Barrys undergang og oppreisning

Stanley Kubricks Barry Lyndon fremheves stadig av regissørkolleger og kritikere som en av hans viktigste, og denne anerkjennelsen er fullt fortjent. Fokuseringen av verden av i går blir utført med vilje til fornyelse. Samtidig bærer den arven fra stumfilmen videre.

Fra en av duellene i Barry Lyndon.

Etter mesterverket 2001: en romodyssé (1968) skapte Kubrick to filmhistoriske begivenheter med A Clockwork Orange (1971) og The Shining (1980). Men i ettertid fremstår filmen han laget mellom de to, Barry Lyndon (1975), som et langt mer vesentlig kunstverk. Den ble, i motsetning til disse filmene, ingen umiddelbar kommersiell suksess. Dertil var den for lang og langsom, og den manglet sensasjonalistiske sjokkmomenter. En suksess ble den først i Frankrike i 1976 og senere på filmklubber. Ryktet om noe uhørt og usett spredte seg.

En anonym, poengtert fortellerstemme og stort sett epokeriktig musikkvalg blir kombinert med forbløffende maleriske bilder og en teknisk nyvinning med hjelp av NASA. Alle disse momentene bidro til et mer ukonvensjonelt kostymedrama. Som Carlos Wiggen så eminent beskriver det: «Den malerikarakteren som gjennomsyrer filmen, både i komposisjonen av scenene, i kameraføringen og i personenes bevegelser, for ikke å snakke om den verden av lys som skifter fra bilde til bilde, gir et inntrykk av en stillestående, langsomt skiftende verden hvor den abstrakte, almene arbeidstempo-tid ennå ikke har tvunget alt og alle inn i industrisamfunnets groteske fellesopptredener».
(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0