Wuhan, to år senere

Våren 2020 publiserte forfatteren Fang Fang en rekke tekster på nett om livet i den nedstengte byen Wuhan. Da tekstene ble utgitt på engelsk, ble hun en persona non grata i hjemlandet. Her er hennes beretning om livet i Wuhan i dag og hennes egen skjebne.

Livet i Wuhan har kanskje sakte gått tilbake til normalen, men statlige sensur- og kontrollorganer påvirker fortsatt hverdagen til mange av innbyggerne. Her fra korona-avdelingen på sykehuset Tongji i Wuhan, 3. september 2020. Foto: Aly Song, Reuters / NTB.

Den 23. januar 2020 satte myndighetene Wuhan i karantene på grunn av en «epidemi med lungebetennelse forårsaket av koronavirus». I likhet med de mange millioner andre innbyggerne i denne megabyen i det sentrale Kina, ble jeg innesperret. Vi ble alle raskt grepet av frykt og panikk. En dødens skygge hang over byen. Nyhetene rapporterte om sykehus som var i ferd med å kollapse. Plutselig ble livene våre kastet ut i en total usikkerhet. Var jeg smittet? Mine venner og familie? Og hvis vi var det, ville det være plass til oss på sykehuset? Var byen overlatt til seg selv? Ryktene sa at Wuhan var omringet av militæravdelinger for biokjemisk forsvar. Viruset var fullstendig ukjent da det dukket opp. Voldsomt. Skremmende. Vi trodde alle at vi nesten garantert var dødsdømt hvis vi ble smittet. Fanget i byen var vi prisgitt virusets nåde, grepet av frykt.

Det var da et tidsskrift fra Shanghai kontaktet meg og foreslo at jeg skulle skrive en «dagbok fra nedstengningen». På karantenens tredje dag begynte jeg dermed å legge ut tekster på nettet om hvordan epidemien utviklet seg, og om hverdagen til innbyggerne i Wuhan. Det var 25. januar, det kinesiske nyttår. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0