I nasjonalismenes grenseland

Den lille øya Kastellorizo helt øst i Hellas berører nesten Tyrkia. Tiden går sakte i øyas eneste landsby innerst i en dyp bukt. I slutten av september spiller gamle fiskere kort mens barn mater skilpadder i det krystallklare vannet. Med en kald kaffe foran seg betrakter Konstantinos Papoutsis rolig den enorme tyrkiske kysten og byen Kaş knappe to kilometer unna. «Vi er en rolig turistøy», sier Papoutsis, som driver et reisebyrå. «Jeg har sagt det til turistene i hele sommer.» Rundt ham sitter noen lokalpolitikere på øya med 500 innbyggere. De stemmer raskt i: «Det er ingen fare på Kastellorizo!»

En gigantisk ferje livner opp landskapet i denne lille middelhavshavna. Ferja som forlot Athen for et døgn siden sliter litt med å få lagt til kai, men klarer til slutt å få satt av passasjerene, som inkluderer femti menn i kampuniform og patruljehatt. Soldatene går raskt mot de ubebodde klippene over bukta. «Det er et vanlig vaktskifte, som det er hver måned», kommenterer Papoutsis.

Øya skal være demilitarisert, i likhet med resten av Dodekanesene som ble overdratt fra Italia til Hellas med Paristraktaten i februar 1947 (artikkel 14). Men ifølge flere historikere har greske soldater holdt øye med den tyrkiske kysten her helt siden Tyrkia okkuperte den nordlige delen av Kypros i 1974.¹Se Gilles Bertrand, Le Conflit helléno-turc, Maisonneuve og Larose / Institut français d’études anatoliennes, Paris / Istanbul, 2004; Georges Prévélakis, Géopolitique de la Grèce, Éditions Complexe, Brussel, 2005. Forsvaret av øyene ble forsterket etter striden med Tyrkia om de ubebodde Imia-øyene i 1996. Kommunen Kastellorizo nekter å oppgi hvor mange soldater som befinner seg på klippene. Og om landsbyboerne gjør sitt beste for å framstå avslappet og unngå å skremme bort turistene – som det ikke er mange av under koronapandemien – er de på ingen måte uberørt av den mørke skyggen som henger over deres lille paradis.

Imperialistiske fantasier

Kastellorizo er i frontlinjen for truslene fra Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan, som ønsker å flytte grensene og selv fastsette delelinjene i disse farvannene. Siden 1970-tallet har Dodekanesene vært gjenstand for en latent konflikt mellom de to NATO-landene. Tyrkia krever suverenitet over flere av øyene og holmene langs kysten som i dag tilhører Hellas. Tyrkia er også et av få land, sammen med USA, som ikke har undertegnet FNs havrettskonvensjon, som trådte i kraft i 1994, og anerkjenner ikke Hellas’ krav om suverenitet over kontinentalsokkelen rundt øyene. Hellas ser derfor militariseringen som selvforsvar,²FN-pakten, kapittel 7, artikkel 51: «Intet i denne Pakt skal innskrenke den naturlige rett til individuelt eller kollektivt selvforsvar når et væpnet angrep er blitt foretatt mot et medlem av de Forente Nasjoner.» særlig etter den tyrkiske okkupasjonen av Kypros og økende militær tilstedeværelse med den tyrkiske egeerhavsmarinen og flybasen i Izmir på vestkysten av Lilleasia.

Kastellorizo ligger så nær Tyrkia at den nærmeste større greske øya, Rhodos, er 120 kilometer unna, og det er over 520 kilometer til det greske fastlandet. Mens det meste av Egeerhavet allerede ligger i Hellas’ økonomiske sone (se kart på side 13), utvider denne avsidesliggende øya på ni kvadratkilometer sonen med flere hundre kvadratkilometer øst i Middelhavet. Men det finnes ingen avtale mellom de to landene, dermed er den økonomiske sonen ikke formelt anerkjent av Tyrkia. Nå krever Tyrkia også fri tilgang til den, etter at det for ti år siden ble oppdaget potensielt drivverdige olje- og gassforekomster her. De siste månedene har Tyrkia flere ganger sendt inn seismikkskipet Oruç Reis, oppkalt etter en osmansk pirat på 1400-tallet mer kjent som Barbarossa, som var født på Lesvos og ble sultan i Alger.

Seismikkskip-provokasjonen må ses i forlengelse av doktrinen om Mavi Vatan, «det blå hjemlandet». Doktrinen formulert av tidligere admiral Cem Gürdeniz går ut på at Tyrkia må hevde suverenitet over omstridte områder i Svartehavet, Egeerhavet og Middelhavet. Erdoğan har det siste året kommet med stadig flere krigerske uttalelser som minner om denne doktrinen, som både nasjonalistene og islamistene i Tyrkia støtter. 26. august, på jubileet for slaget ved Manzikert (1071) øst i Tyrkia, hvor seldsjukktyrkerne påførte den bysantinske hæren et knusende nederlag, advarte han Hellas om at ethvert «feiltrinn» ville føre til landets «ruin». På et møte med presidentene for Kypros og Egypt i Nikosia 21. oktober, anklaget Hellas’ konservative statsminister Kyriakos Mitsotakis det tyrkiske lederskapet for å ha «imperialistiske fantasier supplert med aggressive handlinger».

Fra moské til museum

Etter at Tyrkia økte presset i august fikk Hellas støtte fra Republikken Kypros, Italia og Frankrike, som arrangerte felles militærøvelser. Hellas fikk også støtte fra Egypt, som landet nylig hadde signert en maritim delelinjeavtale med. Frankrikes president Emmanuel Macron var allerede i åpen konflikt med Erdoğan over Syria, Libya og Kaukasus, og valgte resolutt Hellas’ side. «Macron er en verdifull alliert som vi gjerne vil invitere til øya vår», sier nestleder for kommunen Kastellorizo, Stratos Amygdalos fra regjeringspartiet Nytt demokrati. I midten av september annonserte regjeringen også at Hellas ville kjøpe 18 Rafale kampfly fra franske Dassault Aviation.

«Erdoğan tror at han er Suleiman den store, men han mister tilliten i hjemlandet og den tyrkiske lira kollapser. Derfor prøver han å pynte på imaget med ideer om erobringer og nasjonal storhet», sier turistguiden Konstantinos Raftis på Kastellorizo.

Erdoğan blir ofte sammenlignet med den osmanske sultanen i landet som var del av Det osmanske riket i fire århundrer, fra Thessaloniki falt i 1430 til uavhengigheten i 1830. Motstanden mot osmanene formet identiteten til den moderne greske staten, med en dyp mistro mot den fire ganger rikere, seks ganger større og åtte ganger mer folkerike naboen. Mistroen går på tvers av politiske skiller, ettersom alle de greske partiene er nasjonalistiske i varierende grad. Dagens greske regjering ser doktrinen om «det blå hjemlandet» som en nyosmansk ekspansjonisme, med et klart ekko av fortidens imperialisme.

Ytterst i havna i landsbyen Kastellorizo kaster en moské som er gjort om til museum – en sjelden rest fra osman-tiden – skygge over en cocktailbar. Bygget står nokså alene blant øyas 26 ortodokse kirker. Den greske grunnloven sier at greskortodoks kristendom er landets «dominerende religion», og fram til 2000 ble trossamfunnet man tilhørte oppført på det nasjonale ID-kortet. Sosialistregjeringens fjerning av denne informasjonen falt ikke i god jord hos den mektige ortodokse kirken, som over 95 prosent av innbyggerne den gang sa de tilhørte. «Vi forble grekere hele tiden under det osmanske styret», sier Raftis hissig. «Våre forfedre forsvarte Kastellorizo for å beholde øyas identitet. Vi vil også slåss for å bevare den.»

Utilgivelig angrep

Øya hans måtte holde ut lenger enn resten av landet, forteller sekstiåringen. Etter at osmanene dro ble Kastellorizo, med sin strategiske beliggenhet ved inngangen til Østen, okkupert eller annektert av Frankrike (1915–1921), Italia (1921–1944) og til slutt Storbritannia (1944–1945). Den lille øya ble ikke fullstendig gresk før 1948, sammen med de andre øyene i Dodekanesene. Siden har øya stolt heist det greske flagget. I Kastellorizo-bukta vaier flere blå og hvite bannere på balkongene som vender mot Kaş og byens 8000 innbyggere. Antallet bannere øker i takt med spenningen.

Militæret har også malt tre store flagg på klippene. Med knyttet neve forteller Raftis om en episode som «satte nervene i høygir». Nylig spilte en drone av ukjent opprinnelse tyrkiske militærsanger og sprayet bannerne med maling i samme rødfarge som det tyrkiske flagget. «Det er et utilgivelig angrep, som vil bli straffet», sier Raftis mens han gransker de få ukjente ansiktene i havnepromenaden. Han frykter spioner fra Tyrkia.

«Det har vært spenninger her i førti år, men de har alltid blitt løst. Tyrkia og Hellas må bare snakke sammen», sier Tsikos Magiafis, som driver en taverna på en ubebodd holme med en fantastisk utsikt over Kaş.

«Krangler er en sak for diplomater. Innbyggerne i byen der er våre brødre. Vi har vokst opp sammen», sier trettiåringen, som er gift med en tyrkisk kvinne fra Kaş. Allerede som tenåring forlot han kafeene i Kastellorizo for å dra til basaren i Kaş, eller til tannlegen eller spesialistlegene som ikke finnes i landsbyen. Tyrkerne var noen av de første turistene i Kastellorizo, før grensen ble stengt fullstendig i mars i fjor som følge av koronapandemien.

Flyktninger som diplomatisk våpen

Utenfor øya Lesvos 450 kilometer lenger nordvest er det ikke tyrkiske leteskip grekerne holder øye med, men skrøpelige gummibåter fra den tyrkiske kysten knappe ti kilometer unna. Fjelløya med 85 000 innbyggere er et annet episenter for spenningene mellom de to landene, men her kretser konflikten rundt migranter.

I et tiår har Lesvos vært inngangsporten til EU for flere hundretusen flyktninger. Afghanere, syrere, irakere og selv kongolesere reiser via Tyrkia, hvor det også befinner seg rundt fire millioner flyktninger. Rett overfor øya ligger det en tyrkisk kyst med en rekke lite besøkte eller øde strender som smuglerne liker fordi de kan sende migranter derfra uoppdaget. Migrantene strander imidlertid på Lesvos mens de får asylsøknadene sine behandlet i Hellas, i håp om å nå andre Schengen-land på lovlig vis. Den største flyktningleiren, Moria, brant ned under uklare omstendigheter 8. september. Ingen av de 13 000 som bodde i leiren ble alvorlig skadet.

Guvernøren for de nordlige øyene i Egeerhavet, Konstantinos Mutzuris, mener regimet i Ankara står bak tilstrømmingen av flyktninger. «Erdoğan bruker flyktningene som et diplomatisk våpen. Han sender dem når han vil forhandle. Han er mye mer aggressiv enn tidligere tyrkiske ledere», sier den konservative politikeren som er kjent for sin fiendtlige innstilling til migrantene og for å ville «avskrekke dem fra å komme».

Som bevis nevner Mutzuris spenningene i mars i fjor. Misfornøyd med EUs kritikk av offensiven mot kurderne i Nord-Syria, annonserte den tyrkiske presidenten at han ville åpne grensene mot Europa til tross for avtalen om innvandringskontroll han hadde inngått med EU i mars 2016. Flere tusen samlet seg foran landegrensen til Hellas i nordøst, og regjeringen i Athen svarte med å sende militære forsterkninger. På få dager nådde et dusin båter lastet med flyktninger Lesvos, noe som utløste et enormt sinne hos lokale høyreekstremister. «Siden har vi ikke kommunisert i det hele tatt med de tyrkiske myndighetene», forteller Mutzuris.

Tryggere enn jagerfly

Hellas har nå valgt en hard linje, selv om det betyr å stenge deler av grensen mot Tyrkia for asylsøkere, i strid med de internasjonale konvensjonene Hellas har undertegnet. I midten av oktober annonserte den greske regjeringen et nytt 27 kilometer langt grensegjerde, etter å ha lagt planer i fjor om en 2,7 kilometer lang flytende barriere utenfor Lesvos. En plan menneskerettsorganisasjoner har kritisert kraftig og mener er ulovlig. «Et absurd prosjekt», sier apotekeren Georgios Pallis, som har sittet i nasjonalforsamlingen for venstrepartiet Syriza. Flere lokale kilder sier at byggingen har blitt lagt på is, og regjeringen vil ikke uttale seg om saken.

«Flyktningene betaler for sammenbruddet i dialogen mellom Hellas og Tyrkia», sier Pallis mellom to meze–retter skylt ned med lokal ouzo nær den støyende havna i Mytilene sør på øya. «Den greske kystvakten tvangsreturnerer migranter.» I september skrøt marine-ministeren på en pressekonferanse av å ha «forhindret» ti tusen migranter fra å nå Hellas i 2020. En måned senere forsøkte innvandringsministeren seg med en ny tilnærming og nektet for at migranter ble tvangsreturnert.

På Lesvos vekker bildene av avviste flyktninger smertefulle minner, forteller Pallis: «Minnet om flyktningene fra Lilleasia.» Denne hendelsen, i Hellas kjent som «den store katastrofen», er bakteppet for dagens forhold mellom Hellas og Tyrkia.

Mot slutten av Det osmanske riket, under første verdenskrig og så under den gresk-tyrkiske krigen (1919–1922), ble grekerne i Lilleasia forfulgt og massakrert i så stort omfang at mange historikere mener det var et folkemord.³Se Colin Martin Tatz, With Intent to Destroy: Reflecting on Genocide, Verso, London / New York, 2003; Kostas Faltaits, Genocide of the Greeks in Turkey: Survivor Testimonies from the Nicomedia (Izmit) Massacres of 1920-1921, Cosmos Publishing / Attica Editions, Athens, 2016; Olivier Delorme, «Aux origines de la Grande Catastrophe», Desmos / Le Lien, nr. 21, Athen, 2005. I 1923 undertegnet de to landene Lausanneavtalen, som mer eller mindre fastsatte grensene til det moderne Tyrkia og gjorde slutt på det greske styret i regionen Izmir/Smyrna som var innført med Sèvres-traktaten i 1920.⁴Artikkel 65 til 83 i Sèvres-traktaten, 10. august 1920. «Den greske regjeringen skal ha ansvar for administrasjonen av byen Smyrna og territoriet definert i artikkel 66» (art. 70), men disse områdene «skal bli værende under tyrkisk suverenitet» (art. 69). Lausanneavtalen medførte også en brutal befolkningsutveksling etter religiøse kriterier, for å skape «nasjonal homogenitet». Over en halv million muslimer måtte dermed dra fra Hellas til Lilleasia – på Lesvos utgjorde de 6,5 prosent av innbyggerne, ifølge en folketelling i 1920.⁵Émile Kolodny og Régis Darques, «Turcs, Grecs et réfugiés dans l’île de Lesbos au XXe siècle», Méditerranée, nr. 103, Paris, 2004. Samtidig måtte over 1,2 millioner ortodokse kristne dra til Hellas. Totalt skal over 30 000 ha kommet til Lesvos. Her ble de nedsettende kalt «tyrkerfrø».

«De var ortodokse kristne og snakket gresk, men øyboerne mislikte dem. Kvinnene som ble forvist fra storbyen Izmir, ble kalt ‘de prostituerte’. Det tok to generasjoner før forholdene ble mer avslappet», forteller Pallis, som selv er etterkommer av flyktninger fra Lilleasia. «Bestemoren min kom hit da hun var åtte år gammel. For å passe inn måtte hun lære seg å hate tyrkerne. Du kunne ikke være venn med ‘den andre siden’. Hun satte ikke foten i Tyrkia igjen før hun var åtti.»

Pallis stopper Vespaen sin ved noen forlatte moskeer langs innfartsårene til Mytilene. En av dem er bare et falleferdig bygg hvor radmagre kattunger streifer; en annen er omgjort til blomsterbutikk. «Myndighetene anerkjenner ikke denne osmanske fortiden», sier Pallis. «Staten burde betale for gjenoppbygging av disse monumentene og satse på tyrkiske turister. Slike investeringer vil gjøre regionen mye tryggere enn jagerflykjøp.»

Vest-Trakias kasteballminoritet

Nordøst i Hellas, nær grensen til Tyrkia og Bulgaria, er den osmanske fortiden påtakelig. I Vest-Trakia ruver aktive moskeer i landsbyene som ligger mellom åkrer med bomull, solsikker og tobakk. Den muslimske minoriteten i Hellas bor ikke langt fra Rodopifjellene, som har sine høyeste topper i Bulgaria. Myndighetene anslår at minoriteten består av mellom 100 000 og 150 000 muslimer. Noen av dem er roma og pomaker (en folkegruppe med slavisk opprinnelse og bulgarsk språk som konverterte til islam under det osmanske styret), men de aller fleste har tyrkiske røtter.

«Vi er greske statsborgere, men vi er også tyrkere. Vi var tyrkere før det moderne Tyrkia ble til. Vi snakker tyrkisk, og vi har samme religion», forklarer biologen og tidligere Syriza-representant Mustafa Mustafa. Uttalelsene hans viser kompleksiteten i en identitet formet av den imperiale fortiden i regionen, og som nå har havnet midt i innflytelseskampen mellom lederne i Athen og Ankara.

Den muslimske minoriteten i Vest-Trakia er en rest fra Det osmanske riket, som så grensene for det moderne Hellas ta form rundt seg på 1900-tallet. Den unnslapp den tvungne befolkningsutvekslingen i Lausanneavtalen, i bytte mot at et økumenisk patriarkat fikk bli værende i Istanbul og en gresk-ortodoks diaspora i Tyrkia. Den muslimske minoriteten er i all hovedsak tyrkisktalende, i en nasjonalstat grunnlagt på det greske språket og gresk-ortodoks kristendom.

Minoriteten har rett til å praktisere islam og bli undervist på tyrkisk i grunnskolen. Regionen har rundt hundre tospråklige minoritetsskoler. «Vi lever sammen, kristne og muslimer, uten sammenstøt. Men blandede ekteskap tolereres fortsatt ikke», legger Mustafa til på laboratoriet hvor han jobber i byen Komotiní – også kalt Gümülcine på tyrkisk. De rundt 55 000 innbyggerne her bor atskilt i kristne og muslimske nabolag, bygd rundt en snirklete elv som nå er begravd under betong. Mustafa har knapt vært utenfor Vest-Trakia. «Minoriteten vår er ikke kosmopolitisk. Vi er landsbyfolk med sterk tilhørighet til regionen. Vi vil bare at våre etterkommere skal få bo her i fred», sier han. Som mange muslimer i regionen studerte han i Tyrkia, men dro raskt tilbake til forfedrenes land.

Bøndene på brettet

Hundre kilometer fra Komotiní er Tyrkia fortsatt «beskytter» for disse muslimene, ifølge Lausanneavtalen. Men innflytelsen fra det noen kaller «moderlandet» faller ikke alltid i smak i Hellas. De mest nasjonalistiske frykter at den muslimske minoriteten vil nærme seg den tyrkiske naboen for mye og få uavhengighetstanker. Minoritetens status er kjernen i uenigheten. Tyrkia krever at Hellas anerkjenner «den tyrkiske minoriteten», mens Hellas går resolutt imot å knytte etnisitet til religiøs tilhørighet.

Slaget utspiller seg innen utdanning og religion. På slutten av 90-tallet ville de greske myndighetene integrere minoriteten i det offentlige utdanningssystemet med positiv diskriminering og lettere adgang til universitetene. Protyrkiske muslimer ville derimot ha flere tospråklige utdanningsinstitusjoner. På det religiøse planet utnevner de greske myndighetene tre offisielle representanter for regionen, mens to andre, uoffisielle, blir utnevnt av muslimene i Vest-Trakia med støtte fra Tyrkia, som er imot at en kristen stat skal utpeke muslimske ledere.

«Vi lider fortsatt under konsekvensene av de diplomatiske krisene. Vi er bøndene i sjakkspillet deres», sier Mustafa. Sekstiåringen nevner perioden etter pogromen, hovedsakelig mot grekerne i Istanbul, hvor 15 mennesker ble drept i 1955. Så årene etter Tyrkias okkupasjon av Nord-Kypros i 1974. «Den gang brøt den greske staten rettighetene til minoriteten vår», forteller han. «Vi fikk ikke ta førerkort eller kjøpe land.» På samme tid presset frykten på den andre siden av grensen gradvis det greske samfunnet i Tyrkia til å dra i eksil. I dag er det bare noen tusen grekere igjen i Istanbul.

Disse konfliktene påvirker fortsatt utviklingen i Vest-Trakia. «Situasjonen ble bedre på 90-tallet, men etter den dårlige behandlingen i Hellas tidligere, har noen medlemmer av den muslimske minoriteten nærmet seg Tyrkia. Det bygger opp om mistroen i grekernes nasjonale forestillingsverden. Mange kristne ser på dem som tyrkiske agenter», sier Georgios Mavrommatis, spesialist på minoriteter og førsteamanuensis ved Demokrit-universitetet i Trakia i Komotiní.

Piratmentalitet

En mistenksom stemning henger over Komotiní, som er fanget mellom to konkurrerende nasjonalismer. «Ytre høyre ser på oss som janitsjarer [osmanske soldater]. Erdoğan kaller oss soydas [‘foreldre’]», sier Pervin Hayrullah høylytt på en livlig kafé i byen. Direktøren for Vest-Trakias kultur- og utdanningsstiftelse forteller om den tyrkiske presidentens besøk i regionen høsten 2017, hvor Erdoğan fordømte den greske statens «diskriminering» av dette samfunnet med tyrkisk opprinnelse.

«De greske myndighetene er utmanøvrert», sier en kristen kvinne lavt på kafeen. «Tyrkia har stor tilstedeværelse på bakken og mer makt. De tyrkiske myndighetene har flere tusen spioner i regionen og bruker mange millioner euro hvert år på det tyrkiske konsulatet i Komotiní». Hayrullah, som har bånd til konsulatet, mener det bare «oppfyller sitt diplomatiske oppdrag, på samme måte som det greske konsulatet i Edirne [tyrkisk grenseby to hundre kilometer unna]». Det tyrkiske konsulatet står i skarp kontrast til de nedslitte fasadene ellers i Komotiní. Det er overvåket av kameraer og vakter i svart, og omgitt av et høyt grønt gjerde.

«Hellas behandler oss godt. Myndig-hetene er interessert i å utvikle samfunnet vårt og lar oss praktisere religionen vår», skryter Selim Isa på kontoret sitt. Direktøren for den muslimske eiendomsforvaltningskomiteen – utnevnt av den greske staten – viser stolt fram de vakre lysekronene og de lyse, renoverte rommene i en av de tjue moskeene i Komotiní. «Men jo verre forholdet til Tyrkia blir og jo mer konsulatet utvider sin innflytelse, desto mer krever det at en tyrkisk minoritet skal anerkjennes», legger hun til mens bønnerop runger gjennom byen.

Etter EU-toppmøtet 10. og 11. desember annonserte unionen sanksjoner mot Tyrkia som følge av letevirksomheten. Sanksjonene retter seg først og fremst mot ledere involvert i olje- og gassletingen. Hellas ville ha strengere sanksjoner, som våpenembargo, men det virker for tiden ikke aktuelt. «Det var et sentralt forslag. Vi frykter at Tyrkia ruster opp enda mer. Landet er blant annet i ferd med å anskaffe seg seks tyske ubåter av typen 214T», sier den greske diplomaten Georgios Kaklikis, som var konsul i Istanbul fra 1986 til 1989. «Erdoğan gleder seg over disse sanksjonene, som i realiteten er minimale.

Erdoğan reagerte selvsikkert på sanksjonene med å berømme de «fornuftige» landene for en «positiv tilnærming». Brussel har på sin side annonsert at det kan komme nye sanksjoner i mars hvis Tyrkia ikke stanser sine «ulovlige og aggressive» handlinger.

Oversatt av redaksjonen

Élisa Perrigueur er journalist, bosatt i Athen.