Didaktikk uten pekestokk

Éric Rohmers filmografi skriver seg tilbake til begynnelsen av sekstitallet, ofte med moral som erklært tematikk. Filmene hans minner oss om våre synsvinkler, selvbedrag og fordommer, men presenterer det med en hverdagslig vitalitet og sjarme.

Haydée (Haydée Politoff) i La Collectionneuse er kanskje så gåtefull som den mannlige hovedrollen vil ha det til – eller simpelthen en døsig ung dame som soler seg.

Éric Rohmer var av de mer litterært orienterte blant kritikerne i tidsskriftet Cahiers du Cinéma, der vordende auteurer som Claude Chabrol, Jean-Luc Godard og François Truffaut signerte artiklene. Dagens publikum vil kunne tro at filmene, attpåtil ordnet i samlinger kalt «moralske fortellinger», vil virke gammelmodige, men de har kvaliteter og en stillfaren vitalitet som står seg godt over tid, og tematikken kan være en sunn korreksjon til all overilt moralisering.

Førstegangsreisende bør nok advares mot mye prat og altfor lite skyting og eksplosjoner. I stedet flyter filmene på samtalens framdrift, med den avslappede sjarme som preger en sommerprat på brygga, med gode venner eller venners venner. Det er gjerne nye bekjentskap på gang i Rohmers filmer, nye oppdagelser presentert i en smått bedragersk enkelhet. På neste plan fokuserer de våre samtalevaner, ikke så mye det rent språklige som hvordan ting kommuniseres via fortenkte omveier. Fornøyelig nok handler de ofte om det som ufrivilling kommuniseres, hva vi også sier når vi snakker om og med hverandre, og ikke minst, som alltid, forbi hverandre. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0