Melonis to ansikter

«Italienerne stemte ikke på Giorgia Meloni fordi de ønsker å vende tilbake til fascismen, men tvert imot fordi de anser det som umulig», hevdet psykoanalytikeren Massimo Recalcati i den italienske avisen La Repubblica 29. september. Det finnes utvilsomt et snev av sannhet i denne paradoksale påstanden. Mange italienere reagerte med (legitimt) sinne og moralsk fordømmelse etter valgseieren til Fratelli d’Italia («Italias brødre») i parlamentsvalget 25. september – av frykt for at «postfascismen» vil slå rot i landet. Allerede i 1994 inviterte Silvio Berlusconi ytre høyre inn i sin regjering, med Gianfranco Finis parti Alleanza Nazionale og Umberto Bossis Lega Nord (som den gang var et regionalistisk parti). Men på den tiden gikk maktbalansen i favør av den tradisjonelle høyresiden. Nå har hegemoniet skiftet side. Det har tjue år med en politikk gjennomsyret av «berlusconismen» som glorifiserte individualismen og svertet fellesskapet (i form av en antikommunisme i et land uten kommunister), sørget for.

Det er åpenbart ikke lenger tabu å stemme på ytre høyre, men det alene forklarer ikke Melonis suksess. Valgseieren til Fratelli d’Italia skyldtes først og fremst en rekordlav valgdeltakelse (63,9 prosent) og partiets posisjon som den eneste opposisjonen til Mario Draghis regjeringskoalisjon (med de nærmest usynlige partiene Sinistra Italiana og Europa Verde), samt at mange velgere har gått over til dem fra Lega og Berlusconis Forza Italia. I valget ble Lega, ledet av Matteo Salvini, straffet hardt for sin deltakelse i Draghis samlingsregjering og falt fra 37 prosent av stemmene i 2018 til 8,1 prosent. Høyresiden fikk samlet sett heller ikke særlig flere stemmer enn ved tidligere valg, men Meloni snudde opp ned på maktbalansen innad på høyresiden med sine 7,3 millioner stemmer (26 prosent, mot 4,3 prosent i 2018). (…)