Da Russland tapte Krimkrigen

Krimkrigen (1853–1856) var en av de største europeiske konfliktene på 1800-tallet. Den har etterlatt seg mange spor. I både Frankrike og Storbritannia bærer mange gater og monumenter navn som Malakov, Alma, Krim, Sevastopol, Inkerman og Balaklava. I disse landene har minnet om krigen blitt bevart i filmkunsten og litteraturen (som Lord Tennysons dikt om det heroiske og katastrofale angrepet til The Light Brigade). Sporene etter krigen er også bevart gjennom personene den gjorde berømte, som Florence Nightingale. Allikevel gikk krigen gradvis i glemmeboka i de seirende vestlige landene. Krigens taper, Russland, bevarte derimot et levende minne om den i litterære skrifter som Lev Tolstojs Sevastopolfortellingene, og i de mange gravmonumentene for helter fra krigen som skulle bli et traume for Det russiske riket.

Krigen var ekstremt dødelig med nesten 800 000 døde, men bare et mindretall av soldatene mistet livet i kamp (240 000). Det store flertallet bukket under for tyfus, kolera, dysenteri og skjørbuk. Krigen var heller ikke begrenset til halvøya den i ettertid fikk navn etter. Det var kamper i både Kaukasus og Asia, og selv på de bortgjemte Solovkiøyene i Kvitsjøen. Krimkrigen regnes ofte som en av de første «moderne» konfliktene. Det var den første krigen i europeisk historie som ble dokumentert av profesjonelle fotografer og dekket av krigsreportere. Det var også den første hvor man brukte telegrafen, dampbåter og ny våpenteknologi. Og det var den første hvor man hadde feltsykehus med et stort antall kvinnelige sykepleiere (både nonner og sekulære), og hvor eter ble brukt til anestesi, introdusert av kirurgen Nikolaj Pirogov. (…)