Full fart mot gårsdagens verden

De politiske tiltakene for å dempe den økonomiske krisen forårsaket av koronapandemien, synes bare å ha akselerert grunntendensene i samfunnet. Ulikhetene øker, og arbeidslivet blir stadig usikrere.

Hvordan vil økonomien sett ut når pandemien er over? Foto: Kushi Kunii, Unsplash.

Den første smittebølgen og nedstengningene som rammet halve menneskeheten mellom januar og juni i fjor, ga et usedvanlig glimt av de latente forhåpningene til de mange som ønsker en «verden etterpå» uten den gamles skadelige aktiviteter, og kanskje også med flere fordeler. En verden med musikere i vinduene, færre fly på himmelen, ender som vandrer stille på motorveiene og kortere forsyningskjeder. En verden der folk i yrker som har blitt stykket opp av den kapitalistiske arbeidsdelingen gir hverandre en applaus hver kveld for det samfunnsnyttige arbeidet de har utført den dagen (og natten), og som de endelig får lønn som fortjent for. En verden med renere luft, hvor å være er viktigere enn å eie, og hvor kassabetjeningen ikke lenger må tvinges til å smile. Gjenåpningen av samfunnet og den andre smittebølgen har allerede vist at det var for mye å be om. Håpet om å vende tilbake til «normalen» fortrengte raskt de andre forhåpningene. Og for de delene av befolkningen som vil betale den tyngste prisen for den økonomiske kollapsen i lang tid framover, framstår en «tilbakevending til normalen» som mer enn nok.

Betyr det at det, nå når vinteren har kommet, er lite igjen av disse vakre håpene, som i det minste bidro til å dempe angsten under den første nedstengningen? Har det franske analysebyrået ObSoCo rett når det hevder at kriser alltid fører til en «kraftig akselerasjon av tendensene vi så før den brøt ut»? Ifølge ObSoCo ser koronapandemien ut til «å ‘utfelle’, i både temporal og kjemisk forstand, den velkjente spenningen [Antonio] Gramsci beskrev mellom en gammel verden som nekter å dø og en ny som sliter med å bli født». I dette interregnumet, denne farlige overgangsfasen, advarte Gramsci, «viser en stor variasjon av morbide symptomer seg».1Antonio Gramsci, Quaderni del carcere, 1948. Dessverre skimter vi ennå ikke hodet til den nye verdenen, og vi har ingen garanti for at den vil være ny eller ønskelig. En annen umulig verden er fremdeles mulig.

På avstand

For det er ikke sikkert at vi har lært noe som helst av det interregnum vi er blitt påtvunget. Man mente at koronaviruset ville forene menneskeheten, men førte det virkelig mennesker over hele kloden sammen i et felleskap? Førte det faktum at kvinner og menn verden over var smittet av samme sykdom samtidig, til at flere tusen sykehussenger og leger på mirakuløst vis ble sendt fra nord til sør, fra vest til øst?

Trenden fortsatte snarere i motsatt retning. Land som Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Belgia og Italia har støvsugd de tidligere østblokklandene og landene sør for Middelhavet for leger. «Romania mistet over halvparten av legene sine mellom 2009 og 2015, og utvandringen fortsetter. Hvert år forlater ti prosent av legene landet. Slovakia skal ha mistet over 25 prosent av sine helsearbeidere siden 2004. […] Den triste rekorden til Romania, verdens fremste legeeksportør, gjør at landet ikke klarer å håndtere de økende helsebehovene til en aldrende befolkning, og koronaepidemien gjør situasjonen enda mer skremmende.»2Clotilde Armand, «Le passage à l’Ouest de médecins est-européens», Liberation, Paris, 14. september 2020. Det samme ser vi i Tunisia, hvor de fleste legene drømmer om å dra utenlands. Nesten åtte hundre gjør det hvert år, ifølge Tunisias legeforening.3Maryline Dumas, «En Tunisie, le ras-le-bol des blouses blanches», Le Figaro, Paris, 9. desember 2020.

Pandemien har ikke forent oss. Spørsmålet er om vi egentlig kom noe særlig nærmere hverandre den gang flyene gikk. Men forsto vi da disse ble satt på bakken at de snarere lar noen stikke av? På et mindre nivå har denne krisen øyensynlig heller ikke forent kulturlivet og akademia. Professorene, de performative utøverne på universitetene, har i likhet med studentene sine vært like isolert som utøverne i kulturlivet. De har vært tvunget til å opptre på avstand via Zoom foran gravsteinaktige bokser med spøkefulle brukernavn inngravert i hvitt på svart bakgrunn.

Ingen tegn til grønne enger

Viruset burde også ha fått oss til å gjenoppdage fordelene med organisering, slik president Emmanuel Macron sa i sin «tale til nasjonen» i april: «Vi vil trekke alle konsekvensene når tiden er inne for å reorganisere oss.» Det var en god anledning til å forlate teknologi- og markedsfetisjismen samfunnene våre er fastlimt i, hvor alle problemene vi støter på søkes løst med teknologi eller marked. Så langt har vi klart å bekjempe viruset, og sannsynligvis avverget flere hundretusen dødsfall utelukkende med en organisert respons. I sin tale grep Macron nesten anledningen: «Vi må bygge en strategi hvor vi finner tilbake til langsiktigheten, planleggingen, det nøkterne CO2-forbruket, forebyggingen og motstandskraften vi trenger for å takle de kommende krisene.» Allerede 12. mars hadde den franske presidenten kommet med lignende uttalelser: «Denne pandemien viser at det finnes varer og tjenester som må holdes utenfor markedets lover. Det er galskap å delegere vår matforsyning, beskyttelse, evne til å pleie, kort fortalt, våre livsbetingelser til andre. Vi må ta tilbake kontrollen.»

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Men førte denne «galskapen» til at man laget en liste over varer det er utenkelig å ikke produsere innenfor landegrensene (utover munnbind og paracetamol), av hensyn til sysselsetting, strategisk kontroll av vår forsyning og miljøet? En liste over produkter som ikke kunne bli tilbudt for salg uten at over halvparten av verdikjeden var lokal, som et løfte om en ny internasjonal handelsorden, en handel basert på gjensidighet mellom landene, som alle vil tjene på, ikke bare grådige multinasjonale konsern?

Ingenting av dette har blitt en realitet. Så langt har ingen selvfrelsende impuls kommet for å drive den nye verden i en bedre retning enn den gamle. Øyeblikkets «morbide symptomer» viser ingen antydning til grønne enger på krisens jord.

Døgnåpent kasino

Den siste timen synes ennå ikke å ha kommet for de multinasjonale konsernene, som blir sjenerøst støttet med offentlige tilskudd og lavere utgifter til arbeidskraft – en arbeidskraft som er blitt arbeidsledig, som i USA, eller reddet av offentlig finansierte permitteringsordninger, som i mange europeiske land. Dow Jones-indeksen, basert på aksjeprisen til de tretti største amerikanske selskapene, falt med 40 prosent i mars i fjor, da dommedagsstemningen rådet. Siden har den reist seg, og i desember slo den flere historiske rekorder med en økning på 70 prosent på fem år.

Finansaktører har åpenbart ikke alltid en rasjonell forventning om den framtidige inntjeningen til selskapene de kjøper aksjer i – tre dager før investeringsbanken Lehman Brothers slo seg konkurs 15. september 2008, var bankens aksje fortsatt verdt 3,65 dollar. Men det er utvilsomt et stykke derfra til å konkludere med at styrmennene om bord på finanssektorens Titanic ikke ville ha fått det med seg om et gigantisk isfjell sperret Gibraltarstredet. Siden krakket i mars har de hatt tid til å justere kikkerten og å bli mer selektive med fokuset.

I dette kasinoet, som holdt åpent dag og natt under nedstengningen, leder teknologiaksjene an. Nasdaq-indeksen har steget med 43 prosent de siste tolv månedene. Det er verdt å ta en nærmere kikk på denne krystallkulen for å se hvilken «verden etterpå» den lover oss. I fjor steg Google-aksjene med 32 prosent, Facebook med 36 prosent, Amazon med 79 prosent, Apple med 82 prosent og Zoom med 515 prosent (til tross for et fall på 30 prosent etter at de første vellykkede vaksinetestene ble annonsert).

10. desember steg Airbnb-aksjen, som nettopp var blitt børsnotert til 68 dollar, til 144 dollar, en prisstigning på 113 prosent. Utvilsomt et bevis på at vårt behov for å «komme sammen», via en Boeing, med en storbytur til en Airbnb-utleier, ikke vil bukke under for viruset. Like før opplevde DoorDash, et selskap som spesialiserer seg på hjemlevering av takeaway og dagligvarer, en økning i aksjekursen på 86 prosent etter sin børsnotering. Børsverdien til Deliveroo har steget 76 prosent siden midten av januar i fjor, og selskapet vil helt sikkert dele børsavkastningen med budene sine, som leverer nystekte andebryst på døra til forstadsvillaene (lenge leve kortreist mat), før de selv må ta til takke med matsentraler.

Maskene i garnet

Man får nesten medfølelse med aksjonærene i Pfizer, som bare har fått en middels uttelling etter at selskapet annonserte effektiviteten til koronavaksinen sin: Selskapets børsverdi har bare steget med ti prosent siden 25. november. Industriselskapet som ble etablert på 1800-tallet er ikke bare belemret med noe så gammeldags som fabrikker og infrastruktur (41 produksjonsanlegg i verden), arbeidere, forskere og fryseskap som må holde -70°C, det må også forhandle om priser med offentlige myndigheter. Et selskap fra den gamle verden, som med sin suksess bare har gjort det tydeligere på hvilken banehalvdel den kommende verden vil holde seg, slik Business Insider forteller: «Etter Pfizers kunngjøring steg de amerikanske aksjekursene. Bransjene som var hardest rammet av viruset, som flyselskaper, hotellkjeder og cruiserederier, fikk et betydelig oppsving. Omvendt falt selskaper som gjorde det godt da folk fikk ordre om å holde seg hjemme. Investorene solgte unna DocuSign, Peloton, Wayfair, Zoom og andre selskaper og gamblet på en trygg gjenåpning. […] Fallet til disse stay-at-home-aksjene følger samme handelsmønster som vi har sett etter andre positive vaksineoppdateringer ».4«Zoom tumbles 20% as Pfizer’s vaccine success drags on work-from-home stocks», Business Insider, 9. november 2020.

Dette er på ingen måte bare litt turbulens. Under koronakrisen har ferden mot det heldigitale samfunnet skutt fart. For disse store selskapene som innførte avstand i livene våre lenge før hjemmekontoret, som tar vår tid, våre persondata, våre penger, vår hjemmesfære, vår selvstendighet, våre legetimer, vår undervisning og våre restauranter, har allerede kontroll over våre kontaktløse liv. Det finnes ikke lenger noe alternativ.

I denne etterpå-verden som allerede er her, er stay-at-home-aksjene bare et segment av disse «verdiene» som organiserer våre atskilte liv og nærer seg på vår isolasjon. Denne isolasjonen ble allerede innført med forbrukersamfunnet (som etablerte vårt ensomme forhold til forbruksvaren) og nedbrytingen av den gamle verdens økonomiske aktiviteter. Og isolasjonen har blitt forsterket med flyttingen av inngangsdørene til hjemmene, butikkene, skolene, legekontorene, administrasjonene, bibliotekene, avisene og konsertsalene våre til de nye «portalene» langs de stadig tettere maskene i nettplattformenes garn.

Tilbake til normalen

I den «frie og uhindrede» globale konkurransen er ikke alle i samme båt. Til tross for innsatsen fra regjeringene, i de rikeste landene, for å begrense omfanget, vil den annonserte katastrofen for småbutikker, restauranter, kinoer, teatre og småbedrifter innen turisme, kultur og arrangementer ikke bli utsatt på ubestemt tid. I London har 3500 black cabs siden juni blitt kjørt til «taxikirkegårder» i forstedene, hvor de stues sammen mellom kratt og skrott. Det er ingen vei tilbake for sjåførene, som ikke lenger har råd til å betale de private selskapene som de leier bilene fra for over 3000 kroner i uka. Koronaviruset har akselerert en prosess som allerede var i gang med uberiseringen.5Mark Landler, «’Field of broken dreams’: London’s growing taxi graveyards», The New York Times, 3. desember 2020.

Unicef og Redd barna har anslått at antall barn i verden som lever i fattige familier (ut fra hvert lands fattigdomsgrense) økte med 142 millioner i fjor til 715 millioner, det vil si 38,4 prosent av alle barna på planeten.6«Children in monetary poor households and Covid-19», Unicef, New York, 11. desember 2020. Økende fattigdom er en like stor trussel i de rike landene, og framfor alt for de som allerede var økonomisk utsatt. I Frankrike anslår Louis Cantuel fra matsentralen Restos du cœur, at behovet for matutdeling økte «med over 30 prosent i storbyene under nedstengningen». Han påpeker at «denne situasjonen vil fortsette etter koronakrisen», og det kan bety et «varig fall ned i fattigdom» for mange franskmenn.7France Info, 6. november 2020.

Den gamle verden vil definitivt ikke dø, og viser mer enn noensinne sårene sine for den nye. I møte med disse farene, som for det meste fremdeles ligger foran oss, ser det ut som Macrons «koste hva det koste vil» allerede synes å falme foran budsjettortodoksiens kanoner: 17. november holdt nasjonalforsamlingen sin første avstemning om statsbudsjettet for 2021, som skal føre Frankrikes offentlige underskudd tilbake til grensen på tre prosent innen 2025 uten å øke skattene. Et tydelig tegn på at vi er på vei tilbake til normalen.

Oversatt av redaksjonen

Laurent Cordonnier er professor i økonomi ved Universitetet i Lille.

Fotnoter[+]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0