Kilden til konfliktene i Transkaukasia

Krigen i Nagorno-Karabakh framstår som en krig mellom to uforsonlige folk. Men armenerne og aserbajdsjanerne levde lenge side om side i det en gang så mangfoldige området sør for Kaukasusfjellene.

Botanikken, klassifiseringens vitenskap, var opprinnelig grunnen til at en student ved Universitetet i Tartu (Estland, som da var del av Det russiske riket), Nikolaus von Seidlitz, begynte å kartlegge Det russiske rikets kaukasiske utkant. Etter en kort periode i Baku (hovedstaden i dagens Aserbajdsjan), så i Tiflis (dagens Tbilisi, hovedstaden i Georgia) ble Seidlitz raskt leder for de russiske myndighetenes statistikkomité for Kaukasus. I 1881 publiserte han det første store etnografiske kartet over regionen (se under), og i årene etter skulle han supplere det med en rekke publikasjoner som kaster lys over dagens konflikt i Nagorno-Karabakh.

Seidlitz’ kart er imponerende stort. Med en målestokk på 1:1080 000 (1 centimeter på kartet representerer 10,8 kilometer på bakken) gjengir det hele Transkaukasia fra Svartehavet til Kaspihavet. Kartet viser at visekongedømmet Kaukasus, som tsar Nikolaj 1 opprettet i 1844–1846, hersket over et enormt område fra Don-slettene i nord til grensene mot Persia og Det osmanske riket i sør. Kartet er også påfallende spraglete. Det skyldes ønsket om å vise det «etnografiske» mangfoldet, i en region som på den tiden var kjent for å være sammensatt, i skarp kontrast til dagens situasjon. Transkaukasias historiske plassering langs gamle ferdselsårer midt mellom tre riker, hadde ført til at ulike etniske, lingvistiske og religiøse grupper levde side om side i et avgrenset område – noen ganger i samme dal eller landsby.
(…)