Argentinas nye høyreside med gamle oppskrifter

På en tavle er det hengt opp lapper for hvert departement. En mann med rufsete hår – som skryter av at han ikke har gredd seg på tre år og kaller sveisen et resultat av «markedets usynlige hånd» – kinnskjegg og knallblå øyne går mot tavla. Han roper ut navnet på departementet, før han river lappen av: «Turisme og idrett, ut! Kulturdepartementet, ut! Departementet for miljø og bærekraftig utvikling, ut! Departementet for kvinner, likestilling og mangfold, ut! Departementet for offentlige investeringer, ut!» Den siste lappen henger godt fast, så han må rive i den en ekstra gang. «Selv om denne stritter imot: Departementet for teknologi, vitenskap og innovasjon, ut! Arbeidsdepartementet, ut! Utdanningsdepartementet. Ah! Indoktrinering! Ut! Samferdselsdepartementet, ut! Helsedepartementet, ut! Sosialdepartementet, ut!» Tilfreds ser han på tavla: «Hva er igjen av staten?» Departementene for humankapital, infrastruktur, finans, justis, sikkerhet, forsvar, utenriks og innenriks. «Det er slutt på den politiske businessen! Lenge leve friheten, for helvete!»

Mannen som illustrerte sitt politiske program på denne måten, er økonomen Javier Milei. Før denne presentasjonen var han blitt kjent for sine utskjellinger på TV av politikere som «drittvenstreraddiser» og journalister som «drittsekker», «idioter» og «ignoranter». Men 13. august vant han det obligatoriske primærvalget (som må ses som en fullskala test før presidentvalget 22. oktober) med 30 prosent av stemmene, som kandidat for valgalliansen La Libertad Avanza («Friheten skrider fram»). Ikke bare vant Milei over rivalene sine – Patricia Bullrich fra den konservative koalisjonen Juntos por el cambio («Sammen for forandring») som fikk 28 prosent av stemmene, og peronisten Sergio Massa (21 prosent) – valget viste også en tydelig høyredreining: Begge rivalene representerer høyrefløyen i sine partier.

Hva skyldes suksessen til denne selverklærte anarkokapitalisten som vil kutte i offentlige budsjetter «med motorsag», «sprenge» sentralbanken, dollarisere økonomien, bryte alle forbindelser med Argentinas største handelspartner Kina fordi landet er «kommunistisk», kriminalisere abort, gjøre det lovlig å bære våpen, fengsle demonstranter, og å tillate organsalg og selv salg av barn?

Tidligere dollarisering

I likhet med i Brasil, hvor Jair Bolsonaro nylig gjorde politisk comeback, er oppslutningen om Milei, som har en litt annen stil og bakgrunn, men samme cocktail av autoritære tendenser, konservatisme og frihandel, et resultat av omskiftninger på en høyreside som står overfor en krise den ikke klarer å overvinne.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

For det er strengt tatt lite nytt med politikken til Milei, som kaller seg selv «revolusjonær». Under militærdiktaturet til Jorge Videla (1976–1981) ble frihandel, avregulering av finansmarkedene og privatisering av offentlige virksomheter gjennomført med militær disiplin etter råd fra «the Chicago Boys» – liberale økonomer med utdannelse fra Universitetet i Chicago og påvirket av Milton Friedman og Arnold Harberger.

Men denne politikken «frigjorde» ikke Argentina, slik Milei påstår den vil gjøre. Snarere ødela den landets «sosiale vev og industri», påpeker Mario Rapoport, spesialist på Argentinas økonomiske historie. Produksjonskapasiteten ble svekket, og landet ble enda mer avhengig av landbrukseksport for å finansiere import av industrivarer. Det strukturelle underskuddet på handelsbalansen vokste og forsterket den kronisk høye inflasjonen: Mens den før statskuppet i 1976 i snitt var på 78 prosent i året, var snittet på 191 prosent under diktaturet.

Underlig nok videreførte regjeringene til sosialliberale Raúl Alfonsín (1983–1989) og den nyliberale peronisten Carlos Menem (1989–1999) denne politikken etter at demokratiet ble gjeninnført i 1983. «’Menemismen’ førte mye av den samme politikken Milei snakker om i dag», forteller Rapoport. I 1989 bestemte Menems finansminister Domingo Cavallo, som var sentralbanksjef under diktaturet, seg for å gjøre noe med den tresifrede inflasjonen og startet en dollarisering av økonomien. I mars 1991 annonserte han en «konvertibilitetsplan» som fem dager senere etablerte paritet mellom peso og dollar, det vil si en fast vekslingskurs på én peso for én dollar.

Full kollaps

«Denne dollariseringen mislyktes fullstendig», forteller Rapoport. Hyperinflasjonen ble riktignok stagget, men det dukket snart opp en rekke andre problemer: Dollaren var en sterkere valuta enn pesoen, dermed økte pesokursen og gjorde eksport dyrere. Eksportnæringene ble mindre konkurransedyktige og klarte ikke å få inn nok dollar til å opprettholde pariteten mellom de to valutaene. Argentina pådro seg derfor en stor utenlandsgjeld, og i 2001 imploderte hele systemet. Da argentinerne innså at konkursen var nært forestående, skyndte de seg til bankene for å ta ut sparepengene sine, som myndighetene var snare med å fryse 3. desember 2001.

Krisen var et faktum. 21. januar 2002 flyktet president Fernando de la Rúa, som hadde etterfulgt Menem, og finansminister Cavallo i helikopter. Argentina klarte ikke å betjene gjelden sin og fem presidenter avløste hverandre på elleve dager. Befolkningen fikk tilbake sparepengene sine i devaluerte pesos. Mellom 2001 og 2002 falt BNP med 10 prosent, fattigdommen økte fra 46 prosent til 66 prosent og arbeidsledigheten fra 18,3 prosent til 21,5 prosent.

Etter store demonstrasjoner mot hele politikerstanden ble den progressive peronisten Nestor Kirchner valgt til president i april. Kirchner fikk det ruinerte landet på fote igjen. Han reforhandlet statsgjelden, nasjonaliserte strategiske selskaper og innførte omfattende velferdsprogrammer. I løpet av hans første periode ble fattigdommen halvert.

Men kona Cristina Fernández, som tok over for ham i 2007, gikk for langt i de mektiges øyne: Da prisene på landbruksråvarer steg kraftig, «våget» hun å innføre en avgift på over 40 prosent på eksport av soya, landets økonomiske bærebjelke. Med støtte fra middelklassen i byene lammet agroindustrien landet i 129 dager. Fernández måtte gi seg. De fleste reformene hennes ble stanset av de konservative, som i 2015 klarte å få forretningsmannen Mauricio Macri valgt til president på løfter om økonomiske innstramninger og frihandel.

Ny økonomisk hestekur

Som i 2001 endte det ikke bra. «Regnet av private investeringer»,¹«En la presidencia de Macri, la ‘lluvia de inversiones’ fue menos de la décima parte de los dólares que ingresaron por endeudamiento», Infobae, 22. januar 2020. som Macri lovet med sin økonomiske politikk, uteble. Fjerningen av eksportavgifter og all kapitalkontroll brakte tilbake det gamle problemet med mangel på dollar. Macri ba om hjelp fra Det internasjonale pengefondet (IMF), som i 2018 utbetalte et lån på 57 milliarder dollar på betingelse av nok en runde med økonomiske innstramminger. Ikke bare var summen umulig å tilbakebetale, påpeker Rapoport, det var også det høyeste lånet IMF noensinne har gitt. Planen fungerte dessuten dårlig: «Mesteparten av denne kapitalen forsvant til utlandet.» I en rapport den argentinske sentralbanken publiserte i mai 2020, anslås det at av de 100 milliarder dollarene i utenlandsk valuta som kom inn i landet under Macri, forsvant 86 milliarder umiddelbart ut igjen.²«Mercado de cambios, deuda y formación de activos externos 2015–2019», Argentinas sentralbank, 14. mai 2020.

I 2019 ble Alberto Fernández valgt til president som kandidat for peronistkoalisjonen Frente de todos («Front for alle») med Cristina Fernández som visepresident (det er ingen familiebånd mellom dem). Landet befant seg da i en lignende situasjon som i 2001: BNP hadde falt med i snitt 1,3 prosent på tre år, gjelden hadde økt fra 52 prosent til 86 prosent av BNP, verdien på pesoen var mer enn halvert, arbeidsledigheten hadde steget fra 7 prosent til 10 prosent og fattigdommen økt fra 30 prosent til 35 prosent. Men Fernández har ikke klart å løse krisen. Regjeringen har vært bundet av gjeldsbyrden den arvet fra Macri. I tillegg har den måttet håndtere koronapandemien (130 000 døde i Argentina). Så kom krigen i Ukraina og presset opp energiprisene samtidig som en historisk tørke har rammet landbruket.

Alberto Fernández, som beskriver seg som en «progressiv liberaler»,³«La llamativa definición política de Alberto Fernández: ‘Soy de la rama del liberalismo progresista peronista’», Clarín, Buenos Aires, 19. juni 2019. bestemte seg til slutt for å forhandle fram en ny avtale med IMF. Avtalen førte med seg en ny økonomisk hestekur og brudd med visepresidenten, som var imot denne beslutningen. Resultatet er at fattigdomsraten nå er over 40 prosent, inflasjonen har nådd 116 prosent, og oppslutningen om Fernández ligger så vidt over 20 prosent.⁴«Según una encuesta, Alberto Fernández tiene la peor imagen entre los dirigentes de la Argentina», Infoba, 31. mai 2023. Han har derfor bestemt seg for ikke å stille i presidentvalget 22. oktober. Det samme gjelder Cristina Fernández, som i tillegg til å bli utsatt for et attentatforsøk 1. september i fjor, også har blitt utsatt for en juridisk kampanje for å hindre henne i å stille til valg.

Jernkvinne med sjokkstrategi

Fraværet av en populær venstrekandidat har lagt veien åpen for høyresiden og dens gamle oppskrifter. Men denne gangen opptrer den i to forskjellige former.

På den ene siden har vi en høyreside som framstiller seg som «seriøs» og «erfaren»: velfriserte og velkledde Patricia Bullrich. Hun kommer fra en kjent landaristokrat-familie, og har gradvis blitt høyreradikalisert etter å vært med i en marxistgerilja på 1970-tallet. Hun var arbeidsminister i sentrumsregjeringen til Fernando de la Rúa (1999–2001) før Macri 14 år senere utnevnte henne til sikkerhetsminister. I stillingen ble hun ble kjent for sin voldelige tilnærming til sosiale bevegelser.

Bullrichs program er i stor grad en videreføring av Marcis politikk: Hun vil endre arbeidslovene, oppheve priskontrollen og kutte drastisk i de offentlige budsjettene. Bullrich er imidlertid kritisk til den «gradualistiske» strategien mentoren hadde for å unngå folkeopprør, og foretrekker en sjokkstrategi: «Alt eller intet»,⁵«La arenga de Patricia Bullrich en un nuevo spot de campaña: ‘Es todo o es nada’», Àmbito Financiero, Buenos Aires, 16. juli 2023. sier hun i en valgkampreklame. Tro mot sitt image som «jernlady» lover hun å gjenopprette «orden i gatene»,⁶«’Vamos a poner orden en la calle’, el mensaje de Patricia Bullrich y Joaquín de la Torre en un imponente acto de seguridad en San Miguel», Perfil, Buenos Aires, 18. mars 2023. og å «sette en stopper for piquetes»⁷«Bullrich corre a Larreta por derecha y exige la represión de la protesta social», Página/12, Buenos Aires, 5. juli 2023. – veiblokadene som en sosial bevegelse av arbeidsledige jevnlig har gjennomført i Buenos Aires siden 1990-tallet.

I krig med kulturmarxismen

Bullrichs autoritære nyliberalisme utfordres nå av Mileis nyliberale autoritarisme. Libertarianeren Milei vil gå hardt til verks mot usikkerhet og de sosiale bevegelsene – han kaller lederne deres for «forbrytere». Han følger en politisk linje kalt «høyrepopulisme» av hans intellektuelle forbilde, den amerikanske økonomen Murray Rothbard (1926–1995). Milei setter «de gode argentinerne» opp mot «den politiske kasten», det vil si staten og de tradisjonelle partiene, som han mener er iboende korrupte. Mens Macri skrøt av at han ikke svarte på fornærmelsene til motstanderne med samme mynt, er Milei bevisst brautende for å gjøre seg til talsmann for folkets sinne. «Jeg roper heftig fordi jeg er trøtt og lei av den politiske kasten som dag etter dag stjeler framtiden vår.»⁸«Qué es la casta, la palabra preferida de Javier Milei para cuestionar a todos los políticos», A24, 13. august 2023.

Milei har lenge vært kjendisøkonom på TV- og radiostasjonene som elsker utblåsningene hans. Under koronapandemien anklaget han regjeringen for å ville innføre et infectadura, «infeksjonsdiktatur». En rekke skandaler bygde også opp om forestillingen om en «kaste» som holdt folket for narr: Mens landet var nedstengt ble et bilde spredt på sosiale medier av en fest holdt i presidentboligen 24. juli 2020 i anledning bursdagen til Fernández’ kone, og i februar 2021 brøt det ut en skandale etter at personer med bånd til regjeringen hadde fått tidlig tilgang til vaksiner.

Mileis medieopptredener blir også videreformidlet bredt av influensere som Agustín Laje, Álvaro Zicarelli, Emmanuel Danann, «Tipito Enojado» og «El Presto». Disse er i krig med det de kaller «kulturmarxismen» og angriper staten, miljøbevegelsen og feminismen.

«Gir de unge en framtid»

Mileis retorikk appellerer særlig til de unge, som er spesielt utsatt for sosiale medier og har lidd under koronakrisens økonomiske og sosiale ettervirkninger. «Ikke siden slutten av diktaturet har den radikale høyresiden funnet en så stor gjenklang blant unge», sier forskeren Ariel Goldstein, som er tilknyttet det argentinske forskningsrådet Conicet. Ifølge en meningsmåling utført av konsulentselskapet Synopis er halvparten av Mileis tilhengere, for det meste menn fra middelklassen og arbeiderklassen i byene, under 29 år.⁹Lucía Pereyra, «Anticasta y libertad: las razones detrás del apoyo de los jóvenes a Milei», La Nación, Buenos Aires, 29. januar 2023. Under pandemien «ble staten fienden», forklarer Sergio Morresi, professor i statsvitenskap ved Universidad Nacional del Litoral. «Den progressive retorikken om at staten er den som tar vare på oss, beskytter oss og hjelper oss, gir ingen mening for dem. De kjenner bare til en stat som ikke fungerer.»

Juan (19) tilbrakte nedstengningen sammen med moren (sykepleier) og bestemoren. Han tok det siste året på videregående via nett med dårlig forbindelse, noe som gjorde at han hadde store kunnskapshull da han begynte på arkitektstudiene ved universitetet i Buenos Aires (UBA). Selv om han så seg selv som «venstreorientert» da han var yngre, støtter han nå Milei: «Han er den eneste kandidaten som har et program som gir de unge en framtid», sier han under et valgkampmøte for La Libertad Avanza. Han har vokst opp i utkanten av Buenos Aires og må som så mange andre jobbe ved siden av studiene: «I Argentina kan man ikke legge framtidsplaner.» Ifølge det nasjonale statistikkbyrået lever 45 prosent av unge mellom 15 og 29 år i fattigdom.¹⁰ «Hay 5,9 millones de chicos pobres en la Argentina; es el 54,2prosent de los menores de 14 años de todo el país», Infobae, 31. mars 2023. I en meningsmåling utført av UBA svarer 68 prosent av argentinerne mellom 18 og 29 år at de ville ha emigrert hvis de hadde råd.¹¹ «El 70% de los jóvenes argentinos se iría del país según una encuesta realizada por la UBA», Infobae, 4. april 2023.

Friluftskurs i økonomi

Ansporet av sin økende popularitet startet Milei sin politiske offensiv 25. mai 2020. Dagen etter at regjeringen forlenget nedstengningen til 6. juni, oppfordret han til demonstrasjon med emneknaggen #bastadecuarentena («Nok karantene»). Nærmere to hundre personer møtte opp på Plaza de Mayo foran presidentpalasset i Buenos Aires’ historiske sentrum. Demonstrasjonen blir sett på som starten på «den nye argentinske høyresiden», med stadig større oppmøte i de påfølgende demonstrasjonene.

«Ettersom de sosiale bevegelsene ikke tok til gatene like mye under nedstengningen, fikk disse små regjeringsfiendtlige gruppene uvanlig mye oppmerksomhet», forklarer sosiologen Melina Vázquez. «Langt fra den klassiske høyresiden, som formidler elitens interesser, oppfatter de unge libertarianerne seg som mer respektløse, folkelige, ukorrekte og kontrære. Disse omstendighetene har fått libertarismen til å framstå som subversiv.»

Tidligere engasjerte de fleste unge seg mest i La Cámpora, en politisk ungdomsorganisasjon stiftet i 2006 av Máximo Kirchner, sønn av Cristina Fernández og Nestor Kirchner. «Venstresiden appellerer til de unge, den lærer dem ting og gir dem verktøy for å frigjøre seg», erkjenner Fernando Cerimedo, som eier flere ytre høyre-medier og har vært Mileis kommunikasjonsrådgiver siden 2019. Men lederne i La Cámpora er nå i førtiårene og utfordres av en ny konkurrent: «Milei har også begynt å gi unge mennesker redskaper de kan forsvare seg med.»

Milei arrangerer «friluftskurs i økonomi» i parker for privatskolen N&W Professional Traders Academy i Buenos Aires. «Jeg er ikke kommet hit for å lede lammene, men for å vekke løvene», gjentar han ofte. Han går nesten alltid med en bok under armen og anbefaler gjerne lesestoff til tilhengerne sine. Mange av dem kan den argentinske høyreintellektuelle Alberto Benegas Lynchs definisjon av liberalisme utenat: «Liberalisme er ubegrenset respekt for andres livsprosjekt, basert på prinsippet om ikke-aggresjon og forsvaret av retten til liv, frihet og privat eiendom», resiterer José Maria Lezcano (23), som studerer på Universidad Católica Argentina. Han går med et halskjede med en løve på: Mileis emblem.

Skjønnheten og Udyret

Etter at han i 2021 ble valgt inn i parlamentet med 17 prosent av stemmene, annonserte Milei at han ville «reise til hver eneste krok av Argentina for at det i 2023 skal være en liberal valgliste i hver eneste valgkrets i landet».¹² «Milei confirmó su postulación a Presidente: uno por uno, la lista de sus candidatos legislativos», Perfil, Buenos Aires, 24. juni 2023. I tillegg til de unge, jobber han hardt for å nå andre velgergrupper som han vet vil være nyttige i kampen om å bli om landets president.

24. juli var han invitert til den årlige messen til landbruksorganisasjonen SRA, der han forsøkte å overbevise landbrukssektoren. Her lovet han å «fjerne alle eksportavgifter» og å «tredoble inntektene» i landbrukssektoren, til stor applaus. Så tok han på seg joggeskoene og gikk gjennom de høydekkede paviljongene sammen med sin visepresidentkandidat: Victoria Villarruel, en ultrakonservativ katolikk, abortmotstander og datter av en offiser som har blitt straffeforfulgt for forbrytelser mot menneskeheten. Villarruel framstår som selve inkarnasjonen av Argentinas konservative oligarki. Hun leder Centro de Estudios Legales sobre el Terrorismo y sus Víctimas, en organisasjon som fornekter forbrytelsene begått av militærdiktaturet som tok livet av 30 000 argentinere. 4. september arrangerte hun en markering for «ofrene for den venstreekstreme terrorismen», noe som vakte harme hos landets menneskerettsorganisasjoner.¹³ «Argentine: des manifestants dénoncent le négationnisme dans la campagne électorale», RFI, 6. september 2023.

Duoen minner om Skjønnheten og Udyret. Den høyreiste, elegant kledde Villarruel står i skarp kontrast til eksentriske Milei, som hevder han kan snakke med døde dyr og inntar sin ikoniske selfiepositur for groupiene sine: håret ned, stramme lepper, hodet på skrå, øynene mot himmelen og tommelen opp. Mens Villarruel forsvarer «den tradisjonelle familien», skryter Milei av å ha deltatt i «trekanter», og å være «en mester i tantrisk sex», samtidig som han sier at han «ikke tror på ekteskapet». Han er ungkar og lever, ifølge den uautoriserte selvbiografien til journalisten Juan González,¹⁴ Juan González, El Loco, Editorial Planeta, Buenos Aires, 2023. sammen med det han kaller «sine firbente barn»: fem engelske mastiffer (kloner av hans første hund, Conan, som døde i 2017). Fire av dem er oppkalt etter hans favorittøkonomer: Murray, Robert, Lucas og Milton – etter Murray Rothbard, Robert Lucas og Milton Friedman.

Alliert med «kastepartier»

Hvorfor en slik kombinasjon? Også her følger Milei oppskriften til Rothbard: I sine skrifter argumenterer den amerikanske økonomen for at libertarianere, for å komme seg ut av sin politiske isolasjon, må alliere seg med konservative og reaksjonære krefter for å erobre arbeiderklassen. «Bolsonaro er en konservativ som nærmet seg den økonomiske liberalismen ved å utnevne Chicago-økonomen Paulo Guedes til finansminister. Milei er på den andre siden en økonomisk liberalist som har beveget seg i konservativ retning», sier Goldstein. Alliansen med Villarruel bærer frukter: Hun har god kontakt med det spanske partiet Vox og har introdusert Milei til de internasjonale ytre høyre-nettverkene.

I tillegg til Villarruel har Milei også knyttet bånd til lokale konservative partier i forkant av provinsvalget, som har funnet sted på forskjellige datoer i år, for å få en politisk tilstedeværelse utenfor Buenos Aires. Ironisk nok har den selverklærte «antisystem-kandidaten» overlatt dette arbeidet til en profesjonell organisator: Carlos Kikuchi, tidligere talsmann for Cavallo. I provinsen Tucumán har han inngått en allianse med partiet Fuerza Republicana, ledet av Ricardo Bussi, sønnen til general Antonio Domingo Bussi, som i 2008 ble dømt til livstid i fengsel for forbrytelser mot menneskeheten under diktaturet. I 1994 jobbet Milei for ham som økonomisk rådgiver. I La Rioja har han sikret seg støtten fra Martín Menem, nevøen til tidligere president Carlos Menem. I Tierra del Fuego har han alliert seg med den evangeliske pastoren og antifeministen Laura Almirón fra partiet Republicanos Unidos.

I de fleste provinsene har disse alliansene endt i nederlag og splittet La Libertad Avanza. «Disse kandidatene var ikke valgbare», beklager Carlos Maslatón, en rik advokat som regnes som en av landets ledende liberale skikkelser. Som rådgiver for Milei før provinsvalgene var han skeptisk til dette ekteskapet mellom La Libertad Avanza og «kastepartier».

Maslatón mener, i likhet med mange andre som har blitt kastet ut av La Libertad Avanza for å ha kritisert alliansene, at disse kandidatene skal ha betalt for å stå på valglistene til partiet. Etter en rekke anklager har det argentinske rettsvesenet startet etterforskning av «salg av kandidaturer» for summer fra 10 000 til 100 000 dollar.¹⁵ «Un escándalo de venta de candidaturas hunde al ultraderechista Javier Milei en Argentina», El País, Madrid, 8. juli 2023. I bunn og grunn er La Libertad Avanza «verre enn kasten», sier Maslatón til Le Monde diplomatique.

Milei pluss Macri?

Men de indre motsetningene i Mileis «nye høyre» har ikke gått utover populariteten hans. Derfor forsøkte Bullrich før primærvalget å overbevise sine «opprørske» velgere med et stadig mer liberalt økonomisk program. Vil disse to høyresidene smelte sammen, med en autoritær nyliberalisme som ser sin redning i den nyliberale autoritarismen? Etter Mileis overraskende seier i primærvalget så det ut som Bullrich var på frierfot. I sin gratulasjonstale sa hun at «han har bidratt til debatten, og han har også sagt at han, i likhet med oss, ikke ønsker at staten skal være et La Cámpora-reir».

Milei nekter foreløpig å alliere seg med rivalen. Derimot er han mer mottakelig for tilnærmelsene fra en annen innflytelsesrik skikkelse på høyresiden: Macri, som tok seg tid til å sende ham en varm gratulasjonshilsen før han reiste til Marokko for å delta i VM i bridge. Milei har nå «en fruktbar dialog»¹⁶ «Javier Milei: ‘Macri me llamó para felicitarme y agradecerme’», Perfil, 11. august 2023. med den tidligere presidenten som han en gang kalte en «forbryter».¹⁷ «Milei hizo enojar a Canosa y le pegó a Mauricio Macri: ‘Es un delincuente’», El Cronista, Buenos Aires, 1. juni 2021. 19. august lovet Milei ham til og med en stilling som «superambassadør» i regjeringen for å «åpne markeder» hvis han vinner.¹⁸ «Javier Milei: ‘Si soy presidente, Macri va a ser mi representante ante el mundo’», Infobae, 19. august 2022. Så mye for slagordet til La Libertad Avanza: «Vi forandrer ikke Argentina ved å beholde de samme menneskene.»

Oversatt av redaksjonen

Anne-Dominique Correa er journalist, i Argentina for Le Monde diplomatique.

• 1
  «En la presidencia de Macri, la ‘lluvia de inversiones’ fue menos de la décima parte de los dólares que ingresaron por endeudamiento», Infobae, 22. januar 2020.
• 2
  «Mercado de cambios, deuda y formación de activos externos 2015–2019», Argentinas sentralbank, 14. mai 2020.
• 3
  «La llamativa definición política de Alberto Fernández: ‘Soy de la rama del liberalismo progresista peronista’», Clarín, Buenos Aires, 19. juni 2019.
• 4
  «Según una encuesta, Alberto Fernández tiene la peor imagen entre los dirigentes de la Argentina», Infoba, 31. mai 2023.
• 5
  «La arenga de Patricia Bullrich en un nuevo spot de campaña: ‘Es todo o es nada’», Àmbito Financiero, Buenos Aires, 16. juli 2023.
• 6
  «’Vamos a poner orden en la calle’, el mensaje de Patricia Bullrich y Joaquín de la Torre en un imponente acto de seguridad en San Miguel», Perfil, Buenos Aires, 18. mars 2023.
• 7
  «Bullrich corre a Larreta por derecha y exige la represión de la protesta social», Página/12, Buenos Aires, 5. juli 2023.
• 8
  «Qué es la casta, la palabra preferida de Javier Milei para cuestionar a todos los políticos», A24, 13. august 2023.
• 9
  Lucía Pereyra, «Anticasta y libertad: las razones detrás del apoyo de los jóvenes a Milei», La Nación, Buenos Aires, 29. januar 2023.
• 10
  «Hay 5,9 millones de chicos pobres en la Argentina; es el 54,2prosent de los menores de 14 años de todo el país», Infobae, 31. mars 2023.
• 11
  «El 70% de los jóvenes argentinos se iría del país según una encuesta realizada por la UBA», Infobae, 4. april 2023.
• 12
  «Milei confirmó su postulación a Presidente: uno por uno, la lista de sus candidatos legislativos», Perfil, Buenos Aires, 24. juni 2023.
• 13
  «Argentine: des manifestants dénoncent le négationnisme dans la campagne électorale», RFI, 6. september 2023.
• 14
  Juan González, El Loco, Editorial Planeta, Buenos Aires, 2023.
• 15
  «Un escándalo de venta de candidaturas hunde al ultraderechista Javier Milei en Argentina», El País, Madrid, 8. juli 2023.
• 16
  «Javier Milei: ‘Macri me llamó para felicitarme y agradecerme’», Perfil, 11. august 2023.
• 17
  «Milei hizo enojar a Canosa y le pegó a Mauricio Macri: ‘Es un delincuente’», El Cronista, Buenos Aires, 1. juni 2021.
• 18
  «Javier Milei: ‘Si soy presidente, Macri va a ser mi representante ante el mundo’», Infobae, 19. august 2022.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal