Ekstrem høyredreining i Israel

Benjamin Netanyahu har lyktes. 29. desember ble han igjen Israels statsminister – etter tidligere å ha hatt stillingen fra mars 2009 til juni 2021 – med støtte fra 64 av Knessets 120 representanter. Takket være nasjonalistene og de ultraortodokse i parlamentet kan han nå realisere sitt store prosjekt: å etablere et nytt styre i Israel bygd på en autoritær og religiøs jødisk nasjonalisme, langt fra det demokratiet sionismens grunnleggere, Theodor Herzl, Vladimir Jabotinsky og David Ben Gurion, så for seg.

Det første skrittet i denne retning kom allerede i juli 2018, da Knesset vedtok en lov som definerer Israel som «nasjonalstaten for det jødiske folket». Loven er svært kontroversiell, fordi den anses som diskriminerende mot de arabiske og drusiske minoritetene i Israel. Neste steg er å begrense rettsstaten, reformere skolevesenet, få kontroll over lederne i sikkerhetsapparatet, knuse venstreopposisjonen, påtvinge jødisk nasjonalisme som nasjonal identitet, annektere mer av Vestbredden og ytterligere svekke Den palestinske selvstyremyndigheten.

Oppgaven med å svekke rettsstaten har Netanyahu gitt til advokaten Yariv Levin, som har ledet angrepet mot landets dommere helt siden han ble valgt inn i Knesset for Likud i 2009. Allerede 4. januar, like etter at han var utnevnt til justisminister, la han fram sin plan for en «radikal revisjon» med utgangspunkt i prinsippet om at «folket» gir det folkevalgte flertallet legitimitet til å styre alene uten innblanding fra dommere som ikke er valgt av folket. En «omgåelsesklausul» skal la parlamentet omgjøre, med simpelt flertall, høyesterettsavgjørelser som erklærer lover for grunnlovsstridige.

«En lov vedtatt i Knesset skal ikke lenger kunne annulleres av en dommer», sier Levin. I tillegg skal instansen som utnevner dommere til høyesterett, underlegges regjeringsflertallet. Levin vil også omskrive enkelte artikler i straffeloven, for å redusere de mange korrupsjonssakene mot politikere. Teoretisk sett kan Netanyahu havne i en situasjon der dommere han har utnevnt, kan komme til å vurdere anken hans hvis saken mot ham for svindel, underslag og korrupsjon ender med domfellelse.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Flertallstyranni

Høyesterettsjustitiarius Esther Hayut har fordømt Levins plan på det sterkeste: «Dette er et uhemmet angrep mot rettsvesenet, som om det var en fiende som må angripes og beseires. Denne reformen er et banesår for demokratiet.» Justisministeren svarte med å si at hun tilhører «et parti som ikke stilte til valg, som hever seg over Knesset og folkets beslutning. Hun har samme retorikk som demonstrantene. Oppfordringene hennes har som mål å få det til å koke over i gatene i Israel.»

På nyhetssendingene til de største israelske tv-kanalene har Aharon Barak (86), høyesterettsjustitiarius fra 1995 til 2006, kommet med alvorlige advarsler: «Denne reformen innfører et flertallstyranni og utgjør en fare for demokratiet, som den tømmer for alt innhold. Hvis den blir gjennomført, vil det bare være én myndighet i landet, statsministeren.»¹

I en parafrase av Martin Niemöllers berømte verselinje om de intellektuelles feighet under nazismens framvekst i Tyskland, har Barak rådet israelerne til å ikke være som han som reagerte med «jeg bryr meg ikke, for jeg er ikke kommunist!», da han ble fortalt at «de dreper kommunistene». På spørsmål fra en journalist i tv-kanalen Keshet 12 om hva han foreslo for de som så på, svarte han: «Hvis vi ikke kommer til enighet, må vi gå til strid, innenfor loven selvsagt. Hvis vi må demonstrere på ny i Balfour, så må vi demonstrere! Vi har bare dette landet.» Statsministerens bolig ligger i gata Balfour i Jerusalem.

Forbud mot palestinsk bygging

Svekkelsen av Israels høyesterett, den eneste institusjonen palestinerne kan henvende seg til for å forsvare sine rettigheter, vil gjøre det mulig å fjerne de siste juridiske hindringene for utvidelse av bosettingene på Vestbredden. Et døgn før han tiltrådte, la Netanyahu ut den første setningen i koalisjonsavtalen på Twitter: «Det jødiske folket har en eksklusiv og uomtvistelig rett til Israels land. Min regjering vil utvikle bosettingene overalt, inkludert i Judea og Samaria.»²

Avtalen fra april 2020 for koalisjonsregjeringen ledet av Netanyahu og Benny Gantz inneholdt samme formulering, men uten ordet «eksklusiv». Dette er budskapet til alle utenfor Israel, fra Joe Biden til Emmanuel Macron, som fortsatt hevder at Israel deler deres verdier, og fortsatt snakker om en tostatsløsning. For å «utvikle bosettingene» har Netanyahu gitt ansvaret for Vestbredden og intern sikkerhet til Religiøs sionisme (Hatzionut Hadatit), en valgallianse han bidro til å få i stand mellom de tre mest radikale bosetterpartiene. Bezalel Smotrich, fra bosettingen Kedumim utenfor Nablus, har dermed fått den sentrale posten som finansminister, i tillegg til å være statssekretær i forsvarsdepartementet, hvor han får i oppgave å utnevne lederne for to militære avdelinger: Siviladministrasjonen på Vestbredden og Koordineringen av myndighetsaktiviteter i territoriene (Cogat). Disse to avdelingene har ansvaret for kontakten med Den palestinske selvstyremyndigheten. De kontrollerer også alt som kommer inn og ut av de palestinske områdene, og holder oppsyn med sivilbefolkningen. Generalene misliker sterkt at ytre høyre har blitt del av kommandokjeden. Ifølge jusprofessoren Mordechai Kremnitzer er den militære okkupasjonen av de palestinske områdene i ferd med å erstattes av et nytt regime med bosetterne i spissen, noe som uunngåelig vil føre til at Israel blir dømt i Den internasjonale domstolen i Haag.

Smotrich vil også skjerpe forbudet mot ny palestinsk bygging i område C (de seksti prosentene av Vestbredden som er fullstendig under israelsk kontroll) og legalisere de flere hundre bosettingene som er bygget uten tillatelse fra myndighetene. Disse skal kobles til Israels infrastruktur for vann, strøm og kommunikasjon. Den nye ministeren kaller Den palestinske selvstyremyndigheten, ledet av Mahmoud Abbas, for en «terrororganisasjon» og sier at han ikke vil hjelpe den på noen som helst måte.

Høyreekstrem sikkerhetsminister

Itamar Ben-Gvir fra det rasistiske partiet Jødisk Makt (Otzma Yehudit), inspirert av ideene til ekstremisten Meir Kahane,³ har fått sine villeste drømmer oppfylt: Ben-Gvir, som bor i bosettingen Kiryat Arba i Hebron, er nå minister for nasjonal sikkerhet og dermed leder for det nasjonale politiet, som for knapt et år siden så ham som en farlig rasistisk agitator (hæren ville i sin tid ikke ha ham fordi de mente han var for ekstrem). I høst ble han filmet i Øst-Jerusalem mens han truet palestinere med en pistol i hånda.

Etter råd fra sin «coach» – Netanyahu, som han møtte ofte i valgkampen – har Ben-Gvir moderert seg litt og forbudt partimedlemmene sine å rope «død over araberne». Nå roper de i stedet «død over terroristene». Ben-Gvir har forbindelser til Tempelinstituttet, et museum og en institusjon som arbeider for å bygge det tredje tempelet i Jerusalem. Før han ble minister jobbet han aktivt for å oppheve forbudet mot at jøder får be på esplanaden til Al-Aqsa-moskeen, det tredje helligste stedet i islam. Stedet jødene kaller Tempelhøyden, er jødedommens helligste sted. Vil den nye ministeren for nasjonal sikkerhet motstå fristelsen til å bryte den status quo han er satt til å opprettholde? Rabbinerne som leder Tempelinstituttet, var de første som gratulerte ham etter at valgseieren var et faktum.

Som minister kan Ben-Gvir bestemme politiets overordnede strategi, men han kan ikke blande seg inn i operative beslutninger. Han vil få større frihet med de 8000 grensevaktene som han har fått ansvar for, og vil kunne finne på å utplassere dem i Øst-Jerusalem eller mot beduinene i Negev. Grensevakter opererer allerede sammen med hæren på Vestbredden.

Styrket Talmud-undervisning

For statsministeren går viljen til å påtvinge jødisk nasjonalisme som nasjonal identitet gjennom landets barn og unge. Han har bestemt seg for å overlate den offentlige religiøse undervisningen (365 000 studenter fordelt på 4300 institusjoner), som inntil nå har vært apolitisk, til Bezalel Smotrich, som støtt og stadig kommer med krasse uttalelser mot venstresiden, palestinere og seksuelle minoriteter.

Avi Maoz fra det høyreekstreme partiet Noam er blitt statssekretær. Den homofobe og kvinnefiendtlige politikeren skal lede et nytt organ for «Fremming av jødisk nasjonal identitet» direkte underlagt statsministeren. Arje Deri, leder for sefardipartiet Shas og en gammel alliert av Netanyahu, tar to av de seks ministerpostene partiet hans har fått: innenriks og helse. Men han kan bli stanset av høyesterett ettersom han i 2000 ble dømt til tre års fengsel for korrupsjon og nylig ble dømt for skatteunndragelse. Hvis høyesterett forbyr ham å sitte i regjering, kan statsministeren bestemme seg for å framskynde «revisjonen» av rettsvesenet.

Også Orit Strook, fra bosettingen Avraham Avinu i Hebron, skal hjelpe til med å innføre den nasjonale identiteten. Hun har blitt utnevnt til minister for «nasjonale oppdrag», og har fått ansvaret for avdelingen for jødisk kultur som tidligere lå under utdanningsdepartementet, samt ansvaret for de premilitære forberedende skolene og akademiene. De 823 000 elevene i det sekulære skolevesenet, som fortsatt ligger under det delvis nedlagte utdanningsdepartementet, vil få rett til styrket Talmud-undervisning i henhold til et lovforslag ønsket av de ultraortodokse som på ingen måte har blitt glemt.

Store demonstrasjoner

Koalisjonsavtalen med statsministeren sier at det skal stemmes over et lovforslag som definerer jødiskhet etter strenge religiøse kriterier. Loven om tilbakevending skal endres for å stanse innvandrere som ikke anses som tilstrekkelig jødiske av Israels overrabbinat. Personer som har blitt konvertert av liberale, reformistiske eller konservative rabbinere både i Israel og i utlandet, vil dermed ikke lenger bli anerkjent. Med disse innrømmelsene til de religiøse følger det også store bevilgninger.

Al Hamaayan, det private skolenettverket til sefardipartiet Shas, får 20 prosent mer i offentlig tilskudd per elev enn de sekulære skolene. Kravene fra de ultraortodokse partiene vil ifølge tidligere finansminister Avigdor Lieberman beløpe seg til nesten seksti milliarder kroner i året,⁴ noe som vil forsterke ytterligere ulikhetene mellom sekulære og ultraortodokse. De sistnevnte er fritatt for militærtjeneste og bidrar svært lite til landets økonomi. De sekulære skattebetalerne betaler ni ganger mer direkte skatt enn de ultraortodokse, ifølge Israels statistikkbyrå.⁵ Stipendene til elever på Talmud-skolene skal dobles, og de vil dermed få utbetalt mer enn landets vernepliktige.

Vil Netanyahu klare å endre landets institusjoner? Han er overbevist om at forvandlingens time er kommet, og har ingen intensjon om å gi etter for forsvarerne av rettsstaten som klarte å samle over 130 000 israelere til en demonstrasjon i Tel Aviv og Jerusalem 21. januar. I ministerrådet dagen etter understreket statsministeren at det flertallet velgerne stemte fram i valget 1. november, er det eneste som teller for ham.

Oversatt av redaksjonen

Charles Enderlin er journalist.

1
«Ex-chief justice Barak: Government’s judicial reform plan ‘will strangle democracy’», The Times of Israel, 6. januar 2023.
2
Israelerne kaller Vestbredden for «Judea og Samaria».
3
Meir Kahane (1932–1990) agiterte for å kaste ut alle palestinere fra de okkuperte områdene og utvise alle arabiske borgere i Israel. Partiet hans, Kahane Chai, ble ansett som rasistisk og forbudt i Israel.
4
Nati Tucker, «Ultra-orthodox demands will cost Israel 20 billion shekels each year, finance minister says», Haaretz, Tel Aviv, 27. desember 2022.
5
Sam Sokol, «Secular Israelis pay six times more in taxes than ultra-orthodox, government report shows», Haaretz, 26. desember 2022.