Flyktig lykke

Lykken er ikke alle forunt. Nye lykkemålinger viser at mellominntektslandene er i ferd med å bli lykkeligere enn de rikeste landene.

Mens Finland ble rangert som verdens lykkeligste land på FNs indeks for menneskelig utvikling i år, tronet Kina på topp i en parallell spørreundersøkelse om lykke fra Ipsos. Illustrasjon: Shutterstock.

I januar 2008 ga Frankrikes daværende president Nicolas Sarkozy flere anerkjente økonomer, deriblant Joseph Stiglitz og Amartya Sen, i oppdrag å reflektere over hvordan økonomiske resultater og sosiale framskritt best kan måles. Året etter leverte de en ambisiøs rapport der de anbefalte at den offentlige politikken burde vektlegge velferd og miljømessig bærekraft uten å neglisjere befolkningens levestandard.1Joseph Stiglitz, Amartya Sen og Jean-Paul Fitoussi, «Report by the Commission on the Measurement of Economic Performance and Social Progress» (PDF), september 2009. Et av tiltakene var å bygge politikken rundt medianinntekten (inntekten halvparten av befolkningen befinner seg under) i stedet for BNP, som måler verdiskapningen i landet i løpet av ett år, uavhengig av om den er til nytte eller til skade for samfunnet.

Som forventet har denne statistiske «revolusjonen» ikke funnet sted, og lederne fortsetter å nistirre på BNP. Selv om «Stiglitz-rapporten» har hatt liten politisk gjennomslagskraft, har den bidratt til å gjøre en disiplin til en suksess, nemlig lykkeøkonomien.2Claudia Senik, L’Économie du bonheur, Paris, Seuil, 2014. Her måles lykke enkelt ved at hver respondent svarer på hvor tilfreds denne er med livet sitt på en skala fra 0 til 10. Slik kan man rangere land, regioner og byer, eller sosiodemografiske grupper, og korrelere resultatene med andre faktorer, særlig sosioøkonomiske.

Delt velstand hjelper

Det fremste symbolet på denne tilnærmingen er «The World Happiness Report», som utarbeides av FNs bærekraftsnettverk og private partnere som Fondazione Ernesto Illy. Rapporten er basert på en undersøkelse som Gallup World Poll Data har gjennomført i 135 land siden 2012. Den blir hvert år offentliggjort 20. mars, på «Den internasjonale dagen for lykke» som FNs generalforsamling innførte i 2012. Initiativtakerne, økonomene Richard Layard og Jeffrey Sachs, leder et stort globalt nettverk av økonomer, som benytter seg av både økonometri – med en lykkeligning som vekter de ulike faktorene mot hverandre – nevrovitenskap og eksperimentell psykologi. Mediene har vært mest opptatt av at Finland troner på toppen av rangeringen, mens den mer detaljerte utviklingen og de vitenskapelige konklusjonene får mindre oppmerksomhet, selv om disse ofte er interessante.

Mellom 2012 og 2023 falt for eksempel den gjennomsnittlige tilfredsheten i Nord-Amerika, Australia og New Zealand fra 7,3 til 7, mens Vest-Europa og Latin-Amerika og Karibia holdt seg værende på 6,9 og 6. Sentral- og Øst-Europa og Øst-Asia opplevde en økning fra 5,4 til 6,1 og 5,9, mens tilfredsheten noe overraskende økte i Samveldet av uavhengige stater (inkludert Russland og Ukraina) fra 5,1 til 5,6. I Afrika sør for Sahara går lykken noe opp, mens den faller i Sør-Asia, i likhet med i Midtøsten og Sentral-Asia. Norge har falt fra en andreplass i 2012 med 7,7 til en 7. plass med 7,3.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal

Delt velstand fører ikke nødvendigvis til subjektiv tilfredshet, men det hjelper utvilsomt, for de rikeste og mest egalitære landene troner på toppen av rangeringen, mens kriserammede land med store sosiale ulikheter kommer dårligst ut. Vestens skryt av sin modells fortreffelighet motsies av de store variasjonene i lykke mellom regionene i Vesten og over tid.

Lykke på kinesisk vis

Siden lykken sjelden kommer alene, publiserte meningsmålingsinstituttet Ipsos samtidig med «World Happiness Report» sin rapport «Global Happiness», basert på en mindre spørreundersøkelse blant 22508 personer i 32 land.3«Global Happiness 2023. Life Satisfaction Across the World» (PDF), Ipsos, mars 2023. Spørsmålet her var enda mer direkte: Respondentene ble spurt om de var lykkelige, på en skala med fem nivåer. Utover en økning i lykke etter pandemien, har rangeringen av land fått mest oppmerksomhet: Kina befinner seg her på topp, med 91 prosent av de spurte som sier at de er svært eller ganske lykkelige, foran Saudi-Arabia og Nederland. Ipsos’ rapport viser også at lykken i mellominntektsland har økt mer enn i høyinntektsland, og de spurte i disse landene føler seg nå lykkeligere enn respondentene i de rikeste landene.

Den kinesiske pressen har selvsagt fått med seg topplasseringen. «Kina er blitt det landet i verden med den største andelen lykkelige borgere», skryter China Daily 4. april. Kinas president Xi Jinping har også gjort folkets trivsel til et av kommunistpartiets offisielle mål i flere år. Men begrepet er selvsagt justert litt, og inkluderer blant annet tillit til institusjoner, demokrati og rettsstat (på kinesisk vis). Lykke inntar nå en sentral plass i den universalistiske retorikken kinesiske myndigheter sprer verden over, på linje med frihandel, grønn vekst og tillit til de styrende. I konkurranse med de amerikanske og europeiske universalismene tilbyr Folkerepublikken nå en tredje ideologisk pol for resten av verden.

Før Kina var det lille kongedømmet Bhutan tidlig ute med å opponere ideologisk mot de vestlige kriteriene for lykke, med promoteringen av «bruttonasjonallykke», etablert i 1972 rundt bevaring av kongedømmets natur og buddhistiske kulturarv.4Thierry Mathou, Bhutan. Royaume du Bonheur National Brut. Entre mythe et réalité, Paris, L’Harmattan, 2013. Så i 1990 innførte FNs utviklingsprogram (UNDP) sin indeks for menneskelig utvikling (HDI), med indiske Amartya Sen som pådriver. Indeksen endret målingen av FN-landenes sosiale prestasjoner ved å ta med helse og utdanning som faktorer.

Denne indeksen ble oppdatert etter Stiglitz-rapporten, med inkludering av tilleggsdata om ulikheter. Indeksen viser også en endring i 2020: Pandemien har i snitt dempet lykken ettersom den har redusert forventet levealder og inntekt.5Indeks for menneskelig utvikling. Men indeksen bekrefter også den sterke utviklingen i Kina og flere asiatiske land siden 1990. De mest «menneskelig utviklede» landene er imidlertid fortsatt de dominerende kapitalistiske landene, særlig når de klarer å utjevne de økonomiske ulikhetene, slik som i Skandinavia.

Endeløs jakt på lindring

Disse indeksene, indikatorene og grafene viser også en lett observerbar trend. I både vestlige land og framvoksende land er jakten på lykke allestedsnærværende i organisasjoner, på sosiale medier og i bokhandlere, ofte i form av kommersielle tilbud som spenner fra globalisert yoga til ulike former for positiv psykologi og personlig utvikling. Trivsel er imidlertid fortsatt hovedsakelig forbundet med materiell velstand, individuelle prestasjoner og økonomisk vekst, også i offentlig politikk: Økonomisk aktivitet fører til sysselsetting, som igjen fører til forbruk og tilfredshet. BNP-tall og aksjemarkedsindekser, som fortsetter å stige til tross for stadig hyppigere sjokk, er fortsatt avgjørende for borgernes hverdag.

Hvis den syvende himmel har blitt et statlig ansvar, kan nok staten bare skryte på seg å ha gjort aksjonærene lykkelige. For den nyliberale politikken som ble innført i landene i nord for førti år siden, basert på løftet om en lysende individuell framtid, har noen åpenbare mangler: Den garanterer ikke bærekraftige makroøkonomiske resultater, men svekker tvert imot vekstpotensialet ved å øke ulikhetene, ødelegge miljøet, svekke offentlig infrastruktur og det denne politikken kaller «menneskelig kapital». Den nyliberale politikken forsterker den interne polariseringen i de nasjonale samfunnene, og gjør dermed at en del av borgerne mister tillit til institusjonene. For ikke å snakke om stadig mer opphetede konflikter i arbeidslivet, for eksempel om hvem som skal ofre seg i kampen mot inflasjon eller for å redusere den offentlige gjelden. Med Vestens relative tilbakegang i det globale økonomiske og politiske systemet gir denne politikken også grobunn for en kaldkrigstenkning. Ute av stand til å motvirke klimaendringene og angsten de forårsaker, særlig hos unge, forringer den dessuten kvaliteten på det sosiale livet og påvirker folks rettferdighetssans. Med det drives de ut i en endeløs jakt på de lindrende midler lykkeindustrien tilbyr.

Oversatt av redaksjonen

Frédéric Lebaron er professor i sosiologi ved École normale supérieure Paris-Saclay.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal