/

«Elevene må deles inn i små øyer»

Etter over tretti år som lærer, har forfatteren Nathalie Quintane skrevet om det franske skolevesenet i boka Un hamster à l’école, «En hamster på skolen», som vi her trykker et utdrag fra.

Foto: Ngelah, Unsplash.

Jeg har egentlig aldri sluttet med diktater. Dette er virkelig fine stunder. Ungene er uhyre konsentrerte, innstilt på bare å gjøre én ting om gangen, bare man løfter hodet så vidt fra arket risikerer man å gå glipp av et ord, alle sitter på rekke i samme stilling, du kan høre en knappenål falle. Det er kort sagt veldig avslappende. Og ungene føler at de gjør noe viktig. Eller, de oppfører seg i alle fall som om de føler det. Det er fristende å lage diktater av alt for å få litt fred. Men det går ikke. Hvis du dikterer noe annet enn en ferdig diktat, er helvete løs. Helvete, larm eller litt leven, det er det du får når dikterer noe annet enn en diktat, og det bør du innse raskt om du vil unngå å bli skuffet. Etterpå oppstår det øyeblikk med skjerpet konsentrasjon, ett eller flere, men ingenting er som kvaliteten på stillheten du har underveis. Bare lærere som lar frykten råde oppnår denne stillheten. Jeg antar at man tror at disse lærerne ikke lenger finnes, men det gjør de, i små enheter, én på hver skole. En annen fordel med diktat er rettingen. Ingenting er mer avslappende enn å rette diktater: Det krever null konsentrasjon. Du kan høre på radioen eller se på tv samtidig, det går på autopilot. Det er alltid de samme feilene i de samme ordene, så du ender opp med å sette den samme røde haken i alle besvarelsene og kan pløye gjennom en bunke på tretti på en halvtime. Ingenting går raskere enn å rette en bunke med diktater. Du har karakterer og du setter dem, foreldrene forstår og alle er fornøyde. Lærere kan få trøbbel for et sitat fra Artaud eller Zola, en misforstått bevegelse eller forsøk på humor, men ingen gir deg pes for å ha gitt for mange diktater – eller, jeg har i hvert fall ikke hørt om det.

I Frankrike går karaktersystemet fra 0 til 20, men på diktat kan du få -40, og ingen har så vidt jeg vet reagert på det. For et tiår siden ble dyslektikere fortsatt tvunget til å lide seg gjennom diktatene og nedstigningen til helvete. Stort sett ble de tatt for å være dumme. Det var på denne tiden det plutselig gikk opp for meg at mine beste venner var elendige i rettskriving, og at jeg bodde sammen med en dyslektiker som var blitt sett på som en tomsing på skolen, men som endte opp med å ta høyere utdanning – i likhet med vennene mine som var elendige i rettskriving. Altså, hvis det fantes folk som var elendige i rettskriving og i stand til å utvikle en sofistikert tenkning og forståelse av verden, ville det omvendt bety at det fantes folk som skrev plettfritt, men tenkte som nek og var virkelig dumme. Alle kjenner vel en idiot som ikke skriver feil? På dating-apper virker det som folk sorteres ut fra rettskriving: De som skriver feilfritt velger de som skriver feilfritt gjennom en form for sosial selvseleksjon, underforstått at stakkarene er de som ikke klarer å konstruere lengre setninger og generelt sliter med å uttrykke seg. Det er så å si kulminasjonen av en måte å se verden på, samfunnet slik det fungerer eller slik man tror det er; det er kroningen av noen hundre år med offentlig og privat skolegang, både religiøs og sekulær og obligatorisk, for når det kommer til respekt for rettskriving, er holdningen den samme på begge sider. Man kan krangle om kjønn når man snakker om tissen, men absolutt ikke om samsvarsbøying for perfektum partisipp av avoir («å ha») når det direkte objektet er plassert foran verbet, for der er alle enige om at å vite det er et tegn på intelligens for det er ikke lett å forstå (og faktisk er det uforståelig). Nylig ble jeg overrasket over at stadig flere av kollegene mine har skrivefeil i meldingene sine (med digitaliseringen slutter vi aldri å skrive til hverandre). Ungene påpeker det også: «Har du sett, lærer den-eller-den har fullt av skrivefeil!» Jeg modererer: «Lamartine skrev også feil, og han ble valgt inn i parlamentet.» Jeg hadde jo selv fått det for meg at folk i embetsverket ikke skriver feil. Ikke fordi opptaksprøvene på magisk vis luker ut skrivefeilene og at så snart du har bestått dem skriver du ikke lenger feil, men fordi rettskriving er noe man er pålagt å passe nøye på i det offentlige, på samme måte som folk i offentlige stillinger blir nøye passet på (med diskresjonsplikten kjent som devoir de réserve). (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Finansfolkene som støttet brexit

Neste sak

Bidens Amerika

Mer Litteratur

En form for indsigt

Den amerikanske digter Louise Glück modtog i fjor nobelprisen i litteratur for en poesi der gennem

0 kr 0