Bumerang-effekten

Migrantkrisen på den hviterussiske grensen er ikke et stort komplott mot EU. Den handler snarere om en nokså enkel bumerang-effekt.

Fra senter for migranter i hviterussiske Grodno, 19- november: Foto: Djordje Kostic.

Vladimir Putin har perfeksjonert sine manipulasjoner så mye at den kjente journalisten Thomas Legrand i den offentlige franske radiokanalen France Inter to uker på rad så det som sin oppgave å avsløre dem.1I programmet «Édito politique», France Inter, 12. og 17. november 2021, som sitatene her er hentet fra. Dagens krise mellom Hviterussland og Polen er Putins verk, erklærte han. Det handler visstnok om «en operasjon konstruert fullt og helt av den hviterussiske diktatoren Aleksandr Lukasjenko […], som også involverer Syria, og som åpenbart støttes av Moskva» – noen mener iblant at også Tyrkia er med på konspirasjonen. Lederne i disse landene skal ha organisert transporten av 4000 flyktninger fra Tyrkia til den polske grensen for «å gi enda mer næring til debatten som raser i EU» og «hjelpe Europas nasjonalistiske og fremmedfiendtlige partier, som ofte er alliert med Moskva». Lytterne får også vite at Putin skal ha stått bak borgerkrigen i Syria for å «lede denne menneskehandelen» og skape en innvandringsbølge som vil bli «fruktbar jord for hans høyreekstreme venner i Frankrike». «Ringen er sluttet», konkluderer radiokanalens detektiv.

Men det er ikke noe nytt at et land langs grensen til EU hjelper migranter å ta seg inn i unionen. I mai lot Marokko 8000 migranter krysse grensen til de spanske enklavene Ceuta og Melilla, som hevn for at et spansk sykehus hadde tatt imot en leder for Front Polisario, som kjemper for et uavhengig Vest-Sahara. Ingen snakket da om «hybridkrig», eller mente at NATO måtte gripe inn, som lederen for EU-kommisjonen og Polens statsminister gjorde da krisen oppsto på grensen til Hviterussland.

Det er ingen tvil om at det hviterussiske regimet bruker migrantene for å hevne seg på Brussel, som siden i fjor har innført en rekke sanksjoner mot landet. Heller ikke at Russland lar det skje, med en viss skadefryd over problemene i et EU som er raskt ute med å belære Russland om menneskerettigheter, samtidig som Polen, et av unionens sentrale medlemmer, presser tilbake flyktninger med vannkanoner i en bitende høstkulde. Langt fra det store komplottet France Inter har kokt i hop, handler den hviterussiske krisen om en nokså enkel bumerang-effekt. Trusler og hestehandler har i flere tiår vært EUs tilnærming til migrasjon. EU har satt som betingelse for å gi «utviklingshjelp» at mottakerlandene signerer tilbakesendingsavtaler, som gjør det lettere å utvise innvandrere uten oppholdstillatelse. De landene som nøler, trues med å bli nektet innreisevisum til unionen. EU betaler også Tyrkia for å holde unna fire millioner flyktninger fra Midtøsten, Marokko for å beskytte Ceuta og Melilla, Libya for å hindre migranter å krysse Middelhavet, og Niger for å stenge veien gjennom Sahara.

«Det regimet i Hviterussland driver med, kalles simpelthen menneskehandel», mente den franske regjeringens talsperson 10. november. Noen dager senere sendte innenriksminister Gérald Darmanin inn politiet for å rive den provisoriske flyktningleiren i den franske havnebyen Calais, hvor de skar opp teltene med kniver. 24. november druknet 27 migranter da de forsøkte å krysse Den engelske kanal.

Oversatt av redaksjonen

Fotnoter[+]

0 kr 0