I Bernardo Bertoluccis mye omtalte Siste tango i Paris fra 1972 spiller 48-årige Marlon Brando og 19-årige Maria Schneider et par som innleder et slags instinktivt erotisk forhold. I en kjent scene ser vi Brando voldta Schneider. «Å, du mener Paul voldtar Jeanne, altså rollefiguren?» Nei, Marlon Brando – her gestaltet av Matt Dillon, i Jessica Paluds empatiske skildring av innspillingen, og med den begavede Anamaria Vartolomei i hovedrollen som Maria Schneider. Slik den berømte scenen redramatiseres i Jeg er Maria, levnes det ingen tvil om uteblitt samtykke. Bertolucci (her spilt av Giuseppe Maggio) har senere vedgått at de unnlot å fortelle Schneider om endringen av scenen før tagning – i håp om et mest mulig autentisk uttrykk fra hennes side. De lyktes, kan man si.
For de av oss som har sett Siste tango i Paris og senere har lest litt om traumatiseringen – og den høyst ufortjente stigmatiseringen – av Schneider, står betenkningene i kø. Mye ligger an til at Jeg er Maria kan bli en uttværet MeToo-fortelling, i verste fall en sensasjonslysten jeremiade. (…)
Denne saken er forbeholdt våre abonnenter. Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
