Hitchcock i stua

Etter at han steg til topps på disse litt absurde kåringene av filmhistoriens beste verk – da Vertigo tok førsteplassen fra Orson Welles’ Citizen Kane, som i sin tid hadde skjøvet Sergej Eisensteins Panserkrysseren Potemkin ned fra tronen – har Alfred Hitchcock blitt et ikon nærmest løsrevet fra tid og rom. I både de akademiske tolkningene (ofte inspirert av psykoanalytisk teori) og de cinefile hyllestene virker det som om filmene hans har frigjort seg fullstendig fra kontekstene og konfliktene de ble til under. Museer har gjort dem til utstillingsobjekter, mens Hollywood-industrien har laget en rekke nytolkninger, som Gus van Sants versjon av Psycho, eller Brian de Palmas mange Hitchcock-inspirerte filmer. Hitchcocks liv har blitt gjennomsøkt i både ærbødige og «skandaløse» biografier. Og som om det ikke var nok å være spenningens ubestridte mester, blir han tidvis også framstilt som metafysiker.

Det meste som skrives om Hitchcock både i og utenfor akademia er på ingen måte usant, men det er nokså repetitivt – noe som har fått filmprofessoren Leonardo Quaresima ved Universitetet i Udine til å be om en pause i Hitchcock-studier. Samtidig er det noen sider ved filmskaperens arbeid som har havnet i skyggen av denne strømmen av bøker og forskning.
(…)