Nølende skotsk omstilling

Oljen i Nordsjøen har lenge gitt et levebrød til mange skotter, spesielt på Shetland og Orknøyene. Med synkende reserver, fallende sysselsetting og stigende klimabevissthet har mange politikere lovet en ny gullalder med grønn energi. Men så langt har lite blitt realisert.

Aktivister fra Ocean Rebellion utkledd som Boris Johnson og «Oil head» setter fyr på seilet til en miniatyrbåt utenfor møtelokalene til COP26 i Glasgow, 17. oktober 2021. Foto: Russel Cheyne, Reuters / NTB.

På Mainland, Shetlands største øy, drømmer eieren av en liten indisk restaurant om å komme seg bort. «Vi må flytte. Det finnes ikke lenger noe å gjøre her. Det var svært livlig her for noen år siden, men nå er det over.» Familien hans kom hit i 1984, midt under oljeboomen, og åpnet to restauranter -– en i den lille havnebyen Brae, like ved den enorme olje- og gassterminalen, og en i administrasjonssenteret Lerwick. Den gang var det stor aktivitet, og pengene strømmet inn etter de store oljefunnene i denne delen av Nordsjøen tidlig på 1970-tallet. Her tjente Shell og BP stort, men lokalsamfunnet fikk også en bit av kaka. Siden starten har en avgift på hvert fat som har blitt fraktet via øygruppa, gått til en stiftelse forvaltet av lokalmyndighetene. Avgiften er et resultat av en unik avtale i Storbritannia, hvor de store oljeselskapene må kompensere for ulempene terminalen medfører.

De siste førti årene har lokalsamfunnet dermed fått betydelige inntekter. Totalt har nesten 320 millioner pund strømmet inn til stiftelsen.1Shetland Charitable Trust. Med disse inntektene har Shetlands knappe 23 000 innbyggere fått kulturforeninger, pleiepersonell for å ta seg av eldre og funksjonshemmede, åtte svømmehaller og et innovativt kultursenter, som ser ut som det er hentet rett ut fra Londons mest trendy strøk. «Vi hadde til salt i grøten, det vil si vi hadde råd til ting vi egentlig ikke trengte, men som vi hadde lyst på», sier en tidligere kommunestyrerepresentant som nå driver en bed-and-breakfast i Lerwick.

Gullalderen fikk en bråstopp med fallet i oljeprisen i 2014. På to år sank prisen for et fat olje med over 70 prosent,2«Cours des matières premières importées – Pétrole brut Brent (Londres) – Prix en dollars US par baril», Insee (data fra 2014–2016). og oljeselskapene permitterte hundrevis av ansatte. Industrien var knapt kommet seg etter dette sjokket, da koronapandemien kom i 2020 og utslettet mange arbeidsplasser. For åtte år siden sysselsatte olje- og gassnæringen tre tusen innbyggere på Shetland. Nå er bare en tredjedel av disse arbeidsplassene igjen. Samtidig er olje- og gassreservene i ferd med å bli tømt. På slutten av 1980-tallet ble det produsert nesten en million fat olje om dagen. I dag pumpes det bare opp hundre tusen fat. Nå er gatene i Lerwick folketomme, og den indiske restaurantfamilien har bestemt seg for å stenge en av sine to restauranter.

Ikke lett å stenge oljekranen

Oljebyen Aberdeen i Skottland har også opplevd en lignende nedgang. «For ti år siden var det umulig å finne en plass å bo. Alle leilighetene var okkupert av oljearbeidere», forteller en tidligere ansatt i oljenæringen. På 1970-tallet ble den unnselige universitetsbyen Aberdeen oljehovedstaden i Storbritannia. Lønningene skjøt i været, og det dukket opp biler med personlige nummerskilt, et tegn på velstand og suksess. Festen i granittbyen varte fram til 2014. «Mange hadde tatt opp store lån for å kjøpe seg svære hus eller luksusbiler, og nå sto de plutselig uten jobb. Du kunne se folk kjøre store Audi-er til matutdelingene», forteller Guy Anderson, lokalleder for Scottish Greens i Aberdeen. Som på Shetland, slo pandemien spikeren i kista. I 2014 sysselsatte olje- og gassnæringen nesten 463 000 mennesker i Storbritannia. I 2019 var tallet nede i 260 000, og så 195 000 i 2021.3Scottish Energy Statistics Hub, hvor all statistikk her er hentet fra med mindre annet er oppgitt.

For øyeblikket har fossilbransjen fått et glimt av håp med den økonomiske oppgangen etter koronapandemien og krigen i Ukraina, som har fått olje- og gassprisene til å skyte i været. «Plutselig er vi interessante igjen», sier en oljeingeniør i Aberdeen. Etter den russiske invasjonen virker det også som den britiske regjeringen har bestemt seg for å øke produksjonen i Nordsjøen. Slik kan Storbritannia, ifølge regjeringen, sikre sin energiforsyning og samtidig motarbeide Vladimir Putin.

På Shetland og i Aberdeen mener imidlertid de fleste at oljealderen går mot slutten. «Det pågår naturligvis fortsatt lete- og utvinningsaktivitet i Nordsjøen, men det er et aldrende basseng», sier Anderson. I tillegg får innbyggerne stadige påminnelser om en miljøkrise som er uforenlig med fossilutvinning. Sist vinter ble Skottland rammet av ikke mindre enn seks kraftige stormer, som forårsaket ødeleggelser for hundretalls millioner kroner. For første gang siden det ble opprettet i 1974, erklærte Det internasjonale energibyrået (IEA) i fjor at ingen nye oljefelt bør åpnes hvis vi ønsker å forhindre de verste klimakatastrofene.

Når innholdet teller

Gi Le Monde diplomatique i gave

Det er imidlertid ikke lett å stenge oljekranen. Selv etter nedgangen de siste årene står fortsatt olje- og gassnæringen for nesten fem prosent av Skottlands BNP.4«Annual energy statement 2020», den skotske regjeringen. Næringen er også fortsatt en av de største arbeidsgiverne for Skottlands 5,5 millioner innbyggere. Direkte og indirekte sørger olje- og gassindustrien for levebrødet til 71 500 skotter. Den skotske økonomien er fortsatt også svært karbonintensiv. Riktignok har det blitt bygd ut mye vindkraft de siste ti årene, så mye at halvparten av skottenes strømforbruk ble dekket med vind- og vannkraft i fjor. Nicola Sturgeons regjering skryter også av disse tallene, men unnlater å legge til at nesten 80 prosent av energiforbruket i Skottland, spesielt til transport og oppvarming, fortsatt kommer fra olje og gass. Så hva skal skottene gjøre?

Få grønne arbeidsplasser

Svaret virker logisk: produsere mer fornybar energi. Det blåser mye i Skottland, og landet har flere hundre kilometer med kystlinje. Dermed er det nokså perfekt for en storstilt vindkraftutbygging. I 2011 ville Skottlands daværende førsteminister Alex Salmond gjøre landet sitt til «et Saudi-Arabia for fornybar energi». Han lovet at fornybarsektoren skulle skape førti tusen arbeidsplasser.5«2020 routemap for renewable energy in Scotland» (PDF), den skotske regjeringen. Ti år senere har vindkraftutbyggingen ikke på langt nær skapt så mange arbeidsplasser. I 2019 sysselsatte sektoren bare 22 000 personer direkte eller indirekte, og bare halvparten av disse arbeidsplassene var tilknyttet vindkraft.6James Black, «The economic impact of Scotland’s renewable energy sector» (PDF), Fraser of Allander Institute, 2021

Det er flere årsaker til at det ikke har blitt så mange arbeidsplasser som lovet. For det første krever vindturbinene lite arbeidskraft. Det meste av vedlikeholdet utføres av droner og datamaskiner. Shetland er her et godt eksempel. Her bygges for tiden en av verdens største vindparker på land, med en kapasitet på 443 MW, det vil si nok til å dekke strømforbruket til en halv million britiske husstander. Fra veien kan du se betongstiene som kryper oppover åsene på Mainland. I det fjerne er fire hundre ansatte i full gang med å reise 103 vindmøller som hver er 155 meter høy. Men når turbinene først er satt i drift, vil de bare sysselsette 35 mennesker. Til sammenligning trenger en oljeplattform mellom femti og to hundre ansatte.

I Skottland skaper det grønne skiftet heller ikke mange lokale arbeidsplasser, fordi landet ikke har den nødvendige infrastrukturen, verken til å demontere de gamle oljeplattformene eller bygge nye vindturbiner. Dermed blir mye av dette arbeidet utført i Skandinavia eller andre europeiske land. Skottlands hovedorganisasjon Scottish Trade Union Congress (STUC) krever derfor store offentlige investeringer for å skape en lokal industri: «Vi har minst fire utmerkede havner, og vi må også modernisere industrianleggene våre», sier STUCs generalsekretær Dave Moxham.

Kilde til grønnvasking

Mange av vindturbinene, hovedsakelig utviklet av utenlandske selskaper, blir også bygd i Midtøsten eller Asia, hvor lønnskostnadene er mye lavere. I mars mistet de lokale bedriftene et stort havvindprosjekt utenfor Aberdeen. «Vindturbinene vil bli bygd i Sharjah i De forente arabiske emirater, hvor fagforeninger er forbudt og arbeidsrettigheter ikke-eksisterende», raser Jake Molloy fra fagforeningen Rail, Maritime and Transport Workers (RMT) i Aberdeen. «Hvis ingenting blir gjort for å få til en rettferdig grønn omstilling, vil det dukke opp ‘gule vester’ her», advarer Moxham.

En av løsningene STUC krever, er at arbeidsplasser på skotsk jord må være en betingelse for å gi offentlige tilskudd til fornybar-prosjekter. Den britiske regjeringen ønsker å innføre et slikt krav, men EU mener det er en ulovlig favorisering av nasjonalt næringsliv, og har trukket Storbritannia inn for tvistedomstolen til Verdens handelsorganisasjon (WTO).7«United Kingdom — Measures relating to the allocation of contracts for difference in low carbon energy generation», Verdens handelsorganisasjon (WTO), 30. mars 2022. «I denne typen situasjoner bruker domstolen flere år på å treffe en beslutning, og de anklagede landene, som ender opp med å slippe unna med det, får tid til å innføre politikk som er fordelaktig for deres selskaper», sier Francis Stuart, leder for politikkutforming i STUC. «Kina, Taiwan og Danmark har alle bygd lønnsomme selskaper innen fornybar energi med offentlig støtte. Det er dette vi ønsker i Skottland, det vil si at markedskreftene alene ikke får bestemme.»

I tillegg til betingelser for tilskudd ønsker fagforeningene også å kunne kreve motytelser fra utenlandske selskaper som vinner anbud på havvind. I januar i fjor auksjonerte de skotske myndighetene ut flere lisenser i Nordsjøen for å bygge verdens største havvindpark. Nesten 7000 kvadratkilometer havbunn ble gitt til utenlandske selskaper for åtte milliarder kroner. «Vi klarte å få disse selskapene til å forplikte seg til å lage 25 prosent av vindparken i Skottland. Men disse forpliktelsene er ikke bindende», sier Moxham skuffet. Miljøorganisasjonen Friends of the Earth Scotland er på sin side svært skuffet over at de store vinnerne i anbudskonkurransen var oljeselskaper som BP, Shell og Total. «Med dette prosjektet vil de kunne grønnvaske seg samtidig som de fortsetter å investere langt større summer i olje og gass», sier Ryan Morrison fra Friends of the Earth.

Underutviklet infrastruktur

For å unngå disse ulike fallgruvene ønsker fagforeningene at Skottland skal etablere et offentlig kraftselskap. Men også dette prosjektet stanger mot en rekke problemer. For å etablere et slikt offentlig selskap må Skottland hente inn midler på finansmarkedene, det vil si utstede obligasjoner. «Men Skottland er ikke et uavhengig land og mangler dermed den kontrollen over skatteinngangen som trengs for å overbevise mulige investorer», påpeker Anderson fra Scottish Greens, som vil at Skottland skal løsrive seg fra Storbritannia. Hvis et offentlig skotsk kraftselskap likevel skulle bli en realitet, anslår STUC at det vil kunne skape 95 000 arbeidsplasser innen fornybar energi de neste femten årene.8«Green jobs in Scotland» (PDF), STUC, april 2021.

En annen utfordring er å omskolere oljearbeiderne. Ifølge en rapport Friends of the Earth Scotland publiserte i oktober 2020,9«Offshore, oil and gas workers’ view on industry conditions and the energy transition» (PDF), Friends of the Earth Scotland, oktober 2020. vurderer 80 prosent av dem å forlate oljenæringen. Men det er ikke lett å få seg en jobb innen vindkraft. Etterutdanning er dyrt og betales ikke av arbeidsgiverne. Dessuten er det ikke alltid nødvendig, forteller Moxham: «På oljeriggene har noen arbeidere i oppgave å utføre inspeksjoner under vann. Hvis noen av dem blir dårlige, må en kollega passe på dem, noen ganger i flere timer. Derfor har disse arbeiderne fått en solid medisinsk opplæring. Likevel blir de bedt om å bevise at de vet hvordan de skal utføre grunnleggende sikkerhetsoppgaver på havvindparker. Dette kurset koster 1200 pund.»

I tillegg til arbeidsplasser møter det grønne skiftet andre utfordringer i Skottland. For det første er det skotske strømnettet stort sett underutviklet i forhold til den potensielle produksjonen. Orknøyene sør for Shetland har snart åtte hundre vindturbiner, den største konsentrasjonen i Storbritannia. Ikke overraskende produserer øygruppa mer strøm enn de knappe 22 000 innbyggerne forbruker. Men kraftoverskuddet kan ikke eksporteres, for sjøkabelen til det britiske fastlandet har ikke nok kapasitet, og det britiske reguleringsorganet for gass- og strømmarkedet, Ofgem, mener det er for dyrt å legge en ny.

Grønne alternativer

Selv med oppgraderinger av strømnettet gjenstår det faktum at vinden kan være lunefull. «Men havenergi er innen rekkevidde», sier Alex Armitage fra Scottish Greens på Shetland. På øyene nord for Skottland jobber flere selskaper med å produsere strøm med energi fra tidevannet, som ikke er væravhengig. Utenfor kysten av Orknøyene sjøsatte skotske Orbital Marine Power et 74 meter langt flytende kraftverk i fjor vår, som kan produsere nok strøm til å forsyne 2000 britiske husholdninger. «Vi vet at det virker, men regjeringen i London nekter å støtte denne teknologien. De ser ikke potensialet, men det er viktig at vi investerer nå før franskmennene og kanadierne tar oss igjen», sier Anderson.

I tillegg til tidevannskraft er Malloy opptatt av hydrogen, som kan brukes direkte som drivstoff eller til å produsere strøm. Problemet er bare at mesteparten av hydrogenet i dag produseres fra fossil naturgass med en prosess som slipper ut store mengder CO2. Og teknikkene som er utviklet for å fange opp karbondioksidet fra prosessen, er svært kostbare og fortsatt på eksperimentstadiet. «Jeg kjenner argumentene til miljøvernerne om at olje- og gassnæringen støtter disse systemene for å fortsette sine aktiviteter, men med tanke på hvor mye det haster, trenger vi alle gode løsninger», sier fagforeningsmannen. Med de mange vindturbinene og havenergi kan Skottland også produsere en betydelig mengde «grønt» hydrogen fra elektrolyse av vann. STUC håper at det vil komme to tusen arbeidsplasser innen slik produksjon de kommende årene.

Anderson ber også om en grønn omstilling som ikke bare handler om fornybar energi. «Vi må utvikle jernbanelinjene, og oljeingeniørene kan omskolere seg til å jobbe med utbygging av infrastruktur. For det trenger vi virkelig i denne regionen.» Jonathan Wills, tidligere kommunestyrerepresentant på Shetland, vil på sin side utvikle et mer lokalt landbruk. «På supermarkedene her finner du lam fra New Zealand. Det er absurd.»

Tiltrekkende fossilsektor

Energiforskeren Kirsten Jerkins ved University of Edinburgh mener at det også er et nasjonalt behov for å erstatte gasskjeler med varmepumper, installere smartmålere og få på plass ladestasjoner for elbiler. Boligisolering forventes også å skape mange arbeidsplasser, påpeker Moxham. «Vi kunne hatt en hær av unge som etterisolerte hvert skotske hus.» I sin rapport om framtidige grønne jobber utforsker STUC også jobbmulighetene i sirkulærøkonomien med avfall og skogreising. Totalt kunne nesten 367 000 arbeidsplasser se dagens lys. Jerkins tror imidlertid at overgangen ikke vil skje over natta: «Energisystemer er som tunge skip, det tar tid å skifte kurs. Vi vil trolig trenge gass og olje i femten–tjue år til.»

Det samme mener Bert Morrison, som har jobbet i oljebransjen på Shetland i tretti år. Han er sikkerhetssjef for plattformene og bor i et overdådig hus her. «Er oljealderen over? Ikke med det første, for etterspørselen er fortsatt for høy», påpeker han. Femtiåringen føler ikke at karrieren hans står i fare. «Jeg bekymrer meg ikke så mye for framtiden. Jeg vil heller ikke fraråde barna mine å finne seg en jobb i oljesektoren. Ingenting vil stoppe de neste fem årene, og de vil alltids kunne begynne å jobbe med fornybar energi, spesielt hydrogen. Det er ikke den samme gassen, men vi bruker mer eller mindre den samme teknologien.»

Fossilsektoren tiltrekker seg fortsatt mange unge skotter. Det bekrefter en tekniker ved oljeterminalen på øya Flotta i Orknøyene: «Det kommer stadig nye lærlinger. Lønna er svært attraktiv. Selv får jeg betalt 3700 pund i måneden [43 000 kroner]. De som går ut av yrkesskolen som 16-åringer og bestemmer seg for å jobbe på plattform, kan fort nå 5700 pund i måneden.» Men for øyeblikket er ikke lønningene like gode i fornybarsektoren. Det grønne skiftet må nok vente litt til.

Oversatt av redaksjonen

Lou-Eve Popper er journalist.

Fotnoter[+]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0