Jihadismens to ansikter

Al-Qaida og Den islamske stat (IS) overbeviste Vesten om at alle jihadistbevegelser har globale ambisjoner, men Talibans seier i Afghanistan og Frankrikes mislykkede kamp mot de væpnede militsene i Sahel viser snarere at de fleste jihadistbevegelser er dypt forankret i lokale konflikter.

Åtte år med fransk krigføring i Mali har så langt ikke ført til et eneste terrorangrep i Frankrike. Her franske soldater i Ansongo i Mali, desember desember 2015. Foto: Fred Marie, Shutterstock.

«Terrorisme» har blitt målestokken alle hendelser i den muslimske verden måles mot. Etter Kabuls fall i august har vestlige medier og observatører ustanselig undret om det vil komme en ny bølge med islamistiske angrep verden over, nå som Taliban igjen sitter med makten i Afghanistan. Men de spør seg ikke om hvorfor Taliban klarte å erobre den afghanske hovedstaden nærmest uten å løsne skudd. Eller om Taliban noensinne har vært direkte involvert i voldshandlinger utenfor Afghanistan. Taliban ga asyl til Al-Qaida-leder Osama bin Laden fra 1996 og fram til 2001, noe de også fikk betale prisen for, da USA jaget dem fra makten etter noen uker med krig. Men USA anklaget dem aldri for å ha hatt kjennskap til Al-Qaidas planer om å angripe New York og Washington 11. september 2011.

Dette ensidige fokuset på terror sperrer for en dypere forståelse av radikalisering og hvorfor noen går fra ord til handling. For det forutsetter en tydelig kontinuitet mellom religiøs radikalisering, proklamering av jihad og internasjonal terrorisme, hvor ferden nødvendigvis går fra første til tredje fase, og hvor lokal jihad bare er et resultat av internasjonal terrorisme. Denne oppfatningen gjør at alle henvisninger til sharia og oppfordringer til hellig krig blir sett som et forstadium til globale terrorangrep. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0