Kunst

Fra populærkultur til kunst

En rekke kunstnere bruker populærkulturelle virkemidler for å si noe om politiske, sosiale og økonomiske forhold. Kan reformuleringen av velkjente fenomener endre blikket vårt? Eller risikerer man å reprodusere det man egentlig vil angripe?

Posted on

På begynnelsen av 80-tallet trålet Jenny Holzer New Yorks gater. Overalt hang hun opp ark, påskrevet underfundige, små utsagn med politiske eller feministiske overtoner – såkalte truismer. Tekstene vekket stort engasjement. Folk gjorde tilføyelser, kom med innsigelser, satte i gang diskusjoner.

På midten av 80-tallet ble den alternative kunstscenen Holzer tilhørte, som hadde røtter i 60- og 70-tallets politiske aktivisme, innlemmet i den etablerte galleriverdenen. Holzer ble superstjerne, og hennes små papirlapper ble erstattet av mer spektakulære medier. Blant annet ble hennes mest fyndige truismer installert som gigantiske lysreklamer i selve hjertet av den amerikanske hovedstaden – Times Square Spectacolor Board.
Slagord som «Private property creates crime», «Abuse of power comes as no surprise» og «Protect me from what I want», slo dermed rett inn i det amerikanske forbrukssamfunnet. Holzer uttalte at De store, lysende tegnene fikk ting til å se offisielle ut. Hun følte hun hadde fått tildelt maktens og autoritetens stemme. Men hun sa noe annet enn de ville ha sagt.1
I dag følger mange i Holzers fotspor. De siste årenes nyliberalistiske tendenser, og ikke minst homogeniseringen av politiske og kulturelle uttrykk i medieoffentligheten, har skapt en fornyet interesse for kritiske praksiser innen kunst og aktivisme.
Men om 60- og 70-tallets politiske kunstnere ofte arbeidet innenfor en marxistisk ideologi, og hadde som mål å forandre virkeligheten, har dagens kunstnere lite imot det borgerlige, kapitalistiske systemet, mener direktør Gunnar B. Kvaran ved Astrup Fearnley-museet i Oslo:
– De bedriver ingen ideologisk kritikk. De er mer opptatt av en rettferdighetsproblematikk innenfor det eksisterende samfunnet, og foreslår en intern omstrukturering. Jenny Holzer er eksempelvis kritisk til hvordan massemediene reduserer individet. Hun vil stimulere til handling, ikke omvelte samfunnet.

Den sosialt og politisk engasjerte kunsten utspiller seg over et bredt spekter, fra slagordpreget plakatkunst og aksjonistiske stunts til interdisiplinære samarbeidsprosjekter og mer komplekse fremstillinger av den moderne kulturen.
Én av de strategiene som har vist seg spesielt virkningsfulle, er manipulasjon av eksisterende tegnsystemer eller symboler. Adbusters er i så måte et godt eksempel. Gjennom kulturjamming og narrereklame har det aksjonsbaserte nettverket effektivt angrepet næringslivets merkevarebygging. Med et fotografi av en ung gutt med Nike-symbolet sydd inn i kinnet, setter de for eksempel fingeren på det dype misforholdet mellom Nike-konsernets sosialt oppbyggelige og miljøvennlige image og deres utnytting av barnearbeidere i den tredje verden. Også produsenten av Absolute Vodka har fått sitt pass påskrevet. «Absolute Hangover» står det med fete bokstaver under en selvmordsløkke, og «Absolute End» over noen blodige spor i veibanen.
Adbusters har i stor grad hentet sin inspirasjon fra de franske situasjonistene, som på slutten av 50-tallet proklamerte at en kritikk av kulturen ville være mest effektiv hvis man brukte kulturens egne uttrykk mot den selv.2
I motsetning til sine forløpere, definerer imidlertid Adbusters seg som et tverrfaglig nettverk, ikke som kunstnere. De slagkraftige budskapene aktivistene produserer, spiller i stor grad på forventningsbruddet, og fungerer best når de invaderer en offentlighet som allerede er fylt med hurtige signaler.
Men Adbusters’ taktikk brukes også i kunstneriske sammenhenger – noe den polske kunstneren Zbigniew Libera på subtilt vis har demonstrert. Libera hadde en avtale med Lego om at de skulle produsere det neste kunstprosjektet hans – et byggesett av legoklosser. Men da han lanserte Lego Concentration Camp Set, ble konsernet alt annet enn begeistret. Libera hadde bygget små konsentrasjonsleire, fotografert modellene og laget falske Lego-pakker – for å vise «den potensielle faren i de mest uskyldige ting».
Utgangspunktet for prosjektet var hvordan positive verdier knyttet til familien, landet og skjønnheten gjenoppsto i en pervertert utgave under nazismen. Ved å bruke populærkulturens referanser ønsket han å «advare oss mot de skjøre grensene mellom propaganda og promotering, begjær og ødeleggelse».3
Å forskyve retorikken til de økonomiske og politiske maktinstitusjonene, er en metode også den norske kunstneren Pierre Lionel Matte har anvendt. I en spektakulær fotoserie lar han McDonald's-konsernets klovnaktige og familievennlige frontfigur, Ronald McDonald, innta autoritære positurer, inspirert av portrettmalerier av Hitler og Mussolini. Slik illustrerer han kontrasten mellom selskapets udemokratiske tendenser og dets humanistiske og samfunnsengasjerte fasade. Å ta utgangspunkt i populærkulturelle figurer mener han er en virkningsfull strategi.
– Man bruker dem som en trojansk hest. Disse figurene representerer fenomener man umiddelbart gjenkjenner og som gir positive assosiasjoner. Men rollene vrenges. Budskapet bryter med det man forventer av figurene.
Ved selv å spille Ronald McDonald, peker Matte også på et annet forhold: den tradisjonelle forestillingen om kunstneren som en slags hoffnarr, som med satire og gjøgleri avkler makten dens garnityr. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver