Det finnes sikkert noen som har sklidd ned på gulvet i latterkrampe, men for de fleste av oss er frasen «le så man ramler av stolen» en innforstått overdrivelse. Min nærmeste erfaring er reaksjonene under visningen av The Mask (1994), der Jim Carrey får en magisk maske med «Tjo-bing!»-effekt av en annen verden: Han blir en grønn, sprelsk gummimann, en perfekt demonstrasjon av den plastiske komikerens talenter. Så vil han demonstrere vidunderet for en annen, og – masken virker ikke! Han klemmer den i fjeset og rykker i vei, uten at noe skjer. I sidesynet mitt var det spontane rykk i overkropper bortetter raden. Gapskratt satte armer og bein i bevegelse, bevegelser uten tanke på å representere eller oppnå noe som helst. Latteranfall er blant de få genuine «ut av deg selv»-opplevelser livet har å tilby, og her var det kun tilfeldigheter som hindret noen i å ende på gulvet.
Å forklare hvorfor denne scenen var så ustyrtelig morsom er det bare å gi opp. Et gjensyn noen år senere var selvsagt ikke fullt så imponerende, om enn fornøyelig nok. Å forklare humor, vil noen si, er uansett nytteløst og humørløst. Det utelukker likevel ikke at mange av komikkens betingelser er interessante, og med forkledning i bildet blir en rik tradisjon involvert.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
