Fiskere bærer dagens fangst til markedet i Tanji. Foto: Luke Duggleby, Redux / NTB.

Stanken av råttent fiske i Gambia

Kina lovet Gambia at kinesiske fiskemelfabrikker ville gi arbeidsplasser og infrastruktur. I stedet tømmer de havet for matfisk for å fôre oppdrettsfisk i Europa og Kina.

Det er full aktivitet på de hvite strendene i Gunjur, en by med femten tusen innbyggere ved Atlanterhavskysten sørøst i Gambia, det minste landet på det afrikanske kontinentet. Fiskere styrer sine lange fargerike kanoer, kjent som piroger, mot land, hvor de losser av sin fortsatt sprellende fangst til kvinnene som venter i vannkanten. Disse frakter så fisken til markeder i nærheten i rustne trillebårer eller i kurver på hodet.

Går du fem minutter innover i landet fra stranda, er stemningen roligere i naturreservatet Bolong Fenyo. Verneområdet omfatter 3,2 kvadratkilometer med mangroveskog, våtmark, savanne og en halvannen kilometer lang avlang lagune med trekkfugler, pukkelryggdelfiner og silkeaper. Reservatet er et under av biologisk mangfold, som bidrar til både regionens økologiske helse og økonomi med de mange hundre fuglekikkerne og andre turistene som hvert år besøker området.

Men morgenen 22. mai 2017 oppdaget innbyggerne i Gunjur at den klare blå lagunen i Bolong Fenyo over natta var blitt grumset og rød, full av død fisk som fløt i vannoverflaten. Noen av innbyggerne lurte på om den apokalyptiske scenen var et blodig varsel, men det var mer sannsynlig at vannlopper hadde farget vannet rødt som følge av en plutselig endring i pH- eller oksygen-nivå.

Noen innbyggere fylte et par flasker med det forurensede vannet og brakte dem til den personen i byen de tenkte kunne hjelpe dem, Ahmed Manjang. Mikrobiologen som er født og oppvokst i Gunjur, men nå bor og arbeider i Saudi-Arabia, var tilfeldigvis hjemme på besøk. Manjang tok egne prøver fra lagunen og sendte dem til to laboratorier i Tyskland. Resultatene var urovekkende. Vannet inneholdt dobbelt så mye arsen og førti ganger mer fosfater og nitrater enn det som anses som trygt. En slik forurensning, konkluderte Manjang, kunne bare ha én kilde: ulovlig dumpet avfall fra det kinesiske fiskeforedlingsanlegget Golden Lead like ved reservatet. Gambias miljømyndigheter ga selskapet 25 000 dollar i bot, en sum Manjang kaller «ubetydelig og fornærmende».

«Skyggen fra et høyt palmetre»

Golden Lead er en utpost for Kinas store økonomiske og geopolitiske plan kjent som De nye silkeveiene, eller Belt and Road Initiative. Den kinesiske regjeringen sier at formålet med initiativet er å bygge godvilje i utlandet, skape økt økonomisk samarbeid og gi utviklingsmuligheter som har vært utilgjengelige for fattigere land. Som ledd i initiativet har Kina blitt Afrikas største utenlandske utbygger av infrastruktur og har tatt over store deler av markedet for bygging av veier, rørledninger, kraftverk og havner på kontinentet. I 2017 slettet Kina 14 millioner dollar av Gambias gjeld og investerte 33 millioner i landbruk og fiske, inkludert Golden Lead og to andre fiskeforedlingsanlegg langs landets 80 kilometer lange kyst. Innbyggerne i Gunjur ble lovet at Golden Lead ville gi arbeidsplasser, et fiskemarked og en ny fem kilometer lang asfaltert vei gjennom byen.

Golden Lead og de andre fabrikkene ble bygd i all hast for å dekke en eksplosiv global etterspørsel etter fiskemel, som eksporteres til den rasktvoksende oppdrettsindustrien i USA, Europa og Asia. Vest-Afrika er i ferd med å bli en av de store fiskemel-produsentene i verden: Det finnes over femti foredlingsanlegg i Mauritania, Senegal, Guinea-Bissau og Gambia, som fortærer enorme mengder fisk. For fiskerne i området, hvor de fleste fisker med kastegarn fra piroger med små påhengsmotorer, har den store veksten i fiskemelindustrien gått hardt utover arbeidsforholdene deres. Flere hundre lovlige og ulovlige utenlandske fiskebåter, inkludert industritrålere og notfartøyer, saumfarer farvannene utenfor Gambia, hvor de gjør store innhugg i fiskebestandene og truer innbyggernes levebrød.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

På fiskemarkedet Tanji sommeren 2019 forteller fiskeren Abdul Sisai at det var så mye bonga-fisk her for to tiår siden at den noen ganger ble gitt bort gratis. Nå koster den mer enn de fleste innbyggerne har råd til. Sibijan deben, sier han på mandinka, et av Gambias største språk. «Skyggen fra et høyt palmetre» brukes her for å beskrive hvordan de ekstraktive eksportindustriene fungerer: Det er folk langt unna kilden som profitterer på dem. De siste årene har prisen på bonga økt drastisk. Halvparten av Gambias befolkning lever under den internasjonale fattigdomsgrensen, og fisk, først og fremst bonga, dekker halvparten av landets behov for animalske proteiner.

Meningsløs produksjon

Etter at Golden Lead ble bøtelagt i 2019 sluttet selskapet å dumpe sitt giftige avfall direkte i lagunen. I stedet begynte det å sende avfallet rett ut i havet gjennom et langt avløpsrør. Etter hvert kom det klager fra svømmere som fikk utslett, havet ble fullt av tang og tare, og tusenvis av døde fisk skylte i land, sammen med ål, skater, skilpadder, delfiner og selv hvaler.

Anleggets direktør, Jojo Huang, uttalte offentlig at fiskemelfabrikken fulgte alle forskriftene og «pumper ikke kjemikalier ut i havet». Anlegget har vært et gode for byen, sa hun til The Guardian i mars 2019. Men allerede et år tidligere hadde 150 lokale butikkeiere, ungdommer og fiskere troppet opp med spader og hakker på stranda, gravd opp og ødelagt røret. To måneder senere installerte arbeidere fra Golden Lead et nytt rør, med regjeringens godkjennelse, og denne gangen plantet de et kinesisk flagg ved siden av det. «Den nye imperialismen», kalte en av innbyggerne denne smått kolonialistiske handlingen.

Mikrobiologen Manjang var rasende. «Det gir ingen mening», sa han til meg da jeg besøkte ham i Gunjur. «Kineserne eksporterer vår bonga for å mate den til deres tilapia, som de så sender tilbake hit til Gambia for å selge til oss dyrere – men først etter at den er pumpet full av hormoner og antibiotika.» Manjang kontaktet miljøvernere og journalister, samt gambiske politikere, men ble raskt advart av den gambiske handelsministeren om at hvis han fortsatte å jobbe med denne saken ville det true utenlandske investeringer.

Fordeler og ulemper

Den globale etterspørselen etter sjømat har doblet seg siden 1960-tallet. Vår appetitt på fisk har løpt fra den bærekraftige mengden vi kan fange: Over åtti prosent av verdens ville fiskebestander har kollapset eller tåler ikke mer fiske. Oppdrettsnæringen er den raskest voksende delen av den globale matproduksjonen, og anslås være verdt 160 milliarder dollar og stå for rundt halvparten av verdens fiskekonsum. USA importerer åtti prosent av sin sjømat, og en stor del kommer fra oppdrett, hovedsakelig fra verdens desidert største produsent, Kina, hvor fisken dyrkes i bassenger inntil land eller i flere kvadratkilometer store områder med merder til sjøs.

Det finnes en rekke fordeler med oppdrett. Den løser problemet med bifangst, de mange millioner tonnene med uønsket fisk som hvert år havner i garnene til industrifiskebåtene bare for å bli kvalt og kastet tilbake i sjøen. Og oppdrett av skjell som blåskjell, østers og kamskjell er en langt billigere og mer bærekraftig proteinkilde enn tradisjonelt fiske. I India og andre deler av Asia har oppdrettsanlegg blitt en betydelig kilde til arbeidsplasser, spesielt for kvinner. Oppdrett kan også gjøre at grossister kan forsikre seg om at forsyningskjedene deres ikke støtter ulovlig fiske, miljøkriminalitet eller tvangsarbeid. Oppdrett kan i tillegg ha noen fordeler for miljøet: Gjort riktig kan oppdrett forbruke mindre ferskvann og dyrkbar mark enn annet dyrelandbruk. CO2-utslippene for oppdrettsfisk er 75 prosent lavere enn for oksekjøtt, og over 60 prosent lavere enn svinekjøtt.

Men det finnes mange skjulte kostnader. Når flere millioner fisker stues sammen, gir det mye avfall. Hvis merdene ligger i grunne kystområder, blir det faste avfallet til et tykt slim på havbunnen som kveler planter og dyr. Nitrogen- og fosfornivået stiger drastisk i vannet rundt og forårsaker algeoppblomstring som dreper villfisk og driver bort turister. Rømt oppdrettsfisk, som er avlet fram for å vokse seg store raskt, truer også lokale villfiskstammer.

Fiskemel til norsk laks

På tross av ulempene har flere store miljøorganisasjoner omfavnet ideen om at industrielt fiskeoppdrett kan bidra til å gi mat til jordas voksende befolkning, og dekke den økende etterspørselen etter animalsk protein. I en rapport fra 2019 argumenterer amerikanske The Nature Conservancy for at bærekraftig fiskeoppdrett bør bli vår hovedkilde til sjømat innen 2050. Mange miljøvernere ønsker bedre kontroll, bedre kompostering og ny teknologi for å resirkulere vann i landbaserte oppdrettsanlegg. Noen mener også at oppdrettsanleggene bør plasseres på dypt vann hvor raskere strømmer vil spre avfallet mer.

Den største utfordringen for fiskeoppdrett er likevel fôr. Mat utgjør omtrent 70 prosent av produksjonsutgiftene, og det eneste kommersielt lønnsomme fôret er fiskemel. Oppdrettsanlegg som produserer noe av den mest populære sjømaten, som karpe, laks eller europeisk havabbor, forbruker faktisk mer fisk enn de sender til supermarkedene og restaurantene. Før den havner i fiskedisken, kan en oppdrettstunfisk spise mer enn femten ganger sin egen vekt i villfisk som har blitt foredlet til fiskemel. Omtrent en fjerdedel av all villfisk som fanges globalt, ender opp som fiskemel produsert av fabrikker som de i Gambia. Forskere har funnet ulike mulige alternativer til fiskemel – som tang, kassavarester, soldatflylarver, encellede proteiner produsert av sopp og bakterier, og selv menneskeavføring – men så langt har ingenting blitt produsert i stor nok skala og billig nok. Så dermed består fiskemelet enn så lenge.

Med et skremmende paradoks som resultat: Sjømatindustrien hevder at den bidrar til å bremse utarmingen av havene, men med sin oppdrett av den fisken vi spiser mest av, tømmer den havet for mange andre bestander – de som aldri havner i fiskedisken på vestlige supermarkeder. Gambia eksporterer mye av fiskemelet sitt til Kina eller til andre land som lager fiskefôr som ender opp i Norge, hvor det sørger for en overflod av billig oppdrettslaks til europeiske og amerikanske forbrukere.

Hemmelig patrulje

I september 2019 møttes Gambias folkevalgte i nasjonalforsamlingens mektige, men forsømte bygg. Her insisterte hav- og fiskeriminister James Gomez på at landets fiskerier blomstret. Industritrålere og fiskefabrikker er Gambias største arbeidsgivere, som i tillegg til fiskere sysselsetter mange matroser, fabrikkarbeidere, lastebilsjåfører og kontrollører. Da en folkevalgt spurte ham om kritikken mot de tre fiskemelfabrikkene, inkludert deres glupske forbruk av bonga, nektet Gomez å vedkjenne problemet. «Båtene fanger ikke mer enn det som er bærekraftig», sa han og mente at det var nok fisk i gambisk farvann til ytterligere to fabrikker.

Havforskere sier ofte at å telle fisk er som å telle trær, bortsett fra at fisken stort sett er skjult under havoverflaten og i konstant bevegelse. Den nederlandske fiskeribiologen Ad Corten forteller at det er enda vanskeligere i Vest-Afrika, hvor mange land mangler midler til å analysere bestandene sine godt nok. «Gambia er verst av dem alle», sier han og forteller at fiskeridepartementet knapt registrerer hvor mye fisk som blir fanget av skip som har tillatelse til å fiske i landets farvann, og enda mindre hva de som ikke har tillatelse fanger.

Etter hvert som de globale fiskebestandene er blitt utarmet, har mange velstående land trappet opp overvåkingen av havområdene sine med stadig flere havneinspeksjoner, store bøter og økt bruk av satellitter til å oppdage ulovlig fiskeaktivitet. Noen krever også at industritrålere skal ha observatører om bord og at de må installere overvåkingsutstyr.

Selv om Gambia ikke har egne politibåter, forsøker landet å bli bedre til å beskytte farvannet sitt. I august 2019 var jeg med på en hemmelig patrulje som det gambiske fiskeridirektoratet gjennomførte med hjelp fra organisasjonen Sea Shepherd, som så ubemerket som mulig hadde brakt et 184-fots skip til gambisk farvann. Skipet Sam Simon har ekstra drivstoffkapasitet, for å gjennomføre lange patruljer, og et dobbelt forsterket stålskrog for å kunne renne i senk andre båter.

Koordinert flukt

I Gambia er de første 15 kilometerne ut fra kysten reservert for lokale fiskere, men hver eneste dag er et titalls utenlandske trålere synlige fra stranda. Sea Shepherds oppdrag var å finne og borde båtene som brøt reglene, eller andre fartøy som drev med forbudt fiske, for eksempel etter haifinne eller ungfisk. De siste årene har Sea Shepherd også utført lignende patruljesamarbeid med myndighetene i Gabon, Liberia, Tanzania, Benin og Namibia. Noen fiskerieksperter har kritisert disse samarbeidene for å være lite annet enn PR-stunt, men patruljene har ført til at over femti ulovlige fiskebåter er blitt arrestert.

Bare en håndfull lokale myndighetspersoner var blitt informert om Sea Shepherd-oppdraget. For å unngå å bli oppdaget av fiskere, brukte gruppa flere små speedbåter om natta til å snike et dusin tungt bevæpnede gambiske marinesoldater og fiskerikontrollører ut til Sam Simon. Vi fikk selskap av to hardbarkede private kontraktører fra Israel, som trente de gambiske offiserene i militære prosedyrer for bording av skip.

Tre timer etter at vi hadde begynt ferden ut mot fiskefeltene, var nesten alle de utenlandske skipene forduftet i noe som lignet en koordinert flukt fra forbudt farvann. Sam Simons kaptein antok at noen hadde fått vite om operasjonen, og la en ny plan. I stedet for å gå etter de mindre skipene som fisket ulovlig nært land, som hovedsakelig var fra de afrikanske nabolandene, ville han utføre overraskelsesinspeksjoner lenger ute av 55 industriskip som hadde tillatelse til å fiske i gambiske farvann. Det var et dristig trekk: Marineoffiserene skulle borde større, velfinansierte skip, ofte med eiere med gode politiske forbindelser i Kina og Gambia.

Manglende loggføring

Mindre enn en time senere la vi oss inntil Lu Lao Yuan Yu 010, en rusten 134-fots tråler drevet av Qingdao Tangfeng Ocean Fishery, et kinesisk selskap som leverer fisk til alle de tre fiskemelfabrikkene i Gambia. Et team på åtte gambiske offiserer fra Sam Simon bordet skipet med kalasjnikover på skuldrene. Om bord på Lu Lao Yuan Yu 010 var det sju kinesiske offiserer og et mannskap på fire gambiere og 35 senegalesere. De gambiske offiserene begynte snart å grille skipets kaptein, en liten mann ved navn Qiu Shenzhong, som hadde på seg en skjorte innsmurt i fiskeslo. Under dekk sto ti afrikanske besetningsmedlemmer med gule gummihansker og flekkede forklær skulder ved skulder på hver side av et transportbånd og sorterte bonga, makrell og hvitfisk i kasser. Rekkene med frysere fra gulv til tak like ved var knapt kalde. Kakerlakker sprang opp veggene og over gulvet, hvor en og annen fisk var blitt tråkket på og smurt utover.

En av arbeiderne, som sa at han het Lamin Jarju, gikk med på å gå bort fra samlebåndet for å snakke med meg. Selv om ingen kunne høre oss over transportbeltets øredøvende sha-dunk, sha-dunk, senket han stemmen før han forklarte at skipet hadde fisket innenfor 15-kilometersonen da kapteinen ble advart over radioen fra et skip i nærheten om at det var en politiaksjon på gang. Da jeg spurte hvorfor han var villig til å avsløre lovbruddet, sa han bare: «Følg meg.» Han førte meg opp til taket på broen hvor kapteinen jobber. Han viste meg et stort reir av krøllete aviser, klær og tepper, hvor han sa at flere av besetningsmedlemmene hadde sovet de siste ukene, etter at kapteinen hadde hyret inn flere arbeidere enn skipet hadde plass til. «De behandler oss som hunder», sa Jarju.

Da jeg kom tilbake til hoveddekket, var en krangel i ferd med å utarte. En gambisk marineløytnant ved navn Modou Jallow hadde oppdaget at skipets fiskelogg var blank. Alle kapteiner er pålagt å føre detaljert oversikt over hvor og hvor lenge de fisker, hvilket utstyr de bruker og hva de fanger. Jallow hadde utstedt en arrestordre og ropte på kinesisk til en illsint kaptein Qiu. «Ingen gjør det!» ropte han tilbake.

Han løy ikke. Manglende loggføring er vanlig, spesielt på fiskebåter langs kysten av Vest-Afrika, hvor landene ikke alltid gir klar beskjed om reglene sine. Fiskebåtkapteiner har en tendens til å se på loggbøker som et redskap for bestikkelsessøkende byråkrater, eller som et statistisk våpen for miljøvernere som vil stenge fiskefelt. Men mangelen på ordentlige logger gjør det nesten umulig å fastslå hvor raskt Gambias farvann tømmes. Forskere bruker loggbøkene til å kartlegge fiskeplasser, dybder, datoer, redskaper og «fiskeinnsats» – hvor lenge garnene eller linene er i vannet i forhold til mengden fisk som blir fanget.

13 av 14 skip i arrest

Jallow beordret kapteinen til å sette kurs mot land, og krangelen flyttet seg fra øvre dekk og ned til maskinrommet, der Qiu hevdet at han trengte noen timer for å fikse et rør. Nok tid, mistenkte Sam Simons mannskap, for ham til å kontakte sjefene sine i Kina og for dem til å be om en tjeneste fra noen høyt plasserte gambiske tjenestemenn. Jallow luktet lunta og slo Qiu i ansiktet. «Du fikser det innen en time!» ropte Jallow og grep kapteinen i strupen. «Og jeg vil se på mens du gjør det.» Tjue minutter senere var Lu Lao Yuan Yu 010 på vei mot land.

I løpet av de neste ukene inspiserte Sam Simon 14 utenlandske skip, de fleste av dem kinesiske og med tillatelse til å fiske i Gambias farvann. 13 av dem ble satt i arrest. Alle unntatt ett fartøy ble siktet for manglende loggføring, og mange ble også bøtelagt for dårlig innkvartering og for brudd på en lov som sier at gambiere må utgjøre tjue prosent av mannskapet på industriskip i gambisk farvann.

På et kinesisk-eid skip var det ikke nok støvler til alle matrosene, og en senegalesisk arbeider var blitt stukket av finnepiggene til en malle da han hadde på seg sandaler. Det luktet fra såret og den hovne foten så ut som en råtnende aubergine. På et annet skip sov åtte arbeidere i en tomannslugar, et farlig varmt fire fot høyt rom med stålvegger rett over maskinrommet. Da høye bølger slo om bord, flommet vann inn i den midlertidige lugaren, hvor arbeiderne fortalte at de to ganger nesten var blitt grillet av støt fra et strømuttak.

Hard konkurranse

Tilbake i Gambias hovedstad, Banjul, oppsøker jeg en regntung ettermiddag journalisten og miljøforkjemperen Mustapha Manneh. Han har nylig returnert til Gambia etter et år på Kypros, hvor han hadde flyktet etter at faren og broren var blitt arrestert for politisk aktivisme mot Yahya Jammeh, en brutal autokrat som til slutt ble tvunget til å gå av i 2017. Manneh, som forteller meg at han håper å bli president en dag, tilbyr å ta meg med til Golden Lead-fabrikken.

Veien til Golden Lead består for det meste av grusvei som regnet har forvandlet til en lunefull slalåmløype av dype kratere. Turen på 50 kilometer tar nesten to timer. Over støyen fra en defekt eksospotte forbereder han meg på besøket. «Ingen kameraer», advarer han. «Ikke si noe kritisk om fiskemel.» Bare en uke i forveien har noen av de samme fiskerne som hadde gravd opp anleggets avløpsrør, tilsynelatende byttet side og kastet steiner og råtten fisk etter noen europeiske forskere som forsøkte å ta bilder av fabrikken.

Vi kommer til slutt til fabrikken, fem hundre meter fra stranda, bak en tre meter høy vegg av hvit bølgeblikk. En stram stank, som minner om brent appelsinskall og bedervet kjøtt, slår imot oss idet vi går ut av bilen. Mellom fabrikken og stranda ligger et gjørmete område med palmer og søppel, hvor fiskere reparerer båtene sine i stråhytter. Dagens fangst ligger på noen sammenleggbare bord, hvor noen kvinner renser, røyker og tørker fisken for salg. En av kvinnene har på seg en hijab dyvåt av bølgene. Når jeg spør henne om fangsten, gir hun meg et alvorlig blikk og vipper kurven mot meg. Den er knapt halvfull. «Vi kan ikke konkurrere», sier hun og peker mot fabrikken. «Alt går dit.»

«De gjør oss til esler og aper»

Golden Lead-anlegget består av flere betongbygninger på størrelse med en fotballbane og 16 siloer hvor tørket fiskemel og kjemikalier lagres. Videoopptak gjort i skjul av en arbeider i Golden Lead viser at fabrikken er som en stor, støvete, varm og mørk hule. Flere menn som svetter voldsomt skuffer skinnende hauger med bonga inn i en ståltrakt. Et transportbånd fører fisken inn i et kar, hvor en gigantisk kvern maler den til en klebrig masse og så sendes den inn i en lang sylindrisk ovn, hvor olje blir ekstrahert fra massen. Det gjenværende stoffet pulveriseres og dumpes på gulvet midt i fabrikken, hvor det samles i en tre meter høy haug. Etter at pulveret er avkjølt, skuffer arbeiderne det i femtikilos sekker i plast som stables fra gulv til tak. En konteiner kan ta 400 slike sekker, og mennene fyller mellom tjue og førti konteinere om dagen.

Nær inngangen til Golden Lead skynder et dusin unge menn seg fra stranda til fabrikken med kurver fulle av bonga på hodet. Under noen skrinne palmer like ved står den 42 år gamle fiskeren Ebrima Jallow. Han forklarer at kvinnene betaler mer for én kurv, men at Golden Lead kjøper flere og ofte betaler forskudd for 20 kurver i kontanter. «Kvinnene kan ikke gjøre det», sier han.

Noen hundre meter unna står Dawda Jack Jabang, 57-åringen som eier det øde strandhotellet og restauranten Treehouse Lodge, i en sidegård og stirrer på de krusende bølgene. «Jeg jobbet hardt i to år for dette stedet», forteller han. «Og over natta ødela Golden Lead livet mitt.» Hotellbestillingene har uteblitt, og stanken fra fabrikken er til tider så fæl at gjestene forlater restauranten før de har spist ferdig. Golden Lead har skadet den lokale økonomien mer enn den har hjulpet den, mener han. «Dette er ikke arbeidsplassene vi vil ha. De gjør oss til esler og aper.»

Ulovlig drift

Koronapandemien har avdekket hvor tøft arbeidsmarkedet er her, så vel som korrupsjonen. I mai i fjor dro mange av arbeidsinnvandrerne som jobber på fiskebåtene hjem for å feire Eid akkurat da grensene stengte. Med arbeidere som ikke kunne komme tilbake til Gambia og nye nedstenginger måtte Golden Lead og de andre fabrikkene stanse driften. I det minste offisielt. For Manneh har fått tak i hemmelige opptak der Bamba Banja fra fiskeridepartementet diskuterer bestikkelser imot å tillate fabrikker å fortsette produksjonen under nedstengningen. I oktober gikk Banja ut i permisjon etter at en politietterforskning avslørte at han mellom 2018 og 2020 hadde tatt imot ti tusen dollar i bestikkelser fra kinesiske fiskere og selskaper, inkludert Golden Lead.

Den dagen jeg besøker Golden Lead, drar jeg ned til stranda. Jeg finner det nye avløpsrøret. Det er omtrent tretti centimeter i diameter, allerede rustet og så vidt synlig over sandhaugene. Det kinesiske flagget er borte. Jeg bøyer med ned og kjenner at det strømmer væske gjennom røret. Innen få minutter dukker en gambisk vakt opp og ber meg forlate området.

Dagen etter tar jeg en taxi til landets internasjonale flyplass en time fra Banjul, for å fly hjem. Bagasjen min er lett, for jeg har kastet de illeluktende klærne fra turen til fiskemelfabrikken. Jeg ringer til Mustapha Manneh. Han er hjemme, i byen Kartong, elleve kilometer fra Gunjur.

Manneh forteller meg at han står i hagen og ser ut på den søppelstrødde motorveien mellom den kinesiske fiskemelfabrikken JXYG og Gambias største havn i Banjul. I løpet av de få minuttene vi har snakket sammen, sier han, har han sett ti trailere skrangle forbi og virvle opp tykke støvskyer. Hver frakter en førti meter lang konteiner full av fiskemel. Fra Banjul vil disse konteinerne bli sendt til Asia, Europa og USA.

«Hver dag er det flere», sier han.

Oversatt av redaksjonen

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0