Botanikken, klassifiseringens vitenskap, var opprinnelig grunnen til at en student ved Universitetet i Tartu (Estland, som da var del av Det russiske riket), Nikolaus von Seidlitz, begynte å kartlegge Det russiske rikets kaukasiske utkant. Etter en kort periode i Baku (hovedstaden i dagens Aserbajdsjan), så i Tiflis (dagens Tbilisi, hovedstaden i Georgia) ble Seidlitz raskt leder for de russiske myndighetenes statistikkomité for Kaukasus. I 1881 publiserte han det første store etnografiske kartet over regionen (se under), og i årene etter skulle han supplere det med en rekke publikasjoner som kaster lys over dagens konflikt i Nagorno-Karabakh.
Seidlitz’ kart er imponerende stort. Med en målestokk på 1:1080 000 (1 centimeter på kartet representerer 10,8 kilometer på bakken) gjengir det hele Transkaukasia fra Svartehavet til Kaspihavet.Kartet viser at visekongedømmet Kaukasus, som tsar Nikolaj 1 opprettet i 1844–1846, hersket over et enormt område fra Don-slettene i nord til grensene mot Persia og Det osmanske riket i sør. Kartet er også påfallende spraglete. Det skyldes ønsket om å vise det «etnografiske» mangfoldet, i en region som på den tiden var kjent for å være sammensatt, i skarp kontrast til dagens situasjon. Transkaukasias historiske plassering langs gamle ferdselsårer midt mellom tre riker, hadde ført til at ulike etniske, lingvistiske og religiøse grupper levde side om side i et avgrenset område – noen ganger i samme dal eller landsby.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang