I januar 2008 ga Frankrikes daværende president Nicolas Sarkozy flere anerkjente økonomer, deriblant Joseph Stiglitz og Amartya Sen, i oppdrag å reflektere over hvordan økonomiske resultater og sosiale framskritt best kan måles. Året etter leverte de en ambisiøs rapport der de anbefalte at den offentlige politikken burde vektlegge velferd og miljømessig bærekraft uten å neglisjere befolkningens levestandard.Et av tiltakene var å bygge politikken rundt medianinntekten (inntekten halvparten av befolkningen befinner seg under) i stedet for BNP, som måler verdiskapningen i landet i løpet av ett år, uavhengig av om den er til nytte eller til skade for samfunnet.
Som forventet har denne statistiske «revolusjonen» ikke funnet sted, og lederne fortsetter å nistirre på BNP. Selv om «Stiglitz-rapporten» har hatt liten politisk gjennomslagskraft, har den bidratt til å gjøre en disiplin til en suksess, nemlig lykkeøkonomien.Her måles lykke enkelt ved at hver respondent svarer på hvor tilfreds denne er med livet sitt på en skala fra 0 til 10. Slik kan man rangere land, regioner og byer, eller sosiodemografiske grupper, og korrelere resultatene med andre faktorer, særlig sosioøkonomiske.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
