Pigmentokratiet i Latin-Amerika

I Latin-Amerika har kapitalismen, som de fleste andre steder, bygd sine klassehierarkier på eksisterende etniske og rasemessige skiller. Med koloniseringen på 1500-tallet dukket det opp to kategorier – de beseirede innfødte og de spanske eller portugisiske kolonisatorene. Så kom slaveriet og la en tredje kategori til de juridiske, etniske og sosiale statusene. Men med tiden blandet disse tre gruppene seg stadig mer. På 1600-tallet dukket det derfor opp et kastesystem, hvor de som ikke var helt hvite, ble delt inn i undergrupper basert på graden av blanding og rasekomponentene.

Da de latinamerikanske landene ble uavhengige, avskaffet de i opplysningstidens ånd offisielt disse raseskillene og kastesystemet. Likevel overlevde et «pigmentokrati» som har vart fram til i dag, hvor hudfarge, hår og andre mer subtile fysiske trekk fungerer som sosiale markører. Dette hierarkiet mellom innbyggerne er organisert som en slags skala med diffuse kategorier, et kontinuum av fargetoner der hvithetskriteriet ikke handler om å ha «rent blod», men mer er gitt av omstendighetene: Om du blir sett som hvit, avhenger av tid og sted, og «tvilsomme» trekk kan justeres med utdanning og ikke minst kapital. Fra de som uten tvil framstår som hvite, til de som åpenbart ikke er det, finnes det en hel palett av tvetydige og tidvis overlappende betegnelser: indio («indiansk»), cholo («blandet»), pardo («brun»), moreno («kastanjebrun»), morocho («brunbarket»), chino («kinesisk»), mestizo, mulatto. Logikken er ubønnhørlig, men fleksibel. Denne tvetydigheten og porøsiteten har gjort at systemet har klart å overleve og tilpasse seg skiftende omstendigheter. (…)