Nasjonalsymbolet som smittet Argentina

I Argentina finner du mate i alle hjem, kontorer, butikker, gater, busser og tog. Mate kan drikkes alene, men som regel deles den. Da koronapandemien nådde landet, fikk argentinerne valget: slutte med dette sentrale sosiale ritualet eller la smitten spre seg.

Foto: Shutterstock.

Etter å ha grunnlagt Buenos Aires, det framtidige setet for visekongedømmet Río de la Plata, i 1536, fortsatte de spanske conquistadorene sin jakt på rikdom med en ekspedisjon opp den grønne og turbulente Paraná-elva. I stedet for gull og sølv fant de guaraní, et folk som nøt en underlig drikk. Den var laget av en urt, yerba mate, som de tørket, hakket og malte før de blandet den med vann i et kalebass-skall som de kalte mati («mate» er betegnelse for både drikken og beholderen). Drikken hadde en rekke gunstige egenskaper: Den var full av antioksidanter, vannrensende, kolesterolregulerende og vanndrivende. Men det var den oppkvikkende virkningen, som følge av det høye koffeininnholdet, som vekket interessen til jesuittmisjonærene på 1600-tallet. For de oppdaget raskt at guaraníene, som var mer eller mindre blitt gjort til slaver, utførte ordrene bedre når de drakk mate.

Med årene reiste yerbaen nedover Paraná-elva og nådde pampasene, hvor mate ble det vanndrivende supplementet til gauchoenes proteinrike diett. Mate ble nasjonaldrikk i et land som den gang knapt så seg som en nasjon. I motsetning til de fleste andre latinamerikanske landene oppsto ikke Argentina med en sentralmakt som ekspanderte til periferien, men fra en forening av provinser, ikke ulikt USA eller Tyskland. Territoriet på nesten tre millioner kvadratkilometer (sju ganger større enn Norge) omfatter både provinsene i nord som spanjolene grunnla på 1500-tallet og de knapt hundre år gamle provinsene i Patagonia, regnskog på grensen til Brasil og subpolare områder i sør, kosmopolitiske storbyer som Buenos Aires og rurale strøk hvor moderniteten ennå ikke har meldt sin ankomst.

Vi argentinere har dermed få nasjonale identitetsmarkører. Utover språket og katolisismen (i tilbakegang) er det eneste vi har til felles asado, den tradisjonelle grillretten som spises i alle deler av landet i helgene, og fotballen med Maradona som en tragisk nasjonalhelt. Men det som aller mest forener oss er mate, drikken du finner i alle hjem, kontorer, butikker, gater, på busser og tog og selv i Kongressen, hvor de folkevalgte inntar store mengder når sesjonene varer ut i de sene nattetimer.

Sosialt lim

Inntil nylig var mate ukjent i resten av verden. Utenom Argentina ble den bare drukket i nabolandene Uruguay og Paraguay. Drikken har etter hvert funnet veien til noen vestlige butikker. Selv om den har alt som skal til for å bli en eksportvare (mytisk opprinnelse, helsebringende egenskaper og en unik smak), har alle forsøk mislykkes – med Syria som et påfallende unntak, hvor den ble innført av argentinske utvandrere. Som journalisten Martín Caparrós skriver: I en verden hvor kulturene blir stadig likere, hvor alle drikker den samme brusen, det samme smakstilsatte vannet og den samme ferdigpakkede juicen, er mate «en av få varer som bryter med den kapitalistiske logikken: Den verken ekspanderer eller svinner hen».1Martín Caparrós, «Elogio del mate», The New York Times (på spansk), 23. november 2017. Ifølge offisiell statistikk konsumerer hver argentiner 6,4 kilo yerba i året, det vil si hundre liter mate per person.

Mate fungerer ikke bare som identitetsmarkør, men også som sosialt lim. Alle samfunnslag unner seg store mengder. Hver søndag drikkes den i dyre sølvbeholdere under polokampene, favorittsporten til det kreolske aristokratiet, i den velstående bydelen Palermo i Buenos Aires. Den drikkes i beskjedne trebeholdere i de fattige forstedene. Mate er det man lurer sulten med når man må legge seg på tom mage. Det er ikke tilfeldig at dette landet, som under Juan Domingo Peróns styre for et halvt århundre siden bygget det mest sammensveisede og egalitære samfunnet i Latin-Amerika, har tre nasjonalsymboler – asado, fotball og mate – som overskrider alle sosiale skiller og aksepteres av alle. Selv om Argentina siden militærdiktaturet på 1970-tallet har blitt et stadig mer ulikt og ekskluderende samfunn, høres fortsatt ekkoet av det egalitære Argentina.

Trosser pandemien

Mate er en kilde til dialog og vennskap, og et sosialt ritual. Man kan drikke den alene, men som regel deles den. Den vanlige måten å drikke den på er i en sirkel: en person, el cebador, fyller kalebassen med yerba og kokende vann før den sendes videre til sidepersonen, og alle drikker fra samme bombilla, et sugerør med filter, som et uttrykk for tillit og nærhet.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Koronapandemien har selvsagt også rammet denne skikken, ettersom å drikke fra samme sugerør er en sikker måte å spre smitte på. Etter råd fra ekspertkomiteen myndighetene har rådført seg med siden pandemiens begynnelse, anbefalte regjeringen ikke bare å holde avstand, bruke munnbind og å avstå fra seksuell kontakt med fremmede, men også å unngå farene ved deling av mate. «Del vannet, ikke bombillaen» var slagordet som skulle stoppe smittebølgen.

Da situasjonen ble foruroligende i midten av mars, beordret president Alberto Fernández full nedstenging. Han gjorde det før de andre landene i Latin-Amerika, og i hele landet, selv i de provinsene hvor det ikke var registrert noe smitte. De strenge tiltakene stanset spredningen, i det minste til å begynne med. Mens nabolandene Chile og Brasil opplevde en akutt krise med overfylte sykehus og kirkegårder, kjøpte Argentina seg tid til å styrke sitt mangelfulle helsevesen, skaffe respiratorer og forberede intensivavdelingene.

Fernández kom til makten, som leder for en broket peronistkoalisjon, bare tre måneder før pandemien brøt ut. Argentina unngikk full katastrofe mye på grunn av hans innsats. Oppslutningen hans skjøt i været på meningsmålingene, men den uventede suksessen fikk regjeringen til å forlenge nedstengingen helt til argentinerne ikke holdt ut lenger. De sluttet å følge anbefalingene og hentet fram igjen gamle vaner. Det uløste en typisk argentinsk prosess med voksende avstand mellom ord og handling, lov og praksis. Dermed begynte smitten å øke, i likhet med dødstallene, men man klarte å unngå full kollaps i helsevesenet. Nå er koronasituasjonen i Argentina mer eller mindre på samme nivå som i Italia og Spania.

Fysisk kultur

De fleste land har hatt problemer med å håndheve avstandsreglene, men i Argentina møtte disse restriksjonene mer motstand enn andre steder. Alle samfunn har sine måter å vise omsorg og følelser på. En studie av 42 land viser at argentinerne er blant de som er mest tilbøyelige til å ha fysisk kontakt med fremmede.

Den argentinske kulturen gjenspeiler denne begeistringen for fysisk nærhet, med tangoen, dansen der bein og kropper flettes sammen, og som på 1800-tallet ble forbudt fordi den var «uanstendig». Selv suksessen til utenlandske musikere henger ofte sammen med deres evne til å legge til rette for nærkontakt. På 1970-tallet fylte punkbandet The Ramones fotballstadioner i Argentina, mens de bare spilte i små klubber i hjembyen New York. Forklaringen var den voldsomme pogingen (punkdansen der man hopper opp og ned mot hverandre) på konsertene deres.

Argentinas politiske historie er også en historie om fysisk kontakt. De to mest kjente ekteskapene i forrige århundre – Evita og Juan Perón, Cristina og Néstor Kirchner – ble udødeliggjort med bilder av omfavnelser som viste deres kjærlighet (en kjærlighet som endte tragisk, da både Evita og Néstor Kirchner døde relativt tidlig).

Peronismen ble født 17. oktober 1945, da arbeidere fra forstedene marsjerte tett i tett til Plaza de Mayo, landets politiske sentrum, for å kreve at militærdiktaturet måtte løslate Peron. Demonstrasjonen lykkes, og dette massive opptoget av sammenpressede kropper gjentas hvert år, nærmest som et hedensk ritual.

Immun skikk

Ifølge et utsagn som tilskrives Jorge Luis Borges, den mest universelle forfatteren i landets historie, er argentineren «en italiener som snakker spansk og tror han er fransk». Argentina er faktisk det landet i verden, utenom Italia, med flest italienere og etterkommere av italienere. Arven fra Italia – og især Sør-Italia – er tydelig i måten vi snakker, gestikulerer, roper og rører hverandre på. Kyss og klem er den vanligste hilsemåten i Argentina, hvor nesten ingen håndhilser.

Mateada, materunden, passer perfekt inn i denne affektive kulturen. For finnes det en bedre måte å vise hverandre tillit på enn å dele spytt via en bombilla?

Til tross for smittevernreglene og myndighetenes ordre, fortsatte argentinerne med dette ritualet, som er en velsignelse for det sosiale livet, men en katastrofe for folkehelsen. En eller to måneder etter pandemien startet var det ikke lenger uvanlig å se folk samle seg i parkene for å dele en mate, som om alt var i sin skjønneste orden.

Selv om det er vanskelig å fastslå hvor hvert smittetilfelle kommer fra, mener helsemyndighetene at nasjonaldrikken er en av de fremste smittekildene og en av forklaringene på hvorfor smitten økte etter at man med den første nedstengingen nesten hadde klart å stanse viruset. I flere byer som knapt var blitt berørt av den første bølgen, skjøt koronatilfellene i været da innbyggerne tok opp mateada igjen, og dermed tvang lokalmyndighetene til på ny å innføre strenge tiltak. Det har vist seg så vanskelig å regulere matedelingen, at noen provinser simpelthen har lagt ned forbud.

Men vi argentinere er sta. Etter å ha lidd oss gjennom flere måneder uten fysisk kontakt i tråd med helsemyndighetenes anbefalinger, har vi begynt å klemme og kysse hverandre igjen. Og går du innom et kontor eller et torg vil du se at materunden er populær som aldri før, som om den var immun mot myndighetenes restriksjoner og forskernes advarsler. Ifølge de nedskrevne fortellingene fra kolonitiden stammer også materunden fra guaraní-folket:

Når et stammemedlem døde gravla man det i landsbyen og plantet yerba på graven. Familien dyrket planten og drakk mate av den sammen for å ta opp i seg den dødes ånd og la den leve videre. I dag tenker ingen på det når el cebador sender rundt den varme og bitre drikken, men det er fortsatt noe morbid ved skikken: 43 000 argentinere har mistet livet av korona, men vi klarer ikke å slutte å dele mate.

Oversatt av redaksjonen

José Natanson er redaktør for argentinske Le Monde diplomatique.

Fotnoter[+]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0