//

Vestlige plastproblemer i Sørøst-Asia

Mens vestlige forbrukere oppfordres til å levere plastavfall til resirkulering, har mye av plasten havnet i grøfter og på bål i Sørøst-Asia etter at Kina stanset importen i 2018. Nå har mottakerlandene gått lei og ber avsenderne finne en reell løsning på plastproblemet.

Foto: Claudio Schwarz Purzlbaum, Unsplash.

I de tidlige morgentimene brennes store mengder løv og plastemballasje utenfor husene i landsbyen Kalianyar i Øst-Java hvor Slamet Riyadi bor. Riyadi jobber i turistbransjen etter å ha lært seg engelsk på egen hånd. Han vet at ikke alt avfallet forsvinner når det brennes. «Siden folk i landsbyen ikke ser noe, tror de at det ikke er noe igjen. Men plasten blir ikke borte.» Han skulle gjerne startet et foretak for å sortere avfallet, selge det som kan resirkuleres, kompostere organisk materiale, og for resten, «vel, vi får se».

Her virker han å være den eneste som bekymrer seg for røyk full av dioksin. Det finnes ingen plastinnsamling på den indonesiske landsbygda, selv om hverdagen er full av plast. På markedet i nabolandsbyen Tamanan selger to boder engangsemballasje, poser og bokser i polystyren, som de andre torghandlerne bruker mye av. Det er vanlig å selge varer i enkeltpakninger. Det er ikke bare praktisk, men gjør også at fattige familier kan kjøpe det de trenger fra dag til dag. Når plastavfallet ikke blir brent, havner det i grøfter, bekker og elver.

Elva Brantes, den lengste i Øst-Java, fører med seg alt slags avfall. Miljøorganisasjonen Ecoton, som holder til i distriktet Gresik, ikke langt fra provinshovedstaden Surabaua, har gjort elva til både studieobjekt og kampsak. Organisasjonens leder Prigi Arisandi ble i 2011 tildelt Goldman-prisen for sitt miljøengasjement.1Verdens mest prestisjetunge miljøpris for grasrotaktivister. Utdeles av miljøstiftelsen til forsikringsgründeren Richard Goldman og kona Rhoda. Ecotons biologer overvåker vannkvaliteten og helsen til fisken i elva, hvor de har funnet bekymringsfulle genetiske mutasjoner som påvirker fiskens reproduksjonsevne. Organisasjonen varsler også om forurensning, og jobber for å finne løsninger sammen med myndighetene og næringslivet i denne rurale, men industrialiserte regionen.

I 2016 klarte Ecoton å mobilisere befolkningen til å protestere mot problemene med kloakk i elva, og presset de lokale selskapene som sto bak forurensningen til å endre produksjonsprosessene sine. Blant annet forbedret en fabrikk som resirkulerer papir importert fra hele verden prosessen sin, noe som er blitt bekreftet av det amerikanske bistandsbyrået USAID, som støtter Ecoton. Men to år senere ble denne miljøinnsatsen mer eller mindre utslettet av tilstrømningen av plastavfall til regionen, da det globale resirkuleringssystemet brøt sammen etter at Kina stanset importen i 2018.

I landsbyen Sumengko, bare noen steinkast fra Ecotons kontor, leter et dusin søppelsamlere gjennom en åpen søppelfylling. De håper særlig å finne pengesedler fra rike land, som raskt kan bli til langt større summer enn de beskjedne lokale lønningene. Når de har tatt alt som kan selges, blir resten til brensel i en tofu–fabrikk i nærheten.

Invadert av avfall

I Øst-Java skjer det samme som i resten av Indonesia, og i Malaysia, Thailand, Filippinene og Vietnam: Skruppelløse bedriftseiere later som om de gjenvinner plastavfall, men i mange tilfeller blir avfallet bare sortert og så brent utendørs, dumpet i naturen, eller lagret på stedet helt til det ikke er plass til mer og eierne fordufter. Når plast blir brent uten spesielle forholdsregler eller nedbrytes i miljøet, frigjøres stoffer som dioksin, furan, kvikksølv og polyklorerte bifenyler (PCB). Disse giftige stoffene, som for det meste er svært flyktige eller fettløselige, forurenser miljøet og akkumuleres i menneskekroppen, og kan på sikt føre til kreft, hormonforstyrrelser og skader på nervesystemet.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

I Malaysia oppdaget landsbyboere på vestkysten flere avfallsanlegg da de begynte å bli plaget av ubehagelig lukt og hud- og luftveisproblemer. I 2018 talte Kuala Langat Environmental Protection Action Group (stiftet av blant andre Tan Ching Hin, den tidligere lederen for en landsby noen kilometer fra Klang, landets største havn i Malakka-stredet) 38 avfallsdepoter hvorav bare ett drev lovlig. Over 900 000 tonn plastavfall ble importert til Malaysia i 2018, og over 400 000 tonn til Thailand og Vietnam, ifølge en rapport fra Global Alliance for Alternatives to Incineration (GAIA), en ikke-statlig organisasjon som samarbeider med lokale organisasjoner.2«Discarded. Communities on the frontlines of the global plastic crisis» (PDF), GAIA, Berkeley (California), april 2019.

Etter at rapporten kom strømmet europeiske og amerikanske medier til de sørøstasiatiske søppelplassene: «De utenlandske journalistene ble ivrige da de fant søppel fra hjemlandene sine i en fylling», forteller rapportens malaysiske medredaktør Mageswari Sangaralingam, som ble litt sjokkert over medienes vinkling. I stedet for å snakke om skadevirkningen for lokalbefolkningen, var nyhetsmediene mest opptatt av kanadiske yoghurtbegre og fransk oste-emballasje dumpet mellom kokospalmene.

Før Kina innførte importforbudet i 2018, sendte Vesten plastavfallet sitt dit i konteinere som ellers ville blitt fraktet tomme tilbake til verdens største vareeksportør. På begynnelsen av 2010-tallet importerte Kina 75 prosent av plastavfallet i et verdensmarked anslått til ti milliarder dollar. I 2016 sjokkerte Wang Jiu-Liang mange i Kina og resten av verden med dokumentaren Plastic China, om de miserable livene til fattige kinesere som sorterte plastavfall for hånd og brente det som ikke kunne resirkuleres.3Wang Jiu-Liang, Plastic China, CNEX Inc., 2016.

Stilt overfor et økende helse- og miljøengasjement blant kineserne, og en voksende avfallsproduksjon i landet, bestemte myndighetene seg for å handle. I juli 2017 ga de beskjed til Verdens handelsorganisasjon (WTO) at de ville stanse importen 1. januar året etter, for å «beskytte Kinas miljøinteresser og folks helse».4«Notification G/TBT/N/CHN/1211», Verdens handelsorganisasjon (WTO), Genève, juli 2017. Gjenvinningsselskapene svarte med å flytte deler av aktivitetene sine til Sørøst-Asia og særlig Malaysia.

Retur til opphavsland

Malaysia hadde ingen gode tekniske løsninger for å håndtere alt avfallet – ikke mer enn Indonesia eller Thailand, til tross for et stort forbruk av plastemballasje. Derimot hadde landet en lite restriktiv miljølovgivning, og mange fattige innbyggere som ikke hadde råd til å takke nei til å jobbe på deponiene som begynte å dukke opp i 2018. Det fantes allerede en avfallsbransje, som kom med industriveksten på 2010-tallet, men nå fikk den et helt annet omfang. «Vi varslet regjeringen i midten av 2017, da vi fikk vite at Kina kom til å stoppe importen. Vi visste at avfallet ville bli omdirigert til Sørøst-Asia», forteller Sangaralingam fra miljøorganisasjonen Sahabat Alam Malaysia (SAM).

Myndighetene i Sørøst-Asia vinglet. Thailand innførte en midlertidig stans i importen av plastavfall i april 2018, men opphevet den måneden etter. Malaysia nektet å utstede importtillatelser i mai 2018, men åpnet opp igjen allerede i juni, før de i august samme år annonserte en midlertidig stans i tre måneder som de så utvidet til tre år. I november 2018 ba Indonesias næringsminister, Airlangga Hartarto, landets miljøvernminister om å tenke på de 40 millioner dollarene gjenvinningsindustrien bidro med til landets handelsbalanse og ba ham oppheve forbudet.5Gayatri Suroyo og Cindy Silviana, «In Indonesia, splits emerge over efforts to stem plastic tide», Reuters, 21. desember 2018. Miljøvernministeren nektet.

Våren 2019 kom regjeringene endelig med litt tydeligere reaksjoner, og framviste noe som kunne ligne en miljøpatriotisme. Malaysias miljøvernminister Yeo Bee Yin sa at hun hadde stengt over 148 plastavfallsanlegg. Tollmyndighetene fant stadig flere urapporterte eller dårlig deklarerte leveranser. På et besøk i havna i Klang 23. april 2019 fikk Bee Yin med egne øyne se en konteiner med avfall fra Spania som var feilaktig merket som resirkulerbart.

28. mai lovet hun å sende 3000 tonn søppel tilbake til opprinnelseslandene: USA, Japan, Frankrike, Canada, Australia, Storbritannia og Bangladesh. Hun kalte de malaysiske importørene for «forrædere» og ga klar beskjed til eksportlandene om å slutte å sende plastavfallet sitt til utviklingsland: «Hvis de sender det til Malaysia, vil vi sende det tilbake uten å nøle.»6«Plastic waste to be sent back», The Edge Financial Daily, Petaling Jaya (Malaysia), 29. mai, 2019. Tre dager senere oppdaget tollmyndighetene i Malaysias nest største havn Butterworth 265 konteinere fulle av både råttent organisk avfall og plastsøppel. 15. juni samme år hadde myndighetene registrert 126 konteinere med udeklarert avfall, mens 155 ventet på å bli inspisert. Og situasjonen synes ikke å ha blitt bedre siden.

På samme tid satte presidenten i Filippinene hardt mot hardt etter at han hadde stilt Canada et ultimatum om å hente tilbake avfallet sitt før 15. mai 2019. Han kalte tilbake landets diplomater, sendte 69 konteinere til Vancouver og truet med å dumpe avfallet i kanadisk farvann hvis myndighetene nektet å ta det imot.7«Philippines ships 69 containers of dumped rubbish back to Canada», Al-Jazeera, 31. mai 2019. Det endte med at Canada tok imot konteinerne. I juni samme år sendte Indonesia tilbake fem konteinere fra Seattle, som var oppgitt å inneholde «papir til resirkulering», men også inneholdt plastavfall og brukte bleier.

Smutthull på ferden

Disse spenningene brøt ut for fullt under møtet for Baselkonvensjonen om frakt av farlig avfall over landegrenser8Internasjonal avtale om frakt av farlig avfall som ble undertegnet i 1989 og trådte i kraft i mai 1992. Av de 166 signaturlandene, er det bare USA og Haiti som ikke har ratifisert den. i Genève i april og mai 2019. De sørøstasiatiske miljøorganisasjonene, representert blant annet av Prigi Arisandi fra Ecoton og Sangaralingam fra GAIA, ville ha et forbud mot handel med plastavfall. De satte opp en underskriftskampanje, «Stop dumping plastic in paradise!», som samlet inn over en million underskrifter. Norge påtok seg å legge fram forslaget, som ble vedtatt tross intens motstand fra USA (som ikke har ratifisert konvensjonen). Dermed inkluderer Baselkonvensjonen nå et tillegg om ikke-resirkulerbar plast. Handel med resirkulerbar plast9 Disse er polyetylentereftalat (PET), polyetylen (PE) og polypropylen (PP). er fortsatt tillatt, men eksporten av forurenset, blandet plast eller ikke-resirkulerbar plast er bare lov med forhåndsgodkjennelse fra mottakerlandet. Disse reglene gjelder også for alle, inkludert USA.

Etter vedtaket sa Von Hernandez fra paraplyorganisasjonen Break Free from Plastic: «Landene som mottar blandet og usortert plastavfall fra utenlandske kilder, har nå rett til å nekte å ta imot disse problematiske forsendelsene, noe som vil tvinge avsenderlandene til å sørge for at det bare eksporteres ren, resirkulerbar plast.»10 Rob Picheta og Sarah Dean, «Over 180 countries – not including the US – agree to restrict global plastic waste trade», CNN, 11. mai 2019, https://edition.cnn.com. I teorien vil landene som ikke er i stand til å behandle dette avfallet, kunne nekte å ta imot det.

Det er for tidlig å vurdere virkningen av bestemmelsen som trådte i kraft 1. januar i år, men allerede i januar varslet miljøorganisasjonen SAM i en rapport laget sammen med Zero Waste Europe og GAIA at «avfallshandelen med Europa går ut over Malaysias mål om null avfall».11 «European waste trade impacts on Malaysia’s zero waste future», Zero Waste Europe, Brussel, januar 2021. Malaysia har hatt et importforbud nokså likt forbudet i Baselkonvensjonen siden oktober 2018, likevel har myndighetene ikke klart å stanse handelen. SAM rapporterer at en rekke ulike aktører er involvert i denne smuglingen, hvorav enkelte har bånd til organisert kriminalitet og har spesialisert seg på falske tolldeklarasjoner, og at det finnes «mange smutthull på alle deler av ferden».

På begynnelsen av fjoråret sendte Malaysia tilbake minst 4000 tonn ulovlig plastavfall til de 20 landene det var blitt sendt fra. Samtidig mottok landet i de første sju månedene i fjor over 33 000 tonn med plastavfall bare fra Storbritannia, en økning på mer enn 81 prosent fra året før.12 Nicola Smith, «Britain sends more plastic waste to Southeast Asia despite clashes with local government», The Telegraph, London, 9. oktober 2020.

Mer miljøvennlig emballasje

Koronapandemien har ført til en drastisk økning i bruken av engangsplast, som kan forverre avfallsproblemene til tross for strengere internasjonal lovgivning. «Vi vet ennå ikke om det fortsatt kommer skittent og usortert plastavfall til Malaysia fra Europa», sa Sangaralingam til Le Monde diplomatique i februar. «Vi har ikke tilgang til data fra tollmyndighetene. Men uten effektiv kontroll i eksport- og importlandene risikerer vi at avfallet fortsetter å komme inn i landene våre.»

Det fremste kravet til SAM er større transparens. FN-databasen Comtrade dokumenterer frakt av plastavfall etter type, opprinnelsesland og destinasjon, men den kunne med fordel inkludere opplysninger om hvorvidt avfallet er forurenset eller ikke og hvilken prosessering som planlegges på mottaksstedene. Slike data ville gjøre det enklere for både landenes myndigheter og internasjonale organer å overvåke ulovlig handel mer effektivt.

Handel med resirkulerbart avfall er fortsatt tillatt, men både Baselkonvensjonen og EUs rammedirektiv for avfall sier at det skal resirkuleres i landet det ble produsert i med mindre det finnes gode miljø- og helsemessige grunner til å gjøre det andre steder – noe som ikke er tilfellet i Sørøst-Asia der avfallshåndteringen generelt er mindre avansert enn i OECD-landene. Derfor anbefaler SAM i sin rapport å forby all eksport av plastavfall, inkludert resirkulerbar plast, fra disse landene.

SAM og organisasjonens europeiske samarbeidspartnere etterlyser også at industrien i de vestlige landene tar i bruk mer miljøvennlig emballasje med materialer som er lettere å resirkulere. De mener også at selve avfallsmengden må reduseres ved blant annet å forby bruk av engangsemballasje.

Begrenset, komplekst, dyrt

Før avfallskrisen hadde ikke Sørøst-Asia en spesielt miljøvennlig håndtering av eget avfall, men det har vært initiativer i en rekke land, som Indonesia, Malaysia og Filippinene, med mål om null avfall. SAM, som har hovedkontor på den svært urbaniserte øya Penang nordvest i Malaysia, forteller at lokalmyndighetene der forbød bruk av polystyren i matemballasje allerede i 2014, mens det fremdeler er tillatt i Europa. Så tidlig som i 2015 hadde øya en gjenvinningsgrad på nærmere 40 prosent, og i 2018 vedtok myndighetene en plan for å samle inn matrester fra serveringssteder. Disse lovende initiativene undergraves når rikere land eksporterer avfallet sitt for å bli kvitt det på billigst mulig måte.

Resirkulering og gjenvinning har blitt sett som en mer miljøvennlig løsning enn deponering eller forbrenning, i så stor grad at det har blitt en sosial markør. Men etter at det ble kjent hvor stor skade det påfører landene i Sørøst-Asia, er ikke plastresirkulering like mye i vinden lenger. I stedet for å være en perfekt løsning, har resirkulering vist seg å være begrenset, komplekst og dyrt.

Det er begrenset hvor mye plast som kan resirkuleres, for den generiske termen «plast» omfatter en rekke ulike materialer, merket med tall fra 1 til 7 på emballasjen: 1 for polyetylentereftalat (PET) som brukes til vann- og brusflasker, 2 for høydensitetspolyetylen (HDPE) som ofte brukes til beholdere for vaskemiddel, 5 for polypropylen (PP) som blant annet brukes i take away-emballasje. Disse plasttypene kan bare resirkuleres én gang. De andre plasttypene (3, 4, 6 og 7) kan ikke resirkuleres i det hele tatt.

Resirkulering er også komplekst, for plasten må sorteres nøye, noe det er vanskelig å kreve av forbrukere og bedrifter. Om de er uaktsomme eller har de beste intensjoner, men mangler kunnskap (legger plast man ønsker skal være resirkulerbar i plastavfallet), blir resultatet et for dårlig sortert avfall. Mange lokalmyndigheter ønsker også mindre strenge resirkuleringsregler.

Resirkulering er dessuten dyrt, for sistesorteringen krever enten avansert teknologi eller mye arbeidskraft. Lønnsomheten svekkes også av lav oljepris som gjør det billigere å produsere jomfruplast. Dermed må myndighetene ofte lovpålegge produsentene å resirkulere, eller subsidiere bruk av resirkulert plast.

Myndighetenes ansvar

Forskningen går framover, men noen ganger tregere enn nye materialer tas i bruk. Flore Berlingen, tidligere direktør for Zero Waste France, gir som eksempel en ny type skinnende hvite melkeflasker som er blitt vanlig i Frankrike, fordi de er mer praktiske eller har et mer attraktivt utseende.13 Flore Berlingen, Recyclage. Le Grand Enfumage, Rue de l’Échiquier, Paris, 2020. Men disse flaskene rammer de nye teknologiske løsningene for plastsortering som er basert på de gamle mer matte flaskene: Plasttypen er ikke den samme, men maskinene klarer ikke å se forskjellen.

Tidligere hadde produsentene ansvar for å sørge for at emballasjen kunne gjenbrukes gjennom ulike panteordninger. Engangsemballasjen som erstattet gjenbruksemballasjen har i praksis fritatt produsentene fra å ta ansvar for avfallet. Byrden er i stedet overført til myndighetene. Selv om det kommer stadig nye lover og regler, virker det vanskelig å sende ansvaret tilbake til produsentene.

Av de 6,3 milliarder tonn plastavfall som har blitt produsert i verden siden 1950, har bare ni prosent blitt resirkulert og tolv prosent er blitt brent. Resten hoper seg opp på søppelfyllinger eller i naturen og havner ofte i en mer eller mindre nedbrutt tilstand i havene.14 Laura Parker, «A whopping 91 % of plastic isn’t recycled», National Geographic, Washington DC, 20. desember 2018. Avfallskrisen i Sørøst-Asia er et tydelig eksempel på miljøurettferdighet som har begynt å påvirke opinionen i både mottaker- og avsenderlandene. Kanskje vil det føre til at vi endelig gjør noe med det globale problemet som plastforurensningen utgjør.

Oversatt av redaksjonen

Aude Vidal er sosialantropolog.

Fotnoter[+]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0