Erdoğans selvmotsigende flyktningstrategi

3,5 millioner syriske flyktninger bor i Tyrkia. De ble først tatt imot med åpne armer, men etter valgnederlag, økonomisk nedgang og dårlig håndtering av koronaepidemien forsøker Erdoğan nå å blidgjøre en opinion som har skiftet mening.

juni 2020
Syrisk flyktningjente i Gaziantep, Tyrkia, 17. juli 2015. FOTO: KAFEINKOLIK / SHUTTERSTOCK.

For øyeblikket har koronaepidemien skjøvet de syriske flyktningene bort fra forsidene i Tyrkia, men det kan vise seg å bli kortvarig, for koronakrisen har forsterket motviljen mot de 3,5 millioner «gjestene» (ifølge offisielle tall) som er blitt stadig mer uønsket i landet. 60 prosent av tyrkerne mener, ifølge en undersøkelse utført av German Institute for International and Security Affairs, at landet deres har vist islamsk solidaritet og gjort det de kan for syrerne. Samtidig mener over 70 prosent at flyktningene skader landets samfunn, kultur og offentlige tjenester.1Suat Kınıklıoğlu, «Syrian refugees in Turkey: Changing attitudes and fortunes», German Institute for Internal and Security Affairs.

«De fem første årene levde vi nokså greit sammen, for vi tenkte at syrerne snart ville dra. Så forsto vi at våre politiske ledere hadde lurt oss og at syrerne var kommet for å bli. Det er det som har skapt gnisninger», sier journalisten İsmail Saymaz fra avisen Hürriyet.

I en tid med mye sinne over regjeringens handlingslammelse overfor korona-epidemien, har deler av opposisjonen gjort det klart at de forventer at regjeringen demper konsekvensene av krisen ved å bruke minst like mye som de 40 milliardene dollarene den hevder å ha brukt på de syriske flyktningene. Et uttrykk dukker nå jevnlig opp i debattene om temaet: «Det andre arabiske landet», altså Syria, skal ha «trengt seg inn i Tyrkia» i en slik grad at det truer det nasjonale samholdet.

Sosiogeografisk skille

Spenningene er tydelige i Gaziantep, hundre kilometer nord for Aleppo, som har vært en viktig base for opprøret mot Bashar al-Assads regime i Syria. I januar bodde det 446 560 syrere her, det vil si nesten en fjerdedel av byens befolkning. Syrerne oppgir frykt som hovedgrunnen til at de flyktet til Tyrkia. «Jeg var redd for å bli innrullert i Assad-hæren, som sender oss sunnier til fronten», forteller Ramazan som kom hit i 2013. «Jeg ble arrestert av mukhabarat [de syriske sikkerhetstjenestene] og tilbrakte tre måneder i fengsel. Da jeg ble løslatt, sluttet jeg meg til dissidentene i Azaz, som hjalp meg over til den andre siden, til Kilis.» Flyktningene er forsiktige med hva de forteller og unngår ofte de problematiske sidene. «Det er få av dem som ikke har hatt noe med Den islamske stat (IS) eller andre jihadistgrupper å gjøre», sier Emre Burhan, en ung forsker ved Universitetet i Gaziantep, hvor 3000 av de 55 000 studentene nå er syrere.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal

Med den økonomiske nedgangen mistet Ramazan jobben som maler. Arbeidsledigheten er rundt 14 prosent, men i likhet med over 90 prosent av syrerne i Tyrkia vil han ikke dra tilbake til hjemlandet «så lenge Assad sitter med makten og det ikke er blitt fred». En fjerdedel av flyktningene skal helt ha gitt opp tanken om å dra tilbake.

Den syriske kafébestyreren i parken i sentrum av byen har ingen planer om å dra tilbake. Hun har tyrkisk kjæreste, som jobber som vekter for å beskytte kafégjestene mot slåssingen mellom amfetamin-langerne når natten faller på. Søsteren hennes er også sammen med en tyrker. De har nettopp gravlagt moren på gravgården som lokalmyndighetene har gitt til syrerne, med plass til tre hundre graver. «Nå som de er i sikkerhet har krigen og eksilet i Tyrkia gitt mange syriske kvinner mulighet til en ny, mer frigjort livsstil», forteller forskeren Hilal Sevlü fra universitetet i Gaziantep.

Med tiden har byens syriske eksilsamfunn fått sosiogeografiske skiller. De fleste flyktningleirene er blitt revet, men her finnes det fortsatt to. I det mer velstående strøket i sørvest bor middel- og overklasseflyktningene. Her finner vi mange av opposisjonslederne, som skulle inngå det som skulle bli Syrias administrasjon etter Assad. Mange av dem har bånd til Det muslimske brorskapet og støttes av den tyrkiske regjeringen. De fattigste og mest utsatte syrerne bor enten i det gamle arbeiderstrøket i nord, hvor de går godt overens med den tyrkiske befolkningen, eller et lignende strøk i sør hvor spenningene er større.

Uformell økonomi

I Tyrkia er syrerne delt inn i tre kategorier. På toppen finner vi de hundre tusen som har fått tyrkisk statsborgerskap. Så kommer de 118 000 andre syrerne som har permanent oppholdstillatelse, ifølge offisielle tall fra januar. Oppholdstillatelsen gjør at de kan åpne bankkonto, få arbeidstillatelse og drive næringsvirksomhet. «De som er i disse to kategoriene har en betydelig økonomisk, sosial eller kulturell kapital. De har ofte universitetsutdannelse og eier eiendom i Tyrkia», forteller forskeren Didem Danış fra Galatasaray-universitetet i Istanbul, som har skrevet en rapport om emnet.2Didem Daniş, «De la ‘porte ouverte’ aux menaces d’expulsion: la présence syrienne en Turquie», Migrations-Société, nr. 177, Paris, 2019.

Den tredje og definitivt største kategorien er de som har fått en mer begrenset og usikker «midlertidig beskyttelse». For i Tyrkia, som en arv fra den kalde krigen da fienden befant seg i øst, gjelder FNs flyktningkonvensjon fra 1951 bare for vestlige statsborgere. Den «midlertidige beskyttelsen», en status det tyrkiske parlamentet vedtok i 2014 etter at flyktningstrømmen fra sør økte dramatisk, gir syrerne rett til å oppholde seg i Tyrkia og noen sosiale rettigheter, som gratis helsetjenester og beskyttelse mot utsendelse. Men de får ikke åpne bankkonto eller ta førerkort, og adgangen til arbeidsmarkedet er vanskeligere. Statusen betyr også at de må registrere seg i den første byen de kom til i Tyrkia og må søke tillatelse for å dra andre steder.

Tyrkia har lenge brukt de syriske flyktningene som pressmiddel mot EU, men nå er de også blitt et innenrikspolitisk problem med jevnlige opphetede debatter. I september anslo innenriksdepartementet at 450 000 syriske barn er født på tyrkisk jord. Totalt 680 000 syriske barn går på offentlige skoler i Tyrkia. «Det har hendt at de ikke har blitt akseptert av sine tyrkiske klassekamerater, på samme måte som det har hendt at syriske elever nekter å synge den tyrkiske nasjonalsangen», forteller en grunnskolelærer i et fattig strøk i utkanten av Istanbul.

Tyrkernes misnøye henger sammen med landets økonomi, hvor over en tredjedel av jobbene befinner seg i uformell sektor. Det gjør at flyktningene som ikke har arbeidstillatelse kan jobbe svart for tyrkiske selskaper, og at arbeidsgiverne får arbeidere som jobber mer og aksepterer lavere lønninger enn tyrkerne. Mange tyrkere mener nå at syrerne stjeler jobbene deres. «Når regjeringen sier at den har brukt mye penger på flyktningene, kan folk ikke unngå å tenke på sine egne økonomiske problemer. Og de store summene regjeringen skryter av forverrer de sosiale spenningene», sier Bekir Ağırdır, leder for meningsmålingsinstituttet Konda.

Selvmotsigende strategi

Flere eksperter mener at Erdoğan ikke forutså disse spenningene, selv om han allerede da borgerkrigen i nabolandet brøt ut i 2011, ba verdenssamfunnet om å etablere en sikkerhetssone med flyforbud i Nord-Syria for å huse syrerne som flyktet fra Assad-hærens bombing. På tross av gjentatte forespørsler fikk han aldri med seg de andre stormaktene som er involvert i konflikten, som Russland, på prosjektet, som like mye skulle hindre at det etablerte seg et autonomt kurdisk territorium sør for den tyrkiske grensen.

Med en voksende fiendtlighet mot flyktningene erklærte Erdoğan under valgkampen i 2018 at «etter valgene [til president og parlament] vil målet være å trygge det syriske territoriet og jobbe for at alle våre gjester drar hjem». Men vendepunktet kom etter at hans Parti for rettferd og utvikling (AKP) mistet makten i Ankara, Istanbul og flere andre viktige byer i lokalvalgene i juli i fjor, delvis på grunn av flyktningpolitikken. Siden har de syriske flyktningene blitt utsatt for hyppigere kontroller og blitt sendt tilbake til byene de er registrert i. Noen har også blitt oppfordret, eller tvunget, til å dra tilbake til Syria. Ifølge tall fra innenriksdepartementet fra januar i år skal 347 523 syrere ha returnert, men de tøffe tiltakene har ikke dempet spenningene.

27. februar drepte syriske og russiske fly 33 tyrkiske soldater i det tyrkisk-kontrollerte området i den syriske provinsen Idlib. I Tyrkia hevnet sinte tyrkere seg med å angripe syriske butikker. «Tyrkerne er sjokkert over å se syrerne røyke vannpipe mens tyrkiske soldater dør i strid for landet deres. De er sjokkert over å se at folk som kunne forsvart landet sitt mot terrorister drar på piknik og plager kvinnene våre», sier Sinan Oğan, tidligere folkevalgt fra ytre høyre-partiet MHP.

Noen dager senere bestemte Erdoğan, som liker å framstille seg som muslimenes forkjemper mot Vesten og sjelden går glipp av en anledning til å hisse opp tyrkernes nasjonalisme, seg for å spille ut sitt siste kort: å presse, eller utpresse, EU og NATO for å få deres støtte til å huse flyktningene i en stor sikkerhetssone i Syria – noe Putin kategorisk har avvist. Flere hundre migranter, både «ulovlige» og folk som skulle kastes ut (rundt 20 prosent var syrere), ble transportert til den greske grensen.

En måned senere snudde han. 27. mars kom bussene tilbake og hentet migrantene på grensen. Teltene deres ble brent. To uker tidligere hadde det første tilfellet av Covid-19 blitt oppdaget i Tyrkia og ødelagt planen til Erdoğan, som har fått handlingsrommet sitt stadig mer begrenset av flyktningspørsmålet. Den politiske analytikeren Suat Kınıklıoğlu mener den tyrkiske regjeringen nå må betale prisen for sin selvmotsigende strategi med å ta imot flere hundre tusen syrere for så å omtale dem stadig mer negativt.

Sårbare for epidemien

Det er under disse omstendighetene at flyktningene nå også trues av koronaepidemien. De har rett på gratis helsetjenester, men Leger uten grenser har avslørt at nær en fjerdedel i byene og over halvparten på landsbygda ikke har tilgang til sykehus eller de nye helseklinikkene som har blitt åpnet i områder med mange syrere.3«Multisectoral needs assessment of Syrian refugees in Turkey», Leger uten grenser, februar 2019. I tillegg til transportkostnadene kommer språkbarrieren. De 200 000 som ikke har «midlertidig beskyttelse» er redde for å bli deportert til Syria, mens de som har dratt for å søke arbeid i en annen by enn de er registrert i, frykter at de vil bli sendt tilbake dit.

Retten til gratis helsetjenester begrenses også av pengemangelen i helsesektoren. «De tyrkiske legene unngår å ta inn syriske pasienter», forteller Hakan Bilgin, leder for Leger uten grenser i Tyrkia. «Ikke på grunn av rasisme, men fordi disse pasientene er tidkrevende, på grunn av språkbarrieren og fordi de kan ha kompliserte sykdomsbilder som følge av det de har blitt utsatt for under krigen. På tyrkiske sykehus kan legene doble grunnlønnen sin (rundt 10 000 kroner) ved å ha mange pasienter, ettersom de får bonus ut fra hvor mange behandlinger de utfører.» Farmasøytene prioriterer også ofte egne landsmenn, «fordi de må vente seks til ni måneder før de får refundert utgiftene til medisiner gitt til syrerne», sier Bilgin. Ifølge fagforbundet DISK lever halvparten av de syriske flyktningene under fattigdomsgrensen. De er sårbare for epidemien ettersom de ofte bor i trange boliger, mange har underliggende sykdommer og 20 prosent har ikke tilgang til rent drikkevann.

Oversatt av redaksjonen

Ariane Bonzon er journalist, i Tyrkia for Le Monde diplomatique.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal