Hyllene er fulle av kjente arabiske forfattere og poeter, av Mahmoud Darwish, Najib Mahfuz og Nizâr Qabbâni. På veggen henger det en kalligrafi til ære for den abbasidiske dikteren Al-Mutanabbi. En ung egyptisk forfatter signerer noen eksemplarer av sin siste roman. Bokhandelen Al-Shabaka al-Arabiya («Det arabiske nettverket») i bydelen Fatih har blitt et samlingssted for den arabiske intelligentsiaen i Istanbul. Hver uke møtes utvandrede og eksilerte arabere fra alle samfunnslag her for å drikke kaffe og diskutere situasjonen i sine hjemland. Bokhandelen, som ble startet av den saudiske publisisten Nawaf al-Qudaimi i 2017, sier noe om størrelsen på det arabiske eksilmiljøet i den tyrkiske storbyen.
Siden 2011 har Istanbul vært et tilfluktssted for skipbrudne fra den arabiske våren. En halv million syrere har slått seg ned i byen på flukt fra borgerkrigen i hjemlandet. Her har de fått selskap av en rekke ulike eksilsamfunn. Tyrkia anslås nå å huse noen hundre tusen irakiske statsborgere, over tretti tusen egyptere, og minst like mange libyere, jemenitter, palestinere, jordanere, algeriere, marokkanere og tunisiere. De fleste bor i den tidligere hovedstaden i Det osmanske riket. I tillegg til dissidenter, flyktninger og utvandrere, søker også mange arabiske forfattere, studenter og turister seg til byen. «Det er det eneste stedet i verden hvor så mange arabiske nasjonaliteter er representert», sier Nouran Gad, doktorgradsstudent ved Sciences Po i franske Aix-en-Provence og en av få spesialister på denne arabiske diasporaen.
Fristedets paradoks
«Med sitt mangfold av arabiske samfunn overgår Istanbul det Kairo og Beirut en gang representerte», sier bokhandler Al-Qudaimi, som fortsatt eier et forlag i Libanons hovedstad. På 1950-tallet ble Gamal Abdel Nassers Egypt et kulturelt sentrum som tiltrakk seg sangere og skuespillere fra hele den arabiske verden. Samtidig gjorde det autoritære styresettet i Egypt at fristedet Beirut ble den arabiske verdens intellektuelle sentrum, inntil borgerkrigen brøt ut i 1975. I nesten to tiår fylte forfattere, kunstnere og forleggere fra nabolandene kafeene i Vest-Beirut.1Se Robyn Creswell, City of Beginnings: Poetic Modernism in Beirut, Princeton University Press, Oxford og Princeton, 2019. Fortsatt er Libanon det ubestridte forlagsmekka i den arabiske verden, til tross for en stri strøm av politiske og sosiale kriser.
Men om Beirut publiserer, bemerker Al-Qudaimi, er det i Istanbul at de intellektuelle bor og produserer. Som Jamal Khashoggi, den saudiske dissidenten som ble drept på det saudiske konsulatet i byen i oktober 2018 av håndlangerne til kronprins Mohammed bin Salman. Til tross for at han hadde levd i eksil i USA siden 2017, besøkte journalisten, som hadde familie med osmanske røtter, regelmessig Istanbul, hvor han hadde kjøpt en leilighet.2Se Bryan Fogels dokumentar The Dissident, 2020. «En gammel venn», forteller Al-Qudaimi. «Han var ofte innom bokhandelen.» I likhet med Khashoggi, har Al-Qudaimi måttet flykte fra det saudiarabiske regimet for å ha «skrevet om en politisk skandale». Det har gått over tre år siden han sist så kona og barna, som ikke får lov til å forlate landet. Selv er han nektet innreise i hjemlandet, så vel som Kuwait, Jordan og Egypt.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Paradokset er slående. I Vesten blir Tyrkia under president Recep Tayyip Erdoğan sett som et stadig mer autoritært land, mens mange arabere oppfatter landet som et fristed. Når jeg spør folk her om menneskerettsbruddene eller forfølgelsen av journalister, svarer alle det samme: De legger seg ikke opp i den tyrkiske regjeringens politikk. Samtidig føler de en viss takknemlighet overfor Erdoğan. For da den arabiske våren brøt ut i 2011 med folkeopprør i en rekke arabiske land, valgte Partiet for rettferd og utvikling (AKP) opprørernes side. Under utenriksminister Ahmet Davutoğlu, som senere falt i unåde hos Erdoğan, engasjerte Tyrkia seg aktivt i de tidligere osmanske områdene og støttet opposisjonsbevegelsene, særlig de med bånd til Det muslimske brorskap.3Se Hamit Bozarslan, «Heurs et malheurs de la politique arabe de Turquie», i M’hamed Oualdi, Delphine Pagès-El Karoui og Chantal Verdeil (red.), Les Ondes de choc des revolutions arabes, Presses de l’Institut français du Proche-Orient (IFPO), Beirut, 2014.
Forsoning med Egypt
Etter nederlagene til folkeopprørene og tilbakevendingen til fortidens despotisme, har disse bevegelsene søkt dekning i Istanbul. Kuppet til Abdel Fattah Al-Sisi i Egypt i juli 2013 og hans brutale framferd mot de egyptiske muslimbrødrene, tvang medlemmene til å søke tilflukt i forstedene til den tyrkiske hovedstaden. Det var også i Istanbul at det jemenittiske partiet Al-Islah, som har bånd til muslimbrødrene, utnevnte sin nye leder i fjor vår.4Mohanad Hage Ali, «Exiles on the Bosporus», Carnegie Middle East Center, Beirut, 10. mars 2020. Den syriske opposisjonen som har forbindelse til muslimbrødrene er på sin side direkte underlagt den tyrkiske regjeringen.5Amberin Zaman og Dan Wilkofsky, «For Syria’s opposition activists, Turkey’s ‘best of the bad’», Al Monitor, 10. september 2020.
I Istanbul har Det muslimske brorskapet etablert egne tv-kanaler, ofte knyttet til Qatar,6Franck Mermier, «À Istanbul, une scène médiatique sous influence», Orient XXI, 4. januar 2021. en alliert av det tyrkiske regimet siden Golf-krisen i 2017, da Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Egypt og Bahrain brøt de diplomatiske forbindelsene til Qatar og innførte en handelsblokade mot landet. Tyrkia har siden gitt økonomisk, diplomatisk og militær støtte til Qatar. Fra Istanbul har de egyptiske muslimbrødrene kunnet fortsette å forkynne bevegelsens budskap via tv-kanalene Mekameleen og Watan TV, mens Jemen Shabab sender innhold myntet på deres jemenittiske kolleger.7Laurent Bonnefoy og Khaled Al-Khaled, «La télévision yéménite en temps de ramadan», Orient XXI, 24. mai 2019.
Siden begynnelsen av året har imidlertid Tyrkia og Qatar begynt å forsone seg med Egypt, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater. I den forbindelse har Egypt krevd at Tyrkia og Qatar må få slutt på mediekritikken mot landet og utlevere ledende muslimbrødre som befinner seg i de to landene. Både Tyrkia og Qatar avviser at de vil gå med på slike utleveringer, spesielt siden de har gitt statsborgerskap til mange av de eksilerte egypterne. Men for å vise sin forsoningsvilje, ba den tyrkiske regjeringen i mars de egyptiske mediene i Istanbul om å dempe sin kritikk av Sisi.8«Turkey asks Egyptian media to limit criticism: TV channel owner», Al Jazeera, 19. mars 2021. Noen programmer på de egyptiske kanalene er stanset, og blir nå sendt direkte på Youtube i stedet.
Tyrkisk aktivitet
Ikke alle de arabiske tv-kanalene i Istanbul er knyttet til muslimbrødrene. Den syriske opposisjonskanalen Televizyon Surya er knyttet til Al-Araby Al-Jadeed, et panarabisk mediekonsern med hovedkvarter i London. Konsernet ble startet av palestineren Azmi Bishara i 2014 for å vise en mer liberal og progressiv side av Qatar og utfordre Al-Jazeera, som oppfattes å stå for nært muslimbrødrene.9 Franck Mermier, «Les fondations culturelles arabes et les métamorphoses du panarabisme», Arabian Humanities, 2016. I denne mediesfæren bør også Belqees nevnes, en nyhetskanal drevet av den jemenittiske aktivisten Tawakkol Karman, som fikk Nobels fredspris i 2011.
For tiden sender rundt femten arabiske tv-kanaler fra Istanbul. «Den tyrkiske staten blander seg ikke inn i hva araberne i Tyrkia gjør», sa den egyptiske dissidenten Ayman Nour i november. Men i mars innrømmet Nour, som som eier flere tv-kanaler med base i Istanbul, at de tyrkiske myndighetene har blandet seg inn i kanalens redaksjonelle innhold som ledd i forsoningen med Egypt.10 «Turkey asks Egyptian media to limit criticism: TV channel owner», se over.
Samtidig med bedringen av forholdet til Egypt forsøker Tyrkias regjering å finne tonen med Saudi-Arabia igjen. I april uttalte İbrahim Kalın, talspersonen til den tyrkiske presidenten, at han «respekterte» det saudiske rettsvesenets beslutning om skjebnen til Jamal Khashoggi. Han brøt dermed med anklagene Tyrkia kom med etter drapet på Khashoggi i 2018.
Det kan innvarsle en ny kurs. For de siste årene har Tyrkia forsøkt å få større innflytelse i regionen ved å engasjere seg, ofte militært, mot regimene i Kairo, Damaskus, Riyadh og Abu Dhabim. I Libya gir Tyrkia militær støtte til Den nasjonale enighetsregjeringen (GNA) i Tripoli mot styrkene til Khalifa Haftar. I Syria styrer Tyrkia flere av opprørsgruppene og kontrollerer i praksis den nordvestlige delen av landet, hvor det tyrkiske flagget er synlig overalt og den tyrkiske liren er rådende valuta.
Jakt på innflytelse
Det kan også virke som Tyrkia aktivt bruker den arabiske diasporaen i landet til å sikre seg innflytelse i regionen. Det skjer i stor grad gjennom de ulike organisasjonene som er opprettet for å organisere den arabiske tilstedeværelsen i landet. For eksempel er lederen for Det arabiske medieforbundet, som representerer over 850 journalister, ingen andre enn Turan Kringereışlakçı, sjef for den statlige nyhetskanalen TRT Arabi, som ble startet i 2010 for å fremme tyrkiske synspunkter i den arabiske verden. Forbundet av arabiske samfunn, som skal «representere den arabiske diasporaen i Tyrkia», ble startet våren 2019 av den regjeringsvennlige tyrkiske journalisten Metin Turan og hans libyske kollega Mustafa Tarhuni, som regjeringen i Ankara ser som en «forsvarer av verdens undertrykte muslimer».11 Haberler.com, 1. februar 2020 (på tyrkisk).
Høyere utdanning er et annet ledd i den tyrkiske innflytelsesstrategien. I 2010 innførte den tyrkiske regjeringen en stipendordning for utenlandske studenter, som i stor grad kommer fra Nord-Afrika og Midtøsten. Flere tyrkiske universiteter, blant annet Sabahattin Zaim i Istanbul, tilbyr også undervisning på arabisk.
I tillegg sponser de tyrkiske myndighetene, slik flere land i Persiabukta har gjort siden tidlig på 2000-tallet, en rekke arrangementer, som den arabiske bok- og kulturdagen som presidentens kontor har organisert de siste fem årene. Bak disse initiativene finner vi ofte Yasin Aktay. Arabisktalende Aktay er en av Erdoğans nære rådgivere og fungerer som et bindeledd mellom regimet og de arabiske miljøene i Istanbul.
Fordums storhet
«Vi har mye til felles med tyrkerne. At så mange arabere velger å bo her, skyldes at den postkoloniale forakten man finner i Vesten ikke finnes her», sier den palestinsk-jordanske programlederen Esraa Shaikh i den panarabiske tv-kanalen Al-Hiwar, som har sin base i London, men åpnet et kontor i Istanbul for noen år siden. Det kan kanskje stemme, men hva med den osmanske undertrykkelsen som den arabiske nasjonalismen oppsto som en reaksjon mot på slutten av 1800-tallet? Shaik er ikke redd for å pynte på historien: «Den arabiske verden fikk mer enn den mistet [med tyrkerne], i motsetning til hva som skjedde under den europeiske kolonialismen», mener han.
Tyrkias imperialistiske fortid vekker ingen bitterhet hos de fleste araberne i Istanbul. Snarere forbinder de den med noe overdådig, mye fordi man har blitt forført av det osmanske universet i dizi, de populære tyrkiske dramaseriene som har fortrengt de egyptiske og syriske musalsalat.12 Se Jana Jabbour, «An illusionary power of seduction?», European Journal of Turkish Studies, 2015. En forestilling om fortiden som også smitter over på skikkelsen Erdoğan, som oppfattes som en motmakt mot Vesten og en forsvarer av palestinerne, som de apatiske arabiske potentatene for lengst har forlatt.
Med sin økonomiske utvikling de siste tiårene og sin geopolitiske posisjon, er Tyrkia en kilde til stolthet for mange arabiske og ikke-arabiske sunnimuslimer. En av dem er den tunisiske sekstiåringen Rachid, som er på ferie i Istanbul. Han ser det som obligatorisk med et besøk i den monumentale moskeen Çamlıca, som ble bygd i 2019 med en kapasitet på tretti tusen. For Rachid, ikledd bermuda-shorts og magetaske, er den et symbol på det tyrkiske miraklet: «På samme måte som de osmanske moskeene er en arv etter sultanene, vil denne moskeen om noen århundrer bli husket som Erdoğans moské», sier han full av beundring.
«Ærlig arbeid»
Alle er ikke like beundrende i den arabiske diasporaen i Istanbul. Snarere enn å leve ut en «tyrkisk islamsk drøm», er den relativt høye levestandarden (for de som har jobb) den største tiltrekningen for de fleste, sammen med et nokså stabilt politisk klima sammenlignet med kaoset i resten av regionen, for ikke å nevne at det er relativt enkelt å få oppholdstillatelse. Eksil i Istanbul er ofte også det enkleste alternativet. I tillegg til dissidenter, flyktninger og journalister som har en eller annen affinitet til det tyrkiske regimet, tar Istanbul imot ulykksalige av alle slag, uansett om de er sjiamuslimer, sunnier, islamister eller ateister.
Forfatter Ahmed Saadawi, som har skrevet bestselgeren Frankenstein i Bagdad,13 Ahmed Saadawi, Frankenstein i Bagdad, overs. Oda M. Winsnes, Solum, Oslo, 2019. ønsket aldri å forlate hjemlandet Irak. Han var med i protestbevegelsen som rystet Bagdad i oktober 2019, og opplevde at flere av hans medaktivister ble drept eller arrestert av sjiamilitsene. En dag fortalte en kilde med bånd til regjeringen at han var «neste på listen». Omstendighetene gjorde at han havnet i Tyrkia: «Vesten er stengt for irakere. Libanon gir visum, men der er det fullt av Hizbollah-tilhengere som står i ledtog med de irakiske militsene», sier han. På en kafé ved Marmarahavet forteller han at han fortsatt er bekymret og håper at han kan finne et tryggere land. I Istanbul er mukhabarat, de irakiske etterretningstjenestene, aldri langt unna. «Jeg vet om irakiske regjeringsmedlemmer som eier hus her og ofte er i Istanbul. Tyrkerne åpner dørene for alle. Militsene finner meg lett, hvis de vil.»
En lov fra 2018 gjør at alle som kjøper en eiendom verdt mer enn 250 tusen dollar kan få tyrkisk pass. En velsignelse for irakerne: De var de største boliginvestorene i Tyrkia i 2019 og nest største i fjor, etter iranerne. Etterspørselen etter tyrkisk eiendom er også betydelig hos velstående arabere fra Persiabukta eller andre deler av den arabiske verden. Eiendomsbransjen har, sammen med medisinsk turisme, gjort Istanbul til et ville vesten hvor en beskjeden beherskelse av det tyrkiske språket er alt som kreves for å opptre som mellomledd og ta saftige provisjoner. Det gjør algerieren Amir (32). Han kaller seg «koordinator», både for boligkjøpere og for folk som ønsker å ta hårtransplantasjon, noe flere hundre klinikker i Istanbul har spesialisert seg på. Han sier det er «ærlig arbeid», men forteller om ulovlige klinikker med «falske leger og forfalskede sertifiseringer».
Skjør balanse
Som et sted for både politisk eksil og business er byen et unikt møtested for folk fra hele den arabiske regionen, fra Nord-Afrika i vest til Irak i øst. Men sjåvinisme og regional rivalisering tar ofte overhånd. Det har sangeren Hamza (30) fra Tanger i Marokko fått erfare. Med bowlerhatt og svart jakke som en amerikansk smørsanger, så han for seg en «stor karriere» i Istanbul. I seks måneder har han opptrådt på byens kabareter og i arabiske bryllup. For startet ikke den berømte syrisk-kurdiske sangeren Omar Souleyman også slik? «Det er ikke lett. Syrerne og irakerne hyrer ikke inn marokkanere», sukker han sittende på en jemenittisk restaurant på Taksim-plassen. Den arabiske diasporaen er heller ikke lenger skånt for utbrudd av fremmedfrykt fra vertenes side. Palestinerne møter fortsatt en viss sympati, men syrerne blir nesten unisont mislikt i det tyrkiske samfunnet.
For mange utvandrere tilbyr Atatürks land et kjent miljø, men også mer liberale omgivelser som kan føre til store personlige endringer. Med stripete genser og halvlangt hår ligner Abdulaziz (25) ikke mye på en islamist, men for knappe to år siden var denne trivelige egypteren en av de hardeste «brødrene». «Jeg så det muslimske brorskapet som min egen familie», sier han med en øl i hånda. Engasjementet hans gjorde at han tilbrakte et år i fangehullene til Sisi. Da han sommeren 2016 ble midlertidig løslatt i påvente av en endelig dom, flyktet han til Istanbul: «Alle vennene mine var her allerede.»
Brorskapet fant en bolig til ham og hjalp ham økonomisk. Men Istanbuls mange fristelser ble uimotståelige. Etter hvert begynte han å drikke alkohol, røyke og fikk seg kjæreste. Til tross for formaninger fra muslimbrødrene, forlot han gradvis bevegelsen. «Jeg oppdaget meg selv i Istanbul. På den ene siden er det moskeer, på den andre nattklubber. Denne atmosfæren forvandlet meg. I dag vet jeg ikke lenger helt hvem jeg er», sier han. «Mange av oss er i samme situasjon. De egyptiske muslimbrødrene her er ikke lenger de samme som de var før. Denne byen får deg til å skifte perspektiv.»
Samtidig fortsetter familien hans i Kairo å «se muslimbrødrenes direktesendinger fra Istanbul». Selv har han startet et turistbyrå for å dekke etterspørselen fra landsmenn «som fantaserer om tv-seriene». Etter visumavslag fra Nederland og Canada, har han bestemt seg for å bli værende i byen. Selv om han nå, i likhet med andre i det egyptiske eksilsamfunnet, frykter at han vil betale prisen for Tyrkias forsøk på å bedre forholdet til regimet i Egypt og ikke få fornyet oppholdstillatelsen eller få avslag på søknaden om statsborgerskap. Den arabiske diasporaen i Istanbul er i full blomst, men prisgitt skjøre geopolitiske balanser.
Vind i seilene
Istanbul tiltrekker seg også mange europeere med nordafrikansk bakgrunn. I et regntungt Brussel drømmer matematikk-studenten Yasmine bare om én ting: å bo i Istanbul. Den 22 år gamle belgisk-marokkaneren har gått til innkjøp av tyrkiske grammatikkbøker, og så snart hun har fått vitnemålet, vil hun «dra i ett år for å prøve». Selv om det ikke alltid er like lett å være muslim i Belgia, vil hun ikke «fornekte sin vestlige side». Og i motsetning til foreldrenes hjemland, «hvor man tynges ned av den dømmende atmosfæren», synes Tyrkia for henne å tilby en perfekt balanse mellom islam og modernitet.
I likhet med mange i Nord-Afrika og Midtøsten har hun blitt forført av dizi-ene og tv-stjerner som Kivanç Tatlıtuğ og Burak Özçivit. I tillegg til dramaseriene liker hun også verdenen til muslim chic-kjendisene på Instagram med deres blanding av islamsk mote og vakre bilder fra Istanbul. En av dem er Assiatique, en fransk student med tyrkisk-marokkansk bakgrunn som har over 130 000 følgere. Et annet tegn på at Tyrkia har vind i seilene hos europeere med nordafrikansk bakgrunn, er at de fransktalende rapperne Soolking og L’Algérino ofte har tyrkiske innslag i låtene sine.
For noen europeere med nordafrikansk bakgrunn kompenserer Tyrkia for skuffelsen de har opplevd i byer som framstiller seg som islamske fyrtårn, som Dubai, Abu Dhabi og Doha. «Vi dro til Qatar med mannen min for ti år siden, men vi hadde ikke nok utdannelse til å konkurrere med den utenlandske arbeidskraften. Lønningene våre var for lave», sier fransk-algeriske Myriam (33) fra Bourgogne. Hun planlegger nå å flytte til Istanbul og «starte et firma for eksport og import av tekstiler».
Halal-turisme
Andre har allerede tatt steget, som den fransk-algeriske politikeren Mourad Ghazli, som var aktiv i høyrepartiene UMP og UDI, før han ble ekskludert i 2016 og flyttet til den tyrkiske badebyen Alanya et år senere. Her har han slått seg opp innen islamsk turisme, en bransje i full vekst. Denne «halal-turismen», basert på nærhet til moskeer og kjønnsatskilte strender og svømmebassenger, tiltrekker seg stadig flere europeiske muslimer.14 Marion Fontenille, «En Turquie, les hôtels ‘Muslim friendly’ font le plein de touristes», Slate.fr, 18. juli 2018.
Ghazli skryter ofte av Erdoğan på sosiale medier. Den tyrkiske lederen er populær blant mange europeere med nordafrikansk bakgrunn. «Tyrkia er det eneste muslimske landet som hever sin stemme mot Vesten. Som muslim beundrer jeg det», sier den fransk-algeriske Palestina-aktivisten Selma Ajam (29). Hun kommer fra sørfranske Valence, hvor faren er muezzin i byens moské, men bor nå i Istanbul, hvor hun støtt og stadig blir intervjuet av regjeringsvennlige tyrkiske medier. «I Frankrike er hijaben min et problem. Derfor dro jeg. Her har jeg inntrykk av at alt er mulig for meg», sier hun. Hennes seks år gamle datter er for tiden innskrevet i en fransk nettskole. Men i framtiden ønsker Ajam å sende henne «til skolen i nabolaget, som alle andre».
Forestillinger og realiteter
For Erdoğan er slike historier gull verdt. Ikke bare liker han å framstille seg som palestinernes store forsvarer, han har også gjort kampen mot mistro mot muslimer til et retorisk paradenummer og kritiserer ofte situasjonen til «de undertrykte muslimske minoritetene i Europa». I flere år har det tyrkiske regimet arrangert konferanser og debatter om islamofobi og frontet begrepet i internasjonale organer som Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa (OSSE), Europarådet og Unesco. Siden 2015 har den regimetro tenktanken SETA publisert den årlige «European Islamophobia Report» som lister opp anti-muslimske hendelser i europeiske land.
Er Tyrkia et tilfluktssted for muslimer i opposisjon til Europa? Etter at den franske regjeringen i fjor høst annonserte at den ville oppløse den muslimske organisasjonen BarakaCity, henvendte organisasjonens leder, Idriss Sihamedi, seg til Erdoğan på Twitter og ba ham gi ham politisk asyl, noe han senere skulle omtale som «klønete tweets». I oktober ble Facebook-gruppen «Emigrer til Tyrkia» opprettet av franske David Bizet, en ivrig Erdoğan-tilhenger som har konvertert til islam og nå kaller seg Davut Paşa. Gruppen «for fransk-muslimsk gjensidig hjelp» for de «som ønsker å flytte dit for å praktisere islam i fred» har nå nesten to tusen medlemmer.
Men det er ikke like lett å finne seg et levebrød i Tyrkia, til forskjell fra i Qatar og De forente arabiske emirater, som fortsatt er reelle eldoradoer på grunn av olje- og gassressursene og et stort behov for utenlandske arbeidere. Hvis disse identitetssøkende europeiske muslimene vil bosette seg permanent i Tyrkia, vil de før eller siden få oppleve realitetene i et land preget av økonomiske problemer og en lunefull politikk.
Oversatt av redaksjonen
Killian Cogan er journalist.
- 1Se Robyn Creswell, City of Beginnings: Poetic Modernism in Beirut, Princeton University Press, Oxford og Princeton, 2019.
- 2Se Bryan Fogels dokumentar The Dissident, 2020.
- 3Se Hamit Bozarslan, «Heurs et malheurs de la politique arabe de Turquie», i M’hamed Oualdi, Delphine Pagès-El Karoui og Chantal Verdeil (red.), Les Ondes de choc des revolutions arabes, Presses de l’Institut français du Proche-Orient (IFPO), Beirut, 2014.
- 4Mohanad Hage Ali, «Exiles on the Bosporus», Carnegie Middle East Center, Beirut, 10. mars 2020.
- 5Amberin Zaman og Dan Wilkofsky, «For Syria’s opposition activists, Turkey’s ‘best of the bad’», Al Monitor, 10. september 2020.
- 6Franck Mermier, «À Istanbul, une scène médiatique sous influence», Orient XXI, 4. januar 2021.
- 7Laurent Bonnefoy og Khaled Al-Khaled, «La télévision yéménite en temps de ramadan», Orient XXI, 24. mai 2019.
- 8«Turkey asks Egyptian media to limit criticism: TV channel owner», Al Jazeera, 19. mars 2021.
- 9Franck Mermier, «Les fondations culturelles arabes et les métamorphoses du panarabisme», Arabian Humanities, 2016.
- 10
- 11Haberler.com, 1. februar 2020 (på tyrkisk).
- 12Se Jana Jabbour, «An illusionary power of seduction?», European Journal of Turkish Studies, 2015.
- 13Ahmed Saadawi, Frankenstein i Bagdad, overs. Oda M. Winsnes, Solum, Oslo, 2019.
- 14Marion Fontenille, «En Turquie, les hôtels ‘Muslim friendly’ font le plein de touristes», Slate.fr, 18. juli 2018.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
