatorer mener at få land har fått så mye innflytelse på så kort tid. Som om Vesten etter sin lange feiring av «historiens slutt», nå har kommet bakfull til FN-bordet bare for å se at Kina allerede har laget seg frokost. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.
Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
